Økonomi og næringsliv i Bolivia

Bolivia. Lamasti i Andesfjellene.

SCODE. begrenset

Landbruket sysselsetter ca. 45 % av yrkesbefolkningen og står for 15 % av BNP. Næringen drives for det meste etter tradisjonelle og arbeidskraftintensive metoder, med lav mekaniseringsgrad og lav produktivitet. Bolivia har små arealer som egner seg for oppdyrking og det meste av dette er på Altiplano hvor de klimatiske forholdene ikke er særlig velegnet. Her dyrkes mest poteter, mais, hvete og bygg til lokalt forbruk. Jordbruket i det tropiske lavlandet i øst, omkring Santa Cruz, drives etter mer intensive og moderne metoder. Her dyrkes ris og salgsavlinger som sukkerrør, soya og bomull. I de bratte dalsidene i Yungas dyrkes sitrusfrukter, bananer og kaffe. Her, og i nabodistriktet Chaparé, dyrkes dessuten mesteparten av kokaen. Som følge av internasjonalt press har myndighetene forsøkt å få bøndene til å dyrke andre produkter, som f.eks. sukker, kaffe, soyabønner og bomull.

Husdyrholdet er flere steder betydelig. Santa Cruz er sentrum for landets viktigste kvegdistrikt. På Altiplano er sau og geit de viktigste husdyrene, ellers brukes lama, alpakka og muldyr til transport. Husdyrhold er mulig helt opp til 5000 moh. Kjøtt og huder er viktige eksportvarer.

Omkring 50 % av landets areal er dekket av skog. Nord og øst for Andesfjellene finnes store områder med eviggrønne og løvfellende tropiske hardvedsorter av høy kvalitet, men transportvansker har foreløpig hindret utnyttelse i stor målestokk.

Bergverk sysselsatte 1 % av yrkesbefolkningen og bidrog med 7 % av BNP i 2001. Viktigste mineraler er sink, tinn, sølv, gull, bly og antimon. Det utvinnes også noe wolfram og kobber. Bolivia var lenge den eneste produsenten av tinn av betydning på det amerikanske kontinent. Synkende priser på verdensmarkedet gjorde at Bolivia i perioden 1980–92 reduserte sin tinnproduksjon med 1/3, og Peru har gått forbi som kontinentets største produsent. De største tinngruvene er Llallagua nær Oruro og Cerro Rico ved Potosí. Sølv, gull og kobber ble utvunnet i kolonitiden. Sølvgruvene ved Potosí ble satt i drift 1546, og var lenge de rikeste i verden.

Olje og naturgass produseres i Oriente øst for Andesfjellene, særlig omkring Santa Cruz. De første oljefeltene ble satt i drift 1927. Nye, store funn ble gjort senere og produksjonen kulminerte tidlig i 1970-årene. Det er bygd et nett av olje rørledninger fra produksjonsfeltene bl.a. til havnebyen Arica i Chile. Fra 1999 gass i rørledning fra Santa Cruz, via São Paulo, til Porto Alegre i Brasil. Samlet årsproduksjon olje var i 2002 i 11,3 millioner fat. Produksjonen av naturgass var samme år på 4,2 milliarder m3. I siste del av 1990-årene ble det funnet flere nye naturgassfelt. I 2002 stod naturgass for 20 %, og olje for 5,7 % av de totale eksportinntekter.

Industrien er lite utviklet og sysselsetter ca. 20 % av yrkesbefolkningen. Viktigste bransjer er petroleumsraffinering, produksjon av næringsmidler og drikkevarer samt metallindustrien. Tekstilindustrien er konsentrert til La Paz og Cochabamba. I Oruro finnes et smelteverk for tinn. Et petrokjemisk kompleks er bygd i Santa Cruz; mindre oljeraffinerier finnes i Cochabamba, Sucre, Camiri og Sanandita.

Etter en periode i 1980-årene med overskudd på handelen med utlandet, har landet siden midten av 1990-årene et betydelig underskudd i handelsbalansen. Den legale, offisielle eksporten består til 90 % av mineraler og naturgass. Store deler av eksportinntektene går til betaling av renter og avdrag på utenlandsgjelden og Bolivia har av økonomiske hensyn blitt tvunget til å begrense importen til å omfatte kapitalvarer, transportutstyr, råvarer til industrien og i langt mindre grad forbruksvarer. Viktigste handelspartnere er USA, som står for 22 % av importen og 31 % av eksporten. Argentina, Peru og Storbritannia er også viktige handelspartnere. En betydelig del av utenrikshandelen går over havnene Matarani (Peru), Arica og Antofagasta (Chile), Rosario og Buenos Aires (Argentina) og Santos (Brasil).

Bolivias veinett er ca. 40 000 km, mesteparten uten fast dekke men andelen av veier som er steilagt eller asfaltert er sterkt økende. Landets svake økonomi, det vanskelige terrenget og byenes isolerte beliggenhet har gjort mangelen på transportmuligheter til et betydelig problem. Vei er konsentrert til høylandet, Altiplano, mens de østlige lavlandsområdene har svært sparsomme kommunikasjoner. Elvene er her farbare, men betyr lite for samferdselen. Bolivia har jernbaneforbindelse til havnebyene Arica og Antofagasta i Chile og (via Titicacasjøen) Mollendo i Peru, men jernbanenettet er i svært dårlig stand. Det finnes sparsommelige jernbaneforbindelser fra El Alto og Oruro og sørover mot Uyuni.

Flytrafikken er relativt godt utbygd, med internasjonal lufthavn i La Paz og Santa Cruz og flyplasser i de fleste andre større steder.

Se også artikkelen Turisme i Bolivia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.