Bolivias samtidshistorie

Ut i det nye hundreåret viste boliviansk økonomi nye stagnasjonstendenser, etter en løfterik utvikling i 1990-årene. Den offisielle arbeidsledigheten lå på 12 %. Det store flertallet av befolkningen levde fortsatt i stor fattigdom; politikernes planer, programmer og løfter hadde gitt atskillig mindre forbedringer enn forventet. Da Sánchez de Lozada tok fatt på sin nye presidentperiode 2002 med et program som varslet mer av de samme virkemidlene som sist – kutt i offentlige utgifter og privatisering – var det en demning som brast. Den umiddelbare årsaken til en bølge av massedemonstrasjoner og kraftig politisk turbulens var regjeringens beslutning om å eksportere naturgass til USA og Mexico. Motstanderne hevdet at salget ville tappe landet for en av dets aller viktigste naturrikdommer, og fortjenesten på klassisk vis havne hos den styrtrike makteliten som presidenten selv var en del av. Konflikten fikk noen steder borgerkrigslignende dimensjoner; opptøyene kostet rundt 150 mennesker livet de første månedene etter presidentskiftet. Til slutt rykket stridsvogner inn og omringet presidentpalasset. Hærsjefen erklærte at oppdraget ikke gikk ut på å beskytte den sittende presidenten, men landet og demokratiet.

Flere av Sánchez' nære medarbeidere trakk seg. Både opposisjonspartiene, fagforeningene og indianernes organisasjoner sluttet seg til kravet om presidentens avgang. I oktober 2003 ble kravet innfridd, til jubel fra folkemengden. Sánchez forlot landet og slo seg ned i USA. Nasjonalforsamlingen utpekte Carlos Mesa som hans etterfølger. Mesa hadde bakgrunn som historiker og journalist, og satt en tid som visepresident – uten partitilknytning. Hele hans overgangsregjering hadde status «uavhengig» i forhold til partivesenet. Den innvarslet imidlertid oppreisning for den urbefolkningen som har vært undertrykt gjennom århundrene – et program som vakte internasjonal oppmerksomhet. En folkeavstemning gav grønt lys for gasseksport, kombinert med skjerpet skattlegging av de utenlandske selskapene og en styrket stilling for det nasjonale, statlige oljeselskapet. Til tross for noe vagt formulerte voteringstema ble folkeavstemningen tolket både som en klar støtte til president Mesa og som en seier for det bolivianske demokratiet. Men det blusset snart opp igjen med til dels voldelige demonstrasjoner, økt sosial uro og okkupasjon av oljefelt. Mesa gav opp våren 2005, under en beleiring av presidentpalasset.

Fra januar 2006 har Evo Morales og partiet hans MAS styrt landet gjennom noen av de største politiske endringene siden 1952-revolusjonen. En av de viktigste endringene er den nye grunnolven av 2009.