Bolivia er en presidentstyrt, enhetsstatlig republikk. Den nåværende grunnloven ble opprinnelig vedtatt 1967 og revidert 1994. Ifølge denne grunnloven er presidenten både statsoverhode og regjeringsleder, og velges i allmenne, direkte valg for fem år; han kan ikke umiddelbart gjenvelges for en ny periode. Presidenten utnevner regjeringen, er ansvarlig for utenrikspolitikken, kan utstede dekreter og har også visse lovgivningsfunksjoner.

Den lovgivende forsamling, nasjonalkongressen, består av et senat med 36 medlemmer, tre fra hvert av de ni departementene, som blir valgt ut fra stemmer partiet mottar. Deputertkammeret har 130 medlemmer. Av disse velges 70 direkte fra valgdistriktet, 53 fra nasjonale partilister og 7 er representanter for urbefolkningsgruppene. Begge kamre velges i allmenne valg for fem år. Det er stemmerett og -plikt for alle over 18 år.

Bolivia er en av Latin-Amerikas mest ustabile stater. Siden uavhengigheten 1825 har landet hatt 16 forskjellige forfatninger og om lag 200 utenomkonstitusjonelle regjeringsskifter. De fleste av disse har vært blodige militærkupp. Bolivia har hatt demokratisk valgte myndigheter siden 1982.

Frem til 1952 var politikken dominert av et mindre antall familier og de militære maktsentra. Revolusjonen i 1952, gjennomført av det sosialistiske partiet MNR (Movimiento Nacional Revolucionario) og fagforeningene, utvidet stemmeretten til folk flest, tok jord fra godseierne og ga den til de lokale innbyggerne, og nasjonaliserte industrien. Selv om Bolivia fra 1952 til 1982 for det meste var styrt av kuppmakere så var revolusjonen starten på demokratiet landet har i dag.

Den viktigste maktfaktoren i det bolivianske samfunnet har vært partiet MNR og det har hatt makten i flere perioder. Det begynte som et sosialistisk/sosialdemokratisk parti som etterhvert har beveget seg mot sentrum og til slutt, under ledelsen til Gonzalo Sánchez de Lozada, førte en neo-liberal politikk som privatiserte statlige bedrifter for å få lokke inn utenlandske investorer.

Partier både til høyre og venstre for MNR har hatt makten men ingen over så lang tid som MNR. En viktig grunn til dette er at partier, men også sosiale bevegelser generelt, har vært sterkt knyttet opp mot populariteten til en leder. Istedenfor å bygge organisasjoner og institusjoner festes overdrevent mye tillit til enkeltpersoner som sjelden kan innfri alle løftene raskt nok. Dette fenomenet, på spansk kalt Caudillismo, er en av årsakene til den politiske ustabiliteten.

Fagforeningene har også spilt en viktig rolle fra 1952 og til i dag. Makten deres viser seg mest i deres evne til å mobilisere til massive demonstrasjoner, blokkering av viktige veier og streiker. De har  mindre innflytelse på dag-til-dag beslutninger myndighetene gjør.

En ny grunnlov trådte i kraft 7. februar 2009 og skiller seg fra tidligere grunnlover på flere viktige punkt. Prosessen med å utvikle den nye grunnloven starta da Evo Morales ble president i 2006. Den er i stor grad prega av at Morales er den første presidenten i Bolivias historie som ikke er en del av den tradisjonelle eliten, men sønn av en fattig bonde fra Aymara-folkegruppen.

Som følge av den nye grunnloven er det formelle navnet til Bolivia nå  «Den multietniske Staten Bolivia» (Estado Plurinacional de Bolivia). Bolivia ble også definert som en sekulær stat og ikke katolsk stat som tidligere. I tillegg er syv medlemmer av nasjonalforsamlingen valgte representanter for ulike etniske grupper av urbefolkningen, etter grunnlovsendringene av 2009.

Bolivia er inndelt i ni departementer, alle styrt av en presidentutnevnt prefekt, i 94 provinser, hver ledet av en underprefekt og i over 1000 kantoner, ledet av «corregidores». I hvert departement er det også et folkevalgt råd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.