Alstahaug

Alstahaug, kommune i Nordland fylke, ligger i sin helhet på øyer langs kysten av Helgeland, vest for ytre del av Vefsnfjorden. Alstahaug består av øya Alsta (med unntak av den nordøstligste delen som ligger i Leirfjord kommune) og tallrike øyer sør og sørvest for denne. Størst av disse er Offersøya, Tjøtta, Rødøya og Mindlandet i sør.

Alstahaug ble opprettet som kommune da det lokale selvstyret ble innført 1837. Da besto den av kyst- og fjordstrøkene på Ytre Helgeland fra Velfjorden i sør til munningen av Ranfjorden i nord, samt det omfattende øyriket utenfor. Gjennom delinger frem til 1917 ble den opprinnelige kommunen til sju kommunale enheter: Tjøtta 1862, Herøy 1864, Stamnes (senere Sandnessjøen) 1899, Leirfjord 1915, Vevelstad 1916 og Nordvik 1917. Etter denne oppsplittingen utgjorde Alstahaug bare søndre del av Alsta med øyene i vest. I 1965 ble kommunen (unntatt Brasøy/Prestøy, Husvær og Sandvær) slått sammen med det meste av Tjøtta og Sandnessjøen til den nye kommunen Alstahaug. Senere har kommunen fått to endringer i sine grenser: 1971 ble øygruppen Skålvær overført fra Vega, og 1995 ble hele Alstahaugs fastlandsdel i øst overført til Vefsn. Fra da av har kommunen vært en ren øykommune.

Alstahaug grenser på Alsta i nordøst til Leirfjord; for øvrig går grensene i sjøen.

Berggrunnen er i hele kommunen av kaledonsk alder og er i stor grad preget av den kaledonske fjellkjedefoldingen (kaledonske orogenese); dette gjelder både berggrunnens sammensetning og strøkretningen som går overveiende sørvest-nordøst.

Den østlige delen av  Alsta består av av fjellrekken De sju søstre med topper opptil 1072 moh. (Botnkrona). Denne består av harde dypbergarter, vesentlig granitt, en dyperuptiv som har trengt gjennom de eldre berggartene en finner i vest og sør. Vest og sør for De sju søstre, både på Alsta og øyene i vest og sør, består berggrunnen av sedimentære og senere omdannete bergarter som glimmerskifer og glimmergneis (foruten på Alsta blant annet på Mindlandet, Blomsøy/Hestøy og Tjøtta) og ulike forekomster av kalkstein og marmor (blant annet på Altra og nordre del av Offersøya). I en spesiell stilling kommer de mindre forekomstene av dypbergarter på Rødøya (serpentinitt som har gitt berggrunnen et rødlig preg) og sørvestre del av Offersøya (hornblendegneis). 

Den vestlige delen av Alsta og øyriket i sør og vest tilhører strandflaten. På denne delen av Helgelandskysten er strandflaten spesielt godt utviklet.  Her er det, i første rekke på vestre del av Alsta, betydelige løsavsetninger som er grunnlag for et relativt omfattende jordbruk.

Befolkningsutviklingen i kommunen har etter 1945 vært preget av vekst, men veksten har etter 1980-tallet vært svakere enn tidligere. I perioden 1950–80 var således den gjennomsnittlige årlige veksten i folketallet 1,1 prosent mot 0,2 prosent i tiårsperioden 2006–16 (etter kommunens nåværende grenser).

Veksten i folketallet er hovedsakelig begrenset til administrasjonssenteret Sandnessjøen og området rundt, mens resten av kommunen har hatt tilbakegang i folketallet i flere tiår. Av befolkningen bor 94 prosent på Alsta (2016), 82 prosent i tettstedet Sandnessjøen alene (2015). Kommunens andre tettsted er Tjøtta, og samlet tettstedsandel er 85 prosent mot 71 prosent i fylket som helhet (2015).

Fiske har mindre betydning enn tidligere. Båtene hjemmehørende i Alstahaug ilandførte i 2014 fisk til en førstehåndsverdi på vel 6,5 millioner kroner, særlig torsk og lignende arter. Det aller meste ble ilandført til mottak i andre kommuner. Jordbruket er fortsatt betydelig i de spredtbygde strøkene, og Alstahaug er blant fylkets fremste jordbrukskommuner med gjennomgående store gårder. Betydelig storfe- og sauehold; i Nordland har bare Sømna og Brønnøy større storfehold. Det aller meste av arealene benyttes til eng og beite. Det dyrkes ellers noe poteter, grønnsaker og korn (bygg). I alt er vel 4 prosent av kommunens arbeidsplasser i primærnæringene (2014).

Industrien omfatter vel 5 prosent av arbeidsplassene i kommunen (2014), 14 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning. Viktigste bransje er verkstedindustrien med 64 prosent av industriens arbeidsplasser (2013); særlig merkes bygging av skip og oljeplattformer og maskinindustri, bransjer som særlig er rettet inn mot offshorevirksomheten. Det er forsyningsbase for oljeleting utenfor Nordland i Sandnessjøen. Her ligger Helgeland Næringspark med Excon A/S og flere andre bedrifter som produserer offshorekonstruksjoner, stålbroer med mer.

Alstahaug er en viktig reiselivskommune, og med Sandnessjøens rolle som service- og kommunikasjonssenter for Ytre Helgeland har dette gitt kommunen en høy andel av arbeidsplassene i næringen varehandel/overnattings- og serveringsvirksomhet, i 2014 17 prosent, som er blant de høyeste i fylket.

Helgelands Blad utkommer i Sandnessjøen tre dager i uken.

Alstahaug har atskillig innpendling fra de omliggende kommunene; 2014 var 23 prosent av arbeidstakerne i kommunen bosatt utenfor denne. Av disse bodde 9 prosent i Leirfjord, 4 prosent både i nabokommunene Dønna/Herøy/Nesna og i kommunene på indre Helgeland og 2 prosent i kystkommunene på Sør-Helgeland.

«Kystriksveien i Nordland», Fv. 17, går gjennom kommunen. Det går ferge sørover fra Tjøtta til Forvik i Vevelstad. Fra Sandnessjøen går Fv. 17 via Helgelandsbrua over til Leirfjord på fastlandet og videre nordover via Nesna til Bodø. Fra denne fører Fv. 808 til Mo i Rana og Fv. 78 til Mosjøen. Sandnessjøen er sete for trafikkselskapet Helgelandske A/S, og har fast hurtigruteanløp, likeledes flere hurtigbåtruter til området omkring, samt til Bodø. Kortbaneflyplass på Stokka like sør for Sandnessjøen med forbindelse blant annet til Bodø, Trondheim og Oslo.

Fra Søvika på Alsta går det bilferge til Altra og til Flostad i Herøy.

Sandnessjøen har bystatus fra 1999 etter kommunalt egetvedtak.

I Sandnessjøen ligger videregående skole med flere studieretninger, sykehus, alders- og sykehjem, arbeidskontor, bibliotek, turistkontor, hoteller med mer. Videregående skole (husholdningsfag) i Søvika.

På den gamle storgården Tjøtta, Nord-Norges største gårdsbruk, ligger et fagsenter knyttet til Landbruksdepartementet. Her drives forsøk med blant annet sau og kjøttfe, og rådgivning innen landbruk, havbruk og næringsutvikling.

Alstahaug hører til Nordland politidistrikt, Alstahaug tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Helgeland regionråd sammen med Dønna, Herøy, Leirfjord, Rødøy, Træna og Vefsn.

Alstahaug kommune tilsvarer de tre soknene Alstahaug, Sandnessjøen og Tjøtta i Nord-Helgeland prosti (Sør-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Alstahaug til Søndre Helgelands fogderi i Nordlands amt.

Kommunen er rik på fortidsminner. Ved Brastad på øya Mindlandet sør i kommunen ligger en av Helgelands eldste boplasser. Størstedelen av funnmaterialet består av kvarts- og kvartsittredskaper. Særlig skraperne minner om Komsakulturens grove former. Ved siden av opptrer mindre flintformer av Fosna-karakter.

Helleristningsfeltet på Rødøya ved innløpet til Vefsnfjorden har fått særskilt berømmelse på grunn av sine figurer som er tolket som skiløpere; en av disse ble brukt som piktogram til OL på Lillehammer 1994. Feltet er hugd inn i en bergflate ved Valen på vestsiden av Flatøysundet.

Nordlands største gravrøys er antagelig Kongshaugen på Haugsneset sørøst for Alstahaug kirke med sine 30 meter i diameter og høyde på åtte meter. I en av de mindre røysene nær Kongshaugen ble det 1963 gjort et gravfunn fra eldre bronsealder.

Nordøst for storgården Tjøtta, Hårek av Tjøttas høvdingsete fra omkring år 1000, ligger et stykke utmark, Leikenga, med et stjerneformet tunanlegg, som omfatter 12 tufter. Omkring tuftene finnes ca. 25 gravhauger og en bauta som kalles «Lekamøyas spø». Tunanlegget er antagelig fra vikingtiden.

Den eldste delen av Alstahaug kirke er oppført rundt 1200. Presten og salmedikteren Petter Dass var prest her fra 1689 til sin død i 1704. Gravstøtte for den første biskop i «Nordlandene og Finmarken», Mathias Bonsach Krogh, som ble utnevnt her i 1804. Prestegården fra 1760 er fredet. Petter Dass-museum og minnebauta over dikterpresten på Alberhaugen like ved.

Det finnes to krigskirkegårder på Tjøtta; den ene rommer gravene til de fleste av de russiske krigsfangene som omkom i Nord-Norge under den andre verdenskrig, den andre har gravene til de om lag 2570 som omkom under bombingen av fangeskipet M/S Rigel 1944. Totalt ligger om lag 9000 mennesker begravet her.

Kommunevåpenet (godkjent 1986) har en blå bjelke dannet ved taggesnitt mot en sølv bakgrunn. Motivet viser til fjellformasjonen De sju søstre og dens speilbilde i sjøen.

Navnet Alstahaug kommer av norrønt Alastarhaugr, første ledd er øynavnet Alǫst (nå Alsta), som ifølge språkforskeren Magnus Olsen betyr ålgrunnen og ble brukt som tabuord for hav. Siste ledd trolig gårdsnavnet Haug. Eivind Vågslid (Stadnamn II) mener at øya har hett Al og innbyggerne alhøygir, som senere er blitt til håløygir.

Anbefalt litteratur

• Brovoll, Asle K.: Alstahaug kirke : en kulturskatt, [1999], isbn 82-995106-0-0,Finn boken

• Lillegaard, Per m.fl.: Alstahaugboka, 1979-, 2 b., isbn 82-990616-2-8, Finn boken

• Alstahaug kommunes nettsider