Den første avisen som ble utgitt i Norge var Norske Intelligenz-Seddeler i 1763. Før den tid utkom det sporadiske flygeblad og håndskrevne nyhetsmeldinger. Deretter fulgte avisetableringer i Bergen (1765), Trondheim (1767) og Kristiansand (1790). Disse var såkalte «adresseaviser», som hovedsakelig var basert på avertissementer, og som utkom en gang ukentlig. I tillegg utkom det på begynnelsen av 1800-tallet en del ukeblader med politisk og filosofisk innhold. Det første lokalblad var Norsk Landboblad, startet av Sivert Aarflot på Ekset i Sunnmøre i 1811. Den moderne avisformen ble innført av Niels Wulfsberg, da han i Oslo 1815 begynte å utgi Den norske Rikstidende. Her var annonser og stoff noenlunde likt fordelt. Wulfsberg grunnla i 1819 Morgenbladet, som var den første norske dagsavisen.

Fra 1830-årene var det en frodig avisflora i en rekke byer. Det skyldtes bl.a. den nye håndverksloven, som ble vedtatt i 1839. De gamle boktrykkerprivilegiene ble satt ut av kraft, og nyetablerte boktrykkerier fant det lønnsomt å utgi en avis som sidegeskjeft. Stoffet bestod av nyheter og artikler hentet fra hovedstadsavisene. Christiansands-Posten var en av de første aviser som bevisst forsøkte å gjøre lokalpressen mer levende. Den innførte også lederartikkelen, og økte formatet fra kvartformat til stort folioformat.

Det egentlige omslaget i norsk avisproduksjon kom først i annen halvdel av 1800-tallet med innføringen av nye tekniske hjelpemidler. Aftenposten (redigert av Amandus Schibsted 1879–1913) var en banebryter for ny journalistikk. Avisen, som appellerte til det mer upolitiske småborgerskap, satset på småannonser og drev aktiv, oppsøkende reportasje.

Det politiske liv ble aktivisert ved fremveksten av partiorganisasjonene. Med Venstres oppmarsj fulgte Dagbladet (radikalt, grunnlagt 1869 av Hagbard Berner), Verdens Gang (radikalt, senere moderat, redigert av O. Thommessen 1876–1910) og Stavanger Aftenblad (moderat-kristelig, grunnlagt 1893 av Lars Oftedal d.e.). I samme tidsperiode oppstod bl.a. Bergens Tidende, Tønsbergs Blad, Varden, Fædrelandsvennen, Lofotposten og Sunnmørsposten.

Den unge politiske arbeiderbevegelsen fikk sin egen presse, først med Vort Arbeide (grunnlagt 1884 av Chr. Holtermann Knudsen). Avisen skiftet navn 1886 til Social-Demokraten, 1924 til Arbeiderbladet (Dagsavisen fra 1997). Etter hvert etablerte arbeiderbevegelsen aviser over hele landet, og i Nord-Norge og på industristeder på Østlandet har de beholdt en sterk stilling. Den historiske utviklingen gjorde ellers norsk dagspresse til et nyansert medium for vidt forskjellige interesser: partipolitiske, næringspolitiske, religiøse og språkpolitiske.

Norsk presse ble under den tyske okkupasjon fullstendig ensrettet under tysk sensur. Ifølge en oversikt utarbeidet av Norsk Presseforbund ble i alt 130 norske pressefolk fengslet. Av disse ble fem henrettet, og 14 døde i tyske konsentrasjonsleirer.

Den illegale pressen førte kampen videre, men med store tap. Norsk Bladeierforening hadde 9. april 1940 200 aviser som medlemmer. Av disse ble 91 stoppet, mens 16 ble tvunget til sammenslutning med andre aviser på utgivelsesstedet. Bare tre aviser ble nektet å komme ut igjen etter krigen. En pressens æresrett, bestående av to jurister og en pressemann, gransket de aktive pressefolks holdning under okkupasjonen. Resultatet var at 33 pressemedarbeidere ble ansett for å ha vist en unasjonal holdning og ble utelukket fra pressen for kortere eller lengre tid.

Den tekniske utviklingen har satt sterkt preg på norsk presse. Siden Rana Blad som første norske avis innførte fotosats i 1965, har den konvensjonelle blysatsmetode helt måttet vike for moderne satssystemer og offsettrykk. Avisformatet har også endret karakter, og de fleste avisene har gått over til tabloidformat, halvparten av helformatet som tidligere var det vanlige.

De nye tekniske mulighetene har medført økt bruk av bilder, farger og andre typografiske virkemidler i avisene. Stoffmessig har avisene i noen grad nærmet seg fjernsynet og ukepressen, med vekt på personfokusering og mer populært stoff. I midten av 1990-årene fikk servicejournalistikken stor utbredelse både i tabloid- og abonnementsavisene. Denne typen journalistikk henvendte seg til leserne først og fremst som forbrukere av varer og tjenester.

I 1990-årene oppstod det to nye typer aviser: søndagsaviser og gratisaviser. Dagbladet startet søndagsavis i 1991, og ble raskt fulgt av de andre store riksavisene og regionsavisene. Også flere lokalaviser utgir i dag søndagsavis. I tillegg har det blitt etablert en rekke gratisaviser, som baserer inntektene utelukkende på annonser.

Det er blitt vanlig med elektroniske formidlingsformer, først og fremst via Internett. Stadig flere aviser produserer en elektronisk avisutgave som gjøres tilgjengelig på Internett, i tillegg til trykt utgave. Det ble også etablert særskilte nettaviser, som kun er tilgjengelige via Internett.

Pressen i Norge har, i mindre grad enn i andre land, vært rammet av avisdød. Dette kan forklares med at man fra 1969 har hatt en statlig avisstøtte, pressestøtten, som i 2005 beløp seg til ialt 244 millioner kroner fordelt på 138 aviser.

I 1980- og 1990-årene skjedde det store forandringer i eierstrukturen i norsk presse. Næringsliv og investorer viste sterk interesse for å kjøpe avisaksjer, og store aviser (særlig Dagbladet og VG) kjøpte seg inn i mindre lokalaviser.

Tre store mediekonsern er i dag (2005) dominerende i avis-Norge. Schibsted er det største med avisene VG og Aftenposten, deretter følger Orkla og A-pressen. Schibsted kjøpte i 1995 det som etter hvert skulle bli Sveriges største avis, Aftonbladet. Selskapet Orkla Media sitter bl.a. med aksjemajoriteten i de store, borgerlige avisene i Østfold og Vestfold, og betydelige minoritetsposter i store regionsaviser. Store aviser (særlig Dagbladet og VG) har også kjøpt seg inn i mindre lokalaviser. A-pressen har gjennomgått store forandringer, med løsrivelse fra arbeiderbevegelsen og satsing på kommersiell drift.

Til ukepressen regnes publikasjoner hvor innholdet ikke er basert direkte på nyhetsstoff, men på underholdende artikler, intervjuer og rikelig billedstoff. Norge har hatt en meget rik ukebladflora. Sjangeren ble lansert i Norge av Skilling-Magazin (1835–91), som satset på å arbeide for utbredelsen av allmennyttige kunnskaper. Bladet ble samtidig en banebryter for den nye illustrasjonsteknikken, som kom til å prege ukepressen i sterk grad; tresnitt, senere stålstikk. Folkeopplysningsprogrammet ble videreført bl.a. av J. Chr. Johnsen (Almuevennen), Jacob B. Bull (Folkebladet) og sist av Nils Johan Rud, som satset på norsk skjønnlitteratur i Magasinet For Alle (startet 1927 under navnet Arbeidermagasinet, gikk inn 1970).

Siden slutten av 1800-tallet har ukepressen vært dominert av de populære familiebladene (Allers Familie-Journal, Hjemmet, Norsk Ukeblad osv.), i tillegg til spesialorganer for bl.a. kvinnen og hjemmet (Urd, Alle Kvinners Blad, Kvinner og Klær). Siden 1970-årene har de bladene som satser på aktuelle reportasjer om kjendiser (først og fremst Se og Hør og Her og Nå), vist sterk vekst. Se og Hør vokste i 1980-årene til å bli det største trykte mediet i Norge. Alle de største ukebladene har betydelige innslag av kjendisstoff. Ukepressens totale opplag er på rundt 100 mill. i året eller i underkant av 2 mill. eksemplarer hver uke (2005).

En hovedtendens i den periodiske pressen de siste årene har vært spesialisering. Stadig flere organer som henvender seg til lesere med spesielle interesser, har blitt etablert i Norge (f.eks. bil-, båt- og datablader).

Den Norske Fagpresses Forening omfattet 2004 ca. 228 blader. De fleste utgis av foreninger og organisasjoner beregnet på intern og ekstern informasjon, andre er mer frittstående fagblader (f.eks. økonomiske tidsskrifter). Fagpressen spenner vidt, fra blader med opplag på ca. 1000 til bladet Motor med ca. 400 000 – det største opplaget i norsk presse.

En egen gren innen norsk presse har helt siden begynnelsen av 1800-tallet vært tidsskriftene, både de humanistiske, politiske og religiøse. Det begynte i Bergen i 1778 med Provinzialblade, så fulgte Hermoder i Oslo 1795. Andre som kan nevnes: Nyt Norsk Tidsskrift, Det Norske Nationalblad, Norsk Maanedsskrift og Statsborgeren, publikasjoner som gav næring til samtidens meningsutveksling og nytenkning.

Samtiden (fra 1890) og Syn og Segn (1894) har vært livskraftige kulturelle samlingspunkter helt opp til vår tid. Andre viktige tidsskrifter etter den annen verdenskrig har vært Vinduet (1947), Kontrast (1965–90) og Nytt Norsk Tidsskrift (1984). Ved siden av de allmenne tidsskriftene kommer de mange vitenskapelige tidsskriftene som utgis med utgangspunkt i ulike faglige miljøer.

  • Ottosen, R. m.fl.: Norsk pressehistorie, 2002, isbn 82-521-5750-5,Finn boken
  • Stangerup, H.: Avisens historie [...], 1973–74, 3 b.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.