Aasmund Olavsson Vinje
Aasmund Olavsson Vinje
Av /※.
Vinternatt i Rondane

Diktet ble først publisert uten tittel i kapitlet Huldra i Ferdaminni fraa Sumaren 1860 (1861). Forfatteren utga det på nytt i Diktsamling (1864), under tittelen Ved Rundarne (etter 1942 ofte Ved Rondane). Edvard Grieg tonesatte Ved Rundarne i 1880 (opus 33, tolv sanger med tekst av Vinje). Melodien har utvilsomt bidratt til å gi diktet dets enestående posisjon i folks bevissthet.

Vinternatt i Rondane
Av .

No ser eg atter slike fjell og dalar er et dikt av Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870).

Faktaboks

Også kjent som

Ved Rundarne

Opprinnelig het det No seer eg atter slike Fjøll og Dalar, men i dag er den språklig normaliserte versjonen til utgiveren Olav Midttun fra 1942 mest kjent.

Diktet ble først publisert uten tittel i kapitlet Huldra i Ferdaminni fraa Sumaren 1860 (1861). Forfatteren utga det på nytt i Diktsamling (1864), under tittelen Ved Rundarne (etter 1942 ofte Ved Rondane). På 1900-tallet ble det gjengitt i en lang rekke sangbøker og i leseverk for skolen.

Edvard Grieg tonesatte Ved Rundarne i 1880 (opus 33, tolv sanger med tekst av Vinje). Melodien har utvilsomt bidratt til å gi diktet dets enestående posisjon i folks bevissthet. Andre melodier, skrevet av Ludvig Mathias Lindeman, Martin Andreas Udbye og Elling Holst, har ikke hatt samme suksess.

Motiv og tema

I Ferdaminni befinner den iscenesatte forfatteren seg i Storfjelldal (like ved Helaksetra), da han etter en lang dags vandring, tar en pust i bakken:

«Eg sette meg paa ein Stein og skaut Pusten, turkande Sveiten af Panna mi.

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,

Som deim eg i min fyrste Ungdom saag,

Og sama Vind den heite Panna svalar;

og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.

Det er eit Barnemaal, som til meg talar,

og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag.

Med Ungdomsminni er den Tala blandad:

Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

[…]

Det vardt myrkare og myrkare; eg gjekk og sprang desse endelause Flottir med Stein i Stein og Rindar og Rantar og Afdalar som storknade Bylgjur.»

Midttun argumenterte i sin tid for at denne rasten ble foretatt på ett bestemt sted, og han fikk der, ved den såkalte Vinje-vegen, reist en minnestøtte. Fra dette stedet kan man skimte Høgronden. Mye taler uansett for at diktet ikke ble skrevet på stedet, men senere, ved skrivebordet, uten fjellutsikt.

Den sammenhengen diktet opprinnelig står i, innbyr til en historisk-biografisk lesning: Dikteren sitter på en stein og lar seg overvelde av utsikten og barndomsminnene den vekker, men tenker på at han må komme seg videre og finne nattely («eit Hus, som vil meg hysa») før det blir for mørkt. Når diktet derimot trekkes ut av den opprinnelige konteksten, tydeliggjøres den «indre utsikten»: det erindrende jegets refleksjon over livet og den forsoningen han/hun føler i forvissning om at døden nærmer seg.

Versemålet

Vinjes dikt er det mest kjente norske i ottave rime (oktav): Strofeformen forutsetter åtte verselinjer bestående av fem disyllabiske takter (annenhver tung og lett stavelse). De seks første linjene har tre sett av kryssrim, de to siste parrim. Motsetningen mellom de to rimtypene understreker en motsetning i oppbygningen mellom det som kalles «demonstrasjon» og «konklusjon» i hver strofe.

Til grunn for Vinjes dikt ligger Johann Wolfgang von Goethes «Zueignung» (tilegnelse) til Faust («Ihr naht euch wieder, schwankende Gestalten»).

Diktteksten

Med unntak av den tilføyde tittelen er de to versjonene (den i Ferdaminni og den i Diktsamling) i det vesentlige like. Ordforklaringen som opprinnelig står til «fjaag» i 1.6 («glad»), er sløyfet i Diktsamling. Dessuten skifter Vinje ut et par ord (mot Notti > til Notti; ned i Snjoen > burt i Snjoen) og retter ortografien på i alt 24 steder (Fjøll > Fjell, fyrr > før og flere). Diktet er ofte blitt antologisert med tittelen fra Diktsamling og teksten fra Ferdaminni.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Tekstutgaver

  • Faksimileutg. av Dølen (1973), utg. Reidar Djupedal, bd 4, Oslo, s. 64–65.
  • Diktsamling, Oslo 1864 (eg. des. 1863), s. 161–62.
  • Skrifter i Samling (1993 [1921]), utg. Olav Midttun, bd 4, Oslo, s. 56–57.
  • Skrifter i Samling (1993 [1921]), utg. Olav Midttun, bd 5, Oslo, s. 156–57.
  • Ferdaminni fraa Sumaren 1860 [språklig normalisert] (2010), utg. Olav Midttun og Jon Severud, Oslo, s. 68–69

Litteratur om diktet

  • Lie, Hallvard (1967), Norsk verslære, Oslo, s. 637–53.
  • Midttun, Olav (1925), «Vinje i ʻNo ser eg atter slike fjell og dalar’», i Heidersskrift til Marius Hægstad, Oslo.
  • Midttun, Olav (1949), «Vinje og Øysterdalen. Kvar dikta Vinje: ʻNo ser eg atter slike Fjøll og Dalar?’», Den Norske Turistforening. Årbok, s. 41–55.
  • Midttun, Olav (1960), «Vinje i ʻNo ser eg atter slike Fjøll og Dalar’», Syn og Segn, s. 438–46.
  • Severud, Jon (2010), Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O. Vinje, Oslo, s. 198–207.
  • Sejersted, Jørgen Magnus og Eirik Vassenden, Lyrikkhåndboken. 101 dikt og tolkninger, Oslo, s. 91–92.
  • Skard, Sigmund (1938), A.O. Vinje og antikken, Oslo, s. 395–95
  • Vesaas, Olav (2001), A.O. Vinje. Ein tankens hærmann, Oslo, s. 238–41

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg