No ser eg atter slike fjell og dalar

No ser eg atter slike fjell og dalar  er et dikt av Aasmund Olavsson Vinje

Opprinnelig het det ”No seer eg atter slike Fjøll og Dalar”,  men i dag er den språklig normaliserte versjonen til utgiveren Olav Midttun (1942) mest kjent.

Diktet ble først publisert uten tittel i kapitlet ”Huldra” i Ferdaminni fraa Sumaren 1860 (1861). Forfatteren utga det på nytt i Diktsamling (1864), under tittelen ”Ved Rundarne” (etter 1942 ofte ”Ved Rondane”). På 1900-tallet ble det gjengitt i en lang rekke sangbøker og i leseverk for skolen.

Grieg tonesatte ”Ved Rundarne” i 1880 (opus 33, tolv sanger med tekst av Vinje). Melodien har utvilsomt bidratt til å gi diktet dets enestående posisjon i folks bevissthet. Andre  melodier, skrevet av Ludvig Mathias Lindeman, Martin Andreas Udbye og Elling Holst, har ikke hatt samme suksess.

I Ferdaminni befinner den iscenesatte forfatteren seg i Storfjelldal (like ved Helaksetra), da han etter en lang dags vandring, tar en pust i bakken:

"Eg sette meg paa ein Stein og skaut Pusten, turkande Sveiten af Panna mi.

                    No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,

                    Som deim eg i min fyrste Ungdom saag,

                    Og sama Vind den heite Panna svalar;

                    og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.

                    Det er eit Barnemaal, som til meg talar,

                    og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag.

                    Med Ungdomsminni er den Tala blandad:

                    Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

                    […]

Det vardt myrkare og myrkare; eg gjekk og sprang desse endelause Flottir med Stein i Stein og Rindar og Rantar og Afdalar som storknade Bylgjur."

Olav Midttun argumenterte i sin tid for at denne rasten ble foretatt på ett bestemt sted, og han fikk der, ved den såkalte Vinje-vegen, reist en minnestøtte. Fra dette stedet kan man skimte Høgronden. Mye taler uansett for at diktet ikke ble skrevet på stedet, men senere, ved skrivebordet, uten fjellutsikt.

Den sammenhengen diktet opprinnelig står i, innbyr til en historisk-biografisk lesning: Dikteren sitter på en stein og lar seg overvelde av utsikten og barndomsminnene den vekker, men tenker på at han må komme seg videre og finne nattely (”eit Hus, som vil meg hysa”) før det blir for mørkt. Når diktet derimot trekkes ut av den opprinnelige konteksten, tydeliggjøres den ”indre utsikten”: det erindrende jegets refleksjon over livet og den forsoningen han/hun føler i forvissning om at døden nærmer seg.

Vinjes dikt er det mest kjente norske i ottave rime (oktav): Strofeformen forutsetter åtte verselinjer bestående av fem disyllabiske takter (annenhver tung og lett stavelse). De seks første linjene har tre sett av kryssrim, de to siste parrim. Motsetningen mellom de to rimtypene understreker en motsetning i oppbygningen mellom det som kalles ”demonstrasjon” og ”konklusjon” i hver strofe.

Til grunn for Vinjes dikt ligger Goethes ”Zueignung” (tilegnelse) til Faust (”Ihr naht euch wieder, schwankende Gestalten”).

Med unntak av den tilføyde tittelen er de to versjonene (den i Ferdaminni og den i Diktsamling)  i det vesentlige like. Ordforklaringen som opprinnelig står til ”fjaag” i 1.6 (”glad”), er sløyfet i Diktsamling. Dessuten skifter Vinje ut et par ord (mot Notti>til Notti; ned i Snjoen>burt i Snjoen) og retter ortografien på i alt 24 steder (Fjøll>Fjell, fyrr>før o.fl.). Diktet er ofte blitt antologisert med tittelen fra Diktsamling og teksten fra Ferdaminni.

Faksimileutg. av Dølen (1973), utg. Reidar Djupedal, bd 4, Oslo, s. 64–65.

Diktsamling, Oslo 1864 (eg. des. 1863), s. 161–62.

Skrifter i Samling (1993 [1921]), utg. Olav Midttun, bd 4, Oslo, s. 56–57.

 Skrifter i Samling (1993 [1921]), utg. Olav Midttun, bd 5, Oslo, s. 156–57.

Ferdaminni fraa Sumaren 1860 [språklig normalisert] (2010), utg. Olav Midttun og Jon Severud, Oslo, s. 68–69

Lie, Hallvard (1967), Norsk verslære, Oslo, s. 637–53.

Midttun, Olav (1925), ” Vinje i ʻNo ser eg atter slike fjell og dalar’”, i Heidersskrift til Marius Hægstad, Oslo.

Midttun, Olav (1949), ”Vinje og Øysterdalen. Kvar dikta Vinje: ʻNo ser eg atter slike Fjøll og   Dalar?’”, Den Norske Turistforening. Årbok, s. 41–55.

Midttun, Olav (1960), ”Vinje i ʻNo ser eg atter slike Fjøll og Dalar”, Syn og Segn, s. 438–46.

Severud, Jon (2010), Ei gjenreise. Ferdaminne etter A.O. Vinje, Oslo, s. 198–207.

Sejersted, Jørgen Magnus og Eirik Vassenden, Lyrikkhåndboken. 101 dikt og tolkninger, Oslo, s. 91–92.

Skard, Sigmund (1938), A.O. Vinje og antikken, Oslo, s. 395–95

Vesaas, Olav (2001), A.O. Vinje. Ein tankens hærmann, Oslo, s. 238–41

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.