økonomi og næringsliv i Den dominikanske republikk

Landbruket sysselsetter om lag 17 prosent av yrkesbefolkningen. Den dominikanske republikk er en av de største produsentene av papaya og avokado, i tillegg til en betydelig produksjon av kakao og sukkerrør. Andre store landbruksprodukter er bananer, palmeolje, ananas, kokosnøtter, ris, kassava og appelsiner. Den fruktbare Cibaodalen er det viktigste landbrukssenteret. Sukkerrør dyrkes imidlertid mest på store plantasjer i den østlige delen av landet. Husdyroppdrett på kommersiell basis er særlig konsentrert nord i landet og i lavlandet i øst, med produksjon av kylling, svin- og storfekjøtt. Melkeproduksjonen foregår vesentlig i sør og i Sosúa på nordkysten. Det drives kystfiske av blant annet seilfisk, barrakuda og kongemakrell.

Den dominikanske republikk produserer ikke petroleum, naturgass eller kull. Energien kommer fra varmekraft basert på importert olje, vindenergi og solenergi. Elektrisitetsforsyningen har vært upålitelig i mange år, preget av hyppige strømbrudd som skaper forstyrrelser i offentlig sektor (skoler, sykehus). Hoteller har gjerne egne generatorer. Årlig registreres det store tap i strømnettet. For å øke produksjonskapasiteten ble kraftsektoren privatisert på 1990-tallet under president Leonel Fernández, deretter delvis renasjonalisert i 2003. Kraftsektoren subsidieres av staten og utgjør en betydelig skattebyrde for regjeringen. Ifølge Verdensbanken er det nødvendig med en omfattende reform på energifeltet.

Industrien står for om lag 33,8 prosent av bruttonasjonalproduktet (2017) og 20,8 prosent av sysselsettingen (2014). Industrivirksomheten er i stor utstrekning basert på gruvedrift. I 2019 var landet verdens niende største produsent av nikkel, og det utvinnes store mengder gull og sølv i Pueblo Viejo-gruven. Svingninger i pris og etterspørsel på verdensmarkedet har imidlertid medført at gruvedriften i perioder har opphørt.

Det er opprettet 50 økonomiske frisoner med spesielle insentiver som lave skatter og avgifter for å tiltrekke seg utenlandske produksjonsetableringer. Klær, elektroniske komponenter, fottøy og lærvarer produseres i disse frihandelssonene og eksporteres til det nordamerikanske markedet. Eksport fra frihandelssonene utgjorde 6,2 milliarder dollar i 2019. Den tradisjonelle industriproduksjonen – basert på sukkerraffinering, matforedling, sement-, jern- og stålproduksjon – er for en stor del konsentrert til hovedstaden Santo Domingo. Rom er en betydelig eksportvare, øl og sigaretter produseres for lokalt forbruk.

Eksporten omfatter medisinsk og elektronisk utstyr, legemidler og kjemikalier, gull, sølv og nikkel, landbruksprodukter, brennevin, sauser og krydder. Importvarene omfatter petroleum, råvarer til industriproduksjon og matvarer. Den dominikanske republikk er medlem i CAFTA-DR, en frihandelsavtale mellom USA og seks sentralamerikanske land. Landets viktigste handelspartner er USA, etterfulgt av Kina, Haiti, Puerto Rico, EU, Canada og Mexico. Det mottas også store forsendelser av valuta fra eksildominikanere bosatt i utlandet.

Infrastrukturen regnes som den beste i Karibia, og veinettet er godt utbygd. Hovedveiene sprer seg ut fra Santo Domingo mot nord, øst og vest og forbinder hovedstaden med Port-au-Prince i Haiti.

Santo Domingo er Karibias største metropol og betjenes av et omfattende tunnelbanesystem. Landet har et visst jernbanenett, men dette drives i all hovedsak av sukkerselskapene i forbindelse med transport av sukker.

Internasjonale lufthavner finnes ved Santo Domingo, Santiago de los Caballeros, Punta Cana, Sánchez (Samaná), Puerto Plata, Barahona og La Romana. Santo Domingo er landets største havneby; Puerto Plata er viktigste havn på nordkysten.

• Den dominikanske republikks geografi
• Den dominikanske republikks befolkning
• Den dominikanske republikks historie