Innenfor PRD ble forskjellen mellom tre fløyer stadig tydeligere. Guzmán representerte den mest moderate og Jorge Blanco en mer radikal fløy, selv om begge hadde godt forhold til europeiske sosialdemokrater. Santo Domingos borgermester, José Francisco Peña Gómez, representerte den sosialistiske fløyen i partiet, inspirert av Cuba og Nicaragua.
Blanco vant valget i 1982 knepent foran Balaguer. Den nye regjeringen ble stadig utfordret av venstresiden og fagbevegelsen, særlig på grunn av de harde betingelsene Det internasjonale valutafondet IMF satte for tilbakebetaling av utenlandsgjelden. I 1983 og 1984 utløste den økonomiske krisen og stigende matvarepriser spontane opprør i hovedstaden. USA reagerte ved å komme til unnsetning med krisehjelp av frykt for at opptøyene skulle utvikle seg til en alvorlig politisk krise.
Blancos regjeringsperiode var en vanskelig balansegang mellom å tilfredsstille IMF og den misfornøyde befolkningen. I april 1985 ble det oppnådd en midlertidig løsning med IMF. PRD var betydelig splittet foran valget 1986 etter korrupsjonsbeskyldningene mot Jorge Blanco. Veteranen Joaquín Balaguer klarte for femte gang å bli valgt til president, denne gang som kandidat for sitt nystiftede kristelig-demokratiske parti PRSC. Balaguer fremmet i denne perioden en ny politikk til støtte for jordløse bønder.
Valget i 1990 ble enda et veteranoppgjør mellom den da 84-årige Balaguer og 82 år gamle Juan Bosch, et oppgjør som Balaguer atter en gang vant. Da Balaguer seiret igjen i 1994, ble det levert protest med beskyldninger om valgfusk fra José Francisco Peña Gómez fra PRD, som led et svært knapt nederlag. Kompromissløsningen ble at det ble vedtatt å holde et nytt presidentvalg sommeren 1996, denne gang uten noen av gjengangerne i dominikansk politikk som kandidater.
Valget ble vunnet av Leonel Fernández Reyna fra Det dominikanske frihetspartiet (Partido de la Liberación Dominicana, PLD). Hans regjering innførte økonomiske reformer og landets økonomi gikk inn i en god, men kortvarig, periode med en årlig vekstrate på hele 7 prosent.
Valget i 2000 brakte PRD tilbake til makten, med Rafael Hipólito Mejía som president. Et par år senere hadde man igjen fått en galopperende inflasjon og økende arbeidsledighet; en bankskandale fikk problemene til å akselerere. Både disse forholdene og hyppig svikt i strømforsyningen var gjenstand for kraftige demonstrasjoner, der flere liv gikk tapt i sammenstøt med politistyrkene. Det ble sagt å være drømmen om den nære fortid som førte Fernández tilbake i presidentstolen ved valget i 2004. Han overtok da en inflasjon på 16 prosent, en tredjedel av arbeidsstyrken stod uten jobb, og valutaen hadde halvert sin verdi mot dollaren.
Fernandez' program innebar kutt på opptil 20 prosent i offentlige utgifter for å få økonomien på fote og gjenreise tilliten blant utenlandske investorer. Fernández ble gjenvalgt i 2008. Landet hadde da sluttet seg til en frihandelsavtale med USA og de sentralamerikanske statene, som en hovedstrategi for å styrke økonomien.
Danilo Medina (Partido de la Liberación Dominicana, PLD) etterfulgte Fernández. Han satt to perioder (2012–2016 og 2016–2020).
Den dominikanske republikk figurerer fortsatt blant Karibias fattigste land, og med en økende kløft mellom fattig og rik. Naturkatastrofer forsterker også problemene i økonomien. Orkanen George forårsaket skader for over 10 milliarder kroner i 1998, og over 2000 liv gikk tapt i en flom i 2004. Landet er imidlertid blitt et av Karibias mest populære turistmål, og reiseliv er et hovedsatsingsområde for regjeringen etter at sukkereksporten og annen landbruksproduksjon har mistet mye av sin betydning.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.