Joaquín Balaguer var en politiker, diplomat og forfatter i Den dominikanske republikk, og landets president i til sammen rundt 24 år mellom 1960 og 1996.

Både i og utenfor presidentembetet var Balaguer en av Den dominikanske republikks absolutt mest innflytelsesrike og kontroversielle personer i sin levetid. Han huskes både som en stor nasjonsbygger og fremragende statsmann, og som en brutal president som bekjempet opposisjonen og kritikere gjennom forsvinninger, vold, trusler og drap. Balaguer etterlot seg i tillegg en betydelig litterær produksjon.

Balaguer ble født i Navarrete nord i landet, ikke langt fra Den dominikanske republikks nest største by Santiago de los Caballeros. Han fikk derfor tilnavnet «caudilloen fra Navarrete» – en referanse både til hans autoritære styresett og til dyrkelsen av hans person.

Under det 31 år lange brutale diktaturet til Rafael Trujillo ble Balaguer regnet som en av regimets viktigste ideologer. I 1957 ble han utnevnt til visepresident og i 1960 til Trujillo-æraens siste president, men gikk av etter halvannet år.

Joaquín Balaguers vant valget i 1966 under tvilsomme forhold og gikk deretter i gang med å innføre et politisk program i en modernisert utgave av Trujillos antikommunistiske program. Denne autoritære perioden mellom 1966 og 1978 er i Den dominikanske republikk kjent som «Balaguers tolv år». I løpet av disse årene bekjempet Balaguers regjeringsapparat opposisjonen gjennom forsvinninger, tortur og drap. Han lokket utenlandske investorer til landet med «la paz laboral» – arbeidslivsfred – som blant annet innebar at lønningene ble frosset de første åtte av regjeringsperioden.

De som kjempet mot Balaguers politikk møtte voldelig og ofte dødelig motstand. Særlig ble drapet på journalisten Orlando Martínez Howley i 1975 symbolsk viktig. I selvbiografien Memorias de un cortesano de Trujillo fra 1988 etterlot Balaguer en blank side med et løfte om at denne 20 år etter hans død skulle fylles med den sanne historien om drapet på Martínez Howley. Balaguer fortalte derimot aldri selv hvem som stod bak. Saken ble gjenåpnet av president Leonel Fernández på slutten av 1990-tallet, og først i år 2000 ble de skyldige dømt – et viktig skritt i retning av et mer moderne dominikansk rettssystem. To år senere ble dommen imidlertid annulert, og dermed står saken formelt sett stadig uoppklart.

Balaguer kom til makten igjen i 1986, og satt helt til han ble presset til å gå av i 1996. Han stilte sist til valg i 2000, men tapte.

Joaquín Balaguer 1988 av Mary Anne Fackelman. Falt i det fri (Public domain)

Balaguer ble gjenvalgt i 1986, 1990 og 1994, og i løpet av denne perioden ble han sterkt syns- og hørselshemmet. Etter anklager om valgfusk ble han presset til å avslutte den siste presidentperioden halvveis, i 1996. I denne perioden fremstod Balaguer som mye mer liberal, og opposisjon og meningsmotstandere fikk betydelig større spillerom enn tidligere. Infrastrukturen i landet ble også kraftig oppgradert under denne perioden, men dette førte samtidig til at den dominikanske staten fikk store gjeldsproblemer.

Balaguer fortsatte å være en sentral figur i dominikansk politikk helt fram til sin død i 2002, til tross for at han til slutt ble helt blind. Så sent som ved presidentvalget i 1996 ble hans støtte regnet som svært viktig da Leonel Fernández gikk av med seieren. Han stilte selv til valg igjen i 2000, men tapte – slik han også gjorde ved valgene i 1978 og 1982.

El Faro a Colón – Columbus’ fyrlykt – er et av monumentene som ble bygget under Balaguers siste periode. Lykten ble åpnet i 1992, i anledningen fem hundre år siden Columbus' ankomst til Amerika. Planen om en enormt fyrlykt til minne om Columbus’ og europeernes «oppdagelse» av Amerika gikk tilbake til attenhundretallet.

Balaguers dragning mot å fremheve dominikanernes spanske, katolske og europeiske røtter – ofte som et motstykke til nabolandet Haitis afrikanske opphav – var antageligvis en viktig ideologisk motivasjon for ferdigstillelsen av monumentet. Koblingen mellom Spania og Den dominikanske republikk er for øvrig helt reell – det var på nordkysten av dagens Haiti og Den dominikanske republikk at Columbus grunnstøtte før jul i 1492, og de første europeiske faste bosetningene skulle raskt dukke opp på øya. Den intense dyrkingen av Spania som moderland og opphav til den dominikanske kulturen må imidlertid leses i lys av Balaguers problematiske forhold til nabolandet Haiti.

Som en svært sentral figur i dominikansk politikk helt fra Trujillos tid og fram til sin død i 2002 ble naturlig nok Balaguer også en viktig premissleverandør i synet på nabolandet Haiti. For Balaguer var Haiti først og fremst en fiende av Den dominikanske republikk, og han ytret seg mangfoldige ganger åpent rasistisk om nabolandet, ofte med referanse til den haitianske befolkningens afrikanske røtter. At de samme røttene også i stor grad er til stede på dominikansk side av grensa, var derimot noe Balaguer ikke fremhevet. Dette til tross for at han også gjentatte ganger erkjente både solidaritet med den haitiske befolkningen og at begge land var gjensidig avhengige av at den andre lyktes. «Om den ene drukner, så vil den andre også drukne», skrev Balaguer i 1983, i boka La isla al revés, en bok om nettopp forholdet til Haiti.

  • Polanco, Jacqueline Jiménez. «La Transición Politica en la República Dominicana: Del Autoritarismo de Nuevo Tipo a Democracia Formal» Revista de Derecho Político 38:1994. (Tilgjengelig her.)
  • Wucker, Michele (1993). Why the Cocks Fight: Dominicans, Haitians, and the Struggle for Hispaniola. Hill and Wang, New York. (Tilgjengelig her.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.