Økonomi og næringsliv i Myanmar

Myanmar hører til blant verdens aller fattigste land. Etter militærkuppet 1962 ble all næringsvirksomhet nasjonalisert, og privat eiendomsrett var kun tillatt innen jordbruket. Under mottoet «den burmesiske vei til sosialismen» iverksatte militærregimet en isolasjonistisk politikk, hvor målet var å bygge en industrialisert sosialistisk stat fri for utenlandsk utbytting og innflytelse. Etter voldsomme demonstrasjoner 1988, bl.a. som følge av dyp økonomisk krise, ble politikken lagt om til en mer åpen politikk. Utenlandske investeringer ble ønsket velkommen. Veksten i økonomien hemmes imidlertid av omfattende korrupsjon, manglende faglig kompetanse innen den styrende militærjuntaen, politisk ustabilitet samt store militære utgifter. Militærvesenet er dypt involvert i forretningsdriften innenfor en rekke områder. Den demokratiske alliansen som vant valget i 1990, har bedt utenlandske selskaper unnlate å investere i landet, inntil politiske og menneskelige rettigheter er forbedret.

Nesten alle utenlandske investeringer er kommet innen utvinning av naturressurser (olje, gass, mineraler, tømmer og fiske) samt i hoteller. De største enkeltprosjektene kommer fra Storbritannia, USA (Texaco) og Frankrike (Total), men langt de fleste investeringene kommer fra andre asiatiske land som Sør-Korea, Singapore, Thailand, Malaysia og Kina. Etter at Myanmar ble tatt opp som fullt medlem i den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN 1987, er det økonomiske samarbeidet med nabolandene i Sørøst-Asia betydelig utvidet.

Landbruket er landets viktigste næringssektor. Den omfatter (inkl. fiske) over halvparten av bruttonasjonalproduktet, sysselsetter ca. 70 % av den arbeidende befolkningen og bidrar med rundt 3/4 av eksportinntektene. Rundt 30 % av landarealet har potensial til å brukes som jordbruksareal. Imidlertid fører utilstrekkelig infrastruktur til at kun halvparten av dette er oppdyrket. Rundt 1/5 av det oppdyrkede arealet har kunstig vanning. For å øke jordbruksproduksjonen er utbygging av kunstige vanningsanlegg et prioritert mål for myndighetene.

Halvparten av jordbruksarealet brukes til risproduksjon, som for det meste foregår i svært små enheter. Ris er både befolkningens viktigste kalori- og proteinkilde og et viktig eksportprodukt. En tid under det britiske kolonistyret var Myanmar verdens største riseksportør. Under den sentraldirigerte sosialistiske politikken stagnerte risproduksjonen, og landet fikk problemer med å forsyne sin egen voksende befolkning. Omleggingen av jordbruket fra 1970-årene førte igjen til en vekst i produksjonen av ris. De viktigste risdyrkingsområdene finnes i Ayeyarwadys og Thanlwins deltaområder, langs Sittung, på slettene langs Ayeyarwadys midtre løp og i kystdistriktene i vest og i Taninthayi-området. I disse områdene dyrkes våtris, for en stor del basert på kunstig vanning. På Shanplatået og i de nordlige og vestlige fjelltraktene dyrkes høylandsris, flere steder i svedjebruk. Produksjonen preges imidlertid fortsatt av både lavere produktivitet og lavere kvalitet sammenlignet med nabolandene i Sørøst-Asia. Av andre kornslag dyrkes hvete, mais og hirse. Hvete dyrkes mest på Shanplatået og langs Ayeyarwadys midtre løp. Mais dyrkes sør for Mandalay samt i deler av Ayeyarwadys delta. Hirse er mest utbredt i de nordlige og vestlige fjellområdene. I «den tørre sonen» dyrkes oljevekster og bomull. Tebusken er viltvoksende flere steder, bl.a. på Shanplatået, og i Tanintharyi-divisjonen produseres frukt og gummi på plantasjer. Andre produkter inkluderer sukkerrør, jordnøtter, belgfrukter og tobakk. På Shanplatået samt til dels i fjellstrøkene langs grensen mot India foregår det en omfattende dyrking av opiumsvalmue («gylne triangelet»). Flere rapporter peker på en militær deltakelse i opiumseksporten. Myanmar er verdens nest største opiumprodusent etter Afghanistan.

Siden landet er svært fattig, spiller husdyrholdet en forholdsvis beskjeden rolle. Husdyr brukes først og fremst som trekkdyr. Myndighetene satser på å øke antall trekkdyr for å nå målene om økt jordbruksproduksjon. Kun fjærkre (kylling og and) brukes i noen særlig grad for kjøttproduksjon, og kjøtt anses fortsatt som «luksusmat». I høyere og tørre strøk holdes mindre bølinger med geiter.

Teak og annet hardtrevirke omfatter en betydelig del av landets skoger. Det er anslått at Myanmar har over 3/4 av de utnyttbare reservene av teak i verden. For å øke eksportinntektene, gav myndighetene på slutten av 1980-årene ut lisenser til thailandske hugstselskaper. Ulovlig hugst og smugling over grensen til Thailand er et generelt problem, og reservene av teak er alvorlig truet. Selv om det har foregått noe gjenplanting av teak, kritiseres myndighetene internasjonalt for liten evne og vilje til kontroll av hugsten, som til dels foregår i utbryterregioner. Det antas at avskoging har bidratt til at landet oftere en før plages av oversvømmelser.

Fisk representerer den viktigste animalske kilden for protein for befolkningen, og er derfor en viktig del av kostholdet. Ca. 3/4 av fangstene foregår i saltvann og 1/4 i ferskvann. En stor andel av saltvannsfisket foregår i Myeik-arkipelet. Myndighetene har satset på å bygge ut fiskeflåten for å øke eksportinntektene. Lisenser gitt til utenlandske (asiatiske) trålere har ført til rapporter med bekymring om overfiske.

Landets utbygde produksjonskapasitet av elektrisk kraft er på 1 335 MW (2005), hvorav naturgass stod for 51 %, vannkraft 40 %, varmekraft (kull) 8 % og dieselaggregat 1 %. Mange landsbyer er ikke tilknyttet det nasjonale elektrisitetsnettet, og i 1997 ble det beregnet at kun 37 % av husholdene hadde tilgang til elektrisk strømforsyning. En rekke større vannkraftprosjekter er planlagt utbygd langs Thanlwinelven i de østlige fjellområdene. Forekomstene av mineralolje har vært kjent siden 1200-tallet, og har vært brukt til belysning. Myndighetene har invitert utenlandske selskaper til landet for å investere i olje- og gassutvinningen. En rekke problemer knyttet til korrupsjon, ineffektivitet og sterkt press fra internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner med bl.a. anklager om tvangsarbeid, har sterkt begrenset utenlandske selskapers virksomhet. Myndighetenes ambisjon om at landet skal være selvforsynt med råolje er i realiteten aldri blitt oppfylt, og landet lider av kontinuerlig energimangel. De viktigste forekomstene av råolje finnes i Ayeyarwadybekkenet og langs Rakhinekysten. Siden 1980-årene er det blitt produsert gass fra forekomster til havs i Martabanbukta og i Tanintharyi-divisjonen. Fra Yadanafeltet i Mottamabukta (Martabanbukta) eksporteres gass til Thailand via en rørledning.

Kull av mindre god kvalitet brytes i den øvre del av Chindwinndalen. Tinn og wolfram blir utvunnet i Tanintharyi-divisjonen. Bly, sink og sølv utvinnes på Shanplatået, kobber i Monywa og gull ved Bawdwin nordøst for Mandalay. Landet er fra gammelt av kjent for sin produksjon av jade og edelstener (safirer og rubiner).

Industrien er liten og hovedsakelig basert på foredling av jordbruks- og skogbruksprodukter og mineraler. Oljeraffinerier finnes i Chauk, Thanlyin (Syriam) og Mann. Bomullsindustrien er konsentrert til Yangon, Mandalay og Myingyan. Yangon har også anlegg for produksjon av stålvarer og legemidler; videre finnes sementverk i Thayet, papirfabrikk i Rakhine og fabrikker for produksjon av gjødningsstoffer basert på naturgass ved Sale og Kynchaung. Industrien er hemmet av mangelfull energiforsyning og høye priser på maskiner og reservedeler. Tekstilindustrien er blitt rammet av internasjonale sanksjoner.

Myanmar har med sine usedvanlig rike og genuine kulturtradisjoner i utgangspunktet et stort potensial som turistmål. En rekke storslåtte palasser og buddhisttempler er spredd rundt i landet. De mest attraktive turistmålene er Yangon, Mandalay, Maymyo og Pagan. Etter bekjempelsen av demokratibevegelsen i 1988 stoppet turiststrømmen nærmest helt opp. Senere har myndighetene søkt å bygge ut turismen for å tiltrekke seg utenlandsk valuta. En kombinasjon av vestlige sanksjoner, restriktive visumregler og utilstrekkelig infrastruktur har holdt besøkstallene nede. I de vestlige landene er det ført en debatt om man bør besøke Myanmar så lenge militærregimet sitter ved makten. Turistbesøk fører automatisk til at militærdiktaturet tilføres økte inntekter. Suu Kyi og hennes demokratibevegelse har anbefalt turister å ikke reise til landet så lenge menneskerettighetene ikke respekteres.

Myanmar har lenge hatt et underskudd i handelsbalansen med utlandet. Igangsettelsen av eksporten av naturgass til Thailand har imidlertid ført til at landet siden 2002 har hatt et overskudd på handelsbalansen. Andre viktige eksportprodukter er ris, belgfrukter (til India), hardtrevirke og marine produkter. Eksporten for øvrig hemmes av amerikanske sanksjoner, europeiske restriksjoner og generelle boikottkampanjer iverksatt av internasjonale interesseorganisasjoner. Sammen med Afghanistan regnes Myanmar uoffisielt som verdens ledende eksportør av opium. Importen består av konsumvarer, halvfabrikata, kapitalvarer og militært utstyr.

De viktigste handelspartnerne er nabolandene Thailand, India, Kina og Singapore. Grensehandelen med Kina har ekspandert siden 1987. Det eksporteres jade, edelstener og teak, og det importeres billige forbruks- og kapitalvarer. Kina er også den viktigste eksportøren av militære våpen til Myanmar.

Samferdselsnettet er dårlig utbygd og preges av gammelt og dårlig vedlikeholdt utstyr. I hovedsak er forbindelsene bygd nord–sør. Jernbanenettet er ca. 3955 km med hovedbane fra Yangon til Mandalay og Myitkyina. Veinettet er utstrakt, men bare en mindre del har fast dekke. Elvene er tradisjonelt viktige i samferdselen. I alt finnes 12 800 km navigerbare vannveier, hvorav Ayeyarwady og Chindwinn er de viktigste. I tørkesesongen kan båter navigere helt opp til Bhamo (1450 km), i regntiden til Myitkyina. Internasjonal lufthavn finnes ved Yangon (Mingaladon) og Mandalay.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.