Myanmars samtidshistorie

En økonomisk krise ble i 1988 en utløsende faktor til et bredt folkelig opprør mot militærstyret, som hadde vart siden 1962. Etter blodige sammenstøt mellom militæret og demonstranter, trakk Ne Win seg som partisjef og overlot tøylene til sikkerhetssjefen Sein Win. De påfølgende studentledede demonstrasjonene ble brutalt slått ned, og flere tusener antas å ha blitt drept.

Etter folkelig press ble Sein Win avsatt ved et militærkupp 18. september 1988. Militærstyret ble reorganisert og en junta som kalte seg Det statlige rådet for gjenopprettelse av lov og orden (SLORC) tok styringen. Juntalederen Saw Maung ble stats- og regjeringssjef. Juntaen gav en innrømmelse til opposisjonen, som fikk stifte politiske partier og drive begrenset politisk virksomhet.

Ledende opposisjonelle dannet Nasjonalligaen for demokrati (NLD) med Aung San Suu Kyi, datter av frihetshelten Aung San, som generalsekretær. I juli 1989 ble hun arrestert og ble siden holdt gjentatte ganger i husarrest. I 1989 vedtok juntaen at det offisielle navnet på landet skulle endres fra Burma til Myanmar.

I mai 1990 ble det holdt valg til en nasjonalforsamling. Dette gav NLD en overveldende seier med 392 av 485 mandater, tross juntaens restriksjoner. De militære nektet å gi slipp på makten og mange av NLDs folkevalgte ble arrestert eller dro i eksil. Generalene erklærte at SLORC ville sitte med makten til det var utarbeidet en ny forfatning. General Saw Maung, som hadde ledet kuppet og de blodige militæraksjonene i 1988, trådte i 1992 tilbake som juntasjef. Etterfølgeren Than Shwe ble betraktet som mer moderat og forsøkte å bryte landets isolasjon fra omverdenen. Sjefen for sikkerhetstjenesten, general Khin Nyunt, var allment betraktet som militærstyrets sterke mann.

Utover i 1990-årene fortsatte juntaen å styre landet ved dekret. Fra 1997 fram til oppløsningen i 2011 gikk militærstyret under navnet Det statlige freds- og utviklingsråd (SPDC). Maktspillet dreide seg i stor grad om arbeidet med ny grunnlov. Forfatningen skulle sikre de militære en sterk maktposisjon, selv om overgangen til en sivil regjering var et uttalt mål.

Aung San Suu Kyi ble i 1991 tildelt Nobels fredspris for sin ikke-voldskamp mot militærstyret. Etter seks år i streng isolasjon slapp hun fri fra husarrest i juli 1995. Hun ble frigitt uten betingelser, men generalene la likevel bånd på hennes bevegelsesfrihet. Hun førte en regelmessig dialog med sine tilhengere i form av folkemøter hver helg, men disse ble stanset i 1996 og bevegelsesfriheten innskrenket.

I 2000 ble hun igjen satt i husarrest, men etter 20 måneder slapp hun fri i mai 2002. En sporadisk dialog med juntaen var kommet i gang med Khin Nyunt som kontaktperson, men i april 2003 kritiserte Aung San Suu Kyi juntaen for manglende vilje til seriøse drøftinger. En måned senere, etter en blodig batalje mellom junta- og NLD-tilhengere, ble hun for tredje gang satt i husarrest, hvor hun satt til løslatelsen 13. november 2010.

Khin Nyunt ble i 2003 utnevnt til statsminister og la i august frem et «veikart for disiplin-blomstrende demokrati» i sju punkter. I 2004 kalte han sammen en ny grunnlovsforsamling på 1076 medlemmer. Prosessen ble boikottet av NDL. Statsminister Khin Nyunt ble arrestert i 2004 etter årelange fraksjonskamper. I august 2005 ble han dømt til 44 års betinget fengsel. Hans to sønner og et 30-talls nære medarbeidere fikk enda hardere straffer. Khin Nyunt hadde siden 1988 vært rangert som nummer tre i juntaen, og av mange regnet som den mektigste med sitt brede kontaktnett og bakgrunn som sjef for etterretningstjenesten.

Juntasjefen Than Shwe tok tittelen «seniorgeneral», og hadde i perioden 1992–2011 posisjonen som statsoverhode og forsvarssjef. Det verserte tidvis rykter om kontroverser mellom Than Shwe og nummer to i juntaen, hærsjefen Maung Aye. General Soe Win, som overtok statsministerposten etter Khin Nyunt, var en av hærsjefens støttespillere.

Uløste etniske konflikter i Myanmar har gitt støtet til mange og lange kriger. Minoritetsfolkene stilte ved frigjøringen fra koloniveldet i 1948 krav om stor grad av selvråderett, men fikk det ikke. Det ble heller ikke tatt hensyn til det allerede etablerte selvstyret og gammel sedvanerett. Under hele nasjonens historie er delstatene i grensetraktene blitt hjemsøkt av borgerkrig og etnisk strid. Frigjøringsbevegelser i ulike konstellasjoner har ført væpnet kamp for selvstyre, noe som har medvirket til Myanmars kompliserte geografiske, demografiske og politiske struktur.

Et vedvarende problem etter selvstendigheten har vært konfliktene mellom sentralregjeringen og forskjellige opprørsbevegelser blant etniske minoriteter. Etter statskuppet 1962 gjorde regimet forsøk på å slutte fred med opprørshærene, men mislyktes. Konfliktene fortsatte til ut i 1990-årene. Etter 1988 gjennomførte juntaen en sterk militær opprustning som i løpet av få år fordoblet hærens styrke.

Etter militære offensiver ble det på begynnelsen av 1990-tallet inngått flere våpenhvileavtaler mellom militæret og en rekke opprørsgrupper. Dette åpnet opp for en mulighet for militæret og intensivere kampen mot karenfolkets geriljahær under Karen National Union (KNU). I 1995 falt karen-geriljaens hovedbase, Manerplaw. Manerplaw var i perioden 1990–1995 også «hovedstad» for en motregjering dannet av landets demokratiske opposisjon. Den ble ledet av Sein Win, fetter av Aung San Suu Kyi. Etter nederlaget fortsatte en mer sporadisk gerilja fra KNU, og også chin- og shan-minoritene fortsatte kampen.

I 2006 satte militæret i verk en ny offensiv mot selvrådige minoritetsfolk, i første rekke karenfolkets motstandshær. Minst seks etnisk baserte militsgrupper var i 2006–2007 i sammenstøt med regjeringshæren. I 1990-årene ble det inngått en rekke våpenhvileavtaler av varierende omfang og holdbarhet. For flere av minoritetene har kampen for selvråderett vært like mye en forsvarskrig mot hærens omfattende overgrep.

Høsten 2005 satte juntaen brått i gang flytting av landets administrative hovedstad fra Yangon til en nyutbygget by som fikk navnet Naypyidaw. Først i etterkant fikk diplomater og internasjonale organisasjoner kjennskap til den overraskende relokaliseringen. Anleggsarbeidet var forsøkt hemmeligholdt i flere år, og pågikk fortsatt. Regjeringskontorer, parlamentsbygning, flyplass og annen infrastruktur var imidlertid ferdigstilt.

Naypyidaw ble offisielt innviet som hovedstad i mai 2006 med en militærparade der 12 000 soldater deltok. Samtidig ble det kunngjort en lønnsøkning på 400–500 prosent for landets lavtlønte statstjenestemenn. Offiserstanden fikk enda større påslag. Dette fikk en klart inflasjonsdrivende virkning, sammen med enorme anleggskostnader for den nye hovedstaden.

I september 2007 sto juntaen overfor sin største utfordring på 20 år. Store folkemasser demonstrerte mot økte energi- og matvarepriser og for demokrati. Landets mange buddhistmunker markerte seg som drivkraften bak en bølge av folkelige protester. Protestene ble brutalt slått ned. Bruken av vold vakte avsky både i Myanmar og internasjonalt. Regimet forsøkte å mørklegge den dramatiske utviklingen ved å stanse nyhetsstrømmen ut av landet, blant annet ved å blokkere Internett. Den norskbaserte radiostasjonen og nettsiden, Democratic Voice of Burma (DVB), ble med sine sendinger fra Oslo en viktig informasjonskilde.

I forkant av protestbølgen hadde Kina og Russland i januar 2007 stanset et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd som oppfordret juntaen til å stanse undertrykkelsen av opposisjonelle grupper og etniske minoriteter. Resolusjonsforslaget kom som en reaksjon på hærens nye offensiv mot etniske minoriteter i konfliktområdene sørøst i landet. I juni 2007 brøt Den internasjonale Røde Kors-komiteen sin sedvanlige nøytralitet med en sterkt formulert kritikk av hærens overgrep.

Protestbølgen ble utløst etter voksende misnøye over stadig vanskeligere levekår. Ifølge FN-statistikk hørte Myanmar til de 20 fattigste land i verden, med årlig gjennomsnittlig bruttonasjonalprodukt (BNP) på 1700 USD. Om lag 40 prosent av statens inntekter ble brukt til en av verdens største armeer, med om lag 400 000 soldater i aktiv tjeneste. Bevilgningene til skole- og helsevesen var blant de laveste i verden.

I 2007 fjernet myndighetene i Myanmar subsidiene på drivstoff, slik at prisene ble mer enn doblet. Dermed steg også matvareprisene. Den 19. august ledet aktivister fra studentbevegelsen fra 1988 en større demonstrasjon i Yangon mot prisstigningen. Lederne ble straks arrestert, men snart trådte Myanmars munker frem. 22. september marsjerte tusener av munker i de første massedemonstrasjonene gjennom Yangon og Mandalay.

Protestene vokste i styrke, spredte seg til flere byer, og gjaldt nå også krav om større frihet og demokrati. Den 24. september 2007 toget titusener av demonstranter gjennom Yangon i den største folkelige manifestasjonen siden 1988. Portforbud ble proklamert, men mange våget seg likevel ut i gatene. De ble møtt av soldater som skjøt med skarpt inn i mengden ved byens største helligdom, Shwedagon-pagoden. Politi og militære gikk nå systematisk til verks med razziaer og massearrestasjoner over hele landet. Imens befant juntaledelsen seg i god avstand fra uroen i sin nye hovedstad, Naypyidaw.

Mot slutten av september ebbet protestene ut. Mange tusen var blitt arrestert, deriblant 4000 munker. Diplomater som besøkte klostrene i Yangon fant dem øde og forlatt. Etter internasjonalt press ga regjeringen innreisetillatelse til FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Myanmar, Paulo Sérgio Pinheiro, som hadde forsøkt å slippe inn siden 2003. I november la han fram sin første rapport, med dokumentasjon for at minst 31 mennesker var blitt drept under uroen i Yangon.

De politiske reaksjonene fra omverdenen manglet en samlet strategi. Vesten strammet noe inn på sine restriksjoner, men uten å samle seg om en enhetlig sanksjonspolitikk. Kina, India og Myanmars øvrige asiatiske naboer i ASEAN-forbundet avviste USAs oppfordring til økonomisk blokade og diplomatisk isolasjon.

Som spesialutsending var FNs visegeneralsekretær Ibrahim Gambari flere ganger i landet. Han kunngjorde i november 2007 at regimet og opposisjonen hadde samtykket til en prosess som han håpet kunne føre til en meningsfull dialog. Gambari viste til en erklæring fra Aung San Suu Kyi om at hun «i nasjonens interesse» ville forsøke et samarbeid med myndighetene. Arbeidsminister Aung Kyi ble av juntaen utpekt som kontaktperson. Etter tre dialogmøter mellom Aung San Suu Kyi og Aung Kyi, opphørte prosessen.

Siden valgseieren i 1990 var NLD som viktigste politiske parti kraftig redusert. Bare om lag 80 av de 392 valgte NLD-representantene fra 1990-valget ble i 2007 antatt å være politisk aktive. De øvrige var enten døde, i fengsel eller landflyktighet, eller hadde trukket seg tilbake fra politisk virksomhet etter trusler.

Med et nytt grunnlovsforslag og et såkalt veikart til demokrati, hadde generalene forsøkt å sette i gang politiske reformer for å komme ut av isolasjonen og for å få økonomien på fote. Fremdriften var langsom og grunnlovsrevisjonen varte fra 1993 til 2008.

Den nye grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning i mai 2008. Folkeavstemningen, som ble avholdt midt under katastrofen etter syklonen Nargis, ble kraftig kritisert for omfattende valgjuks. Grunnloven sikret de militære en fjerdedel av plassene i parlamentet, noe som gav generalene vetorett over eventuelle fremtidige grunnlovsendringer.

Det første valget i Myanmar på 20 år ble avholdt i november 2010. Også her kom det sterke anklager om valgjuks. NLD og flere etniske minoritetspartier boikottet valget, men fraksjoner fra disse partiene brøt ut og dannet nye partier som valgte å stille. Etter opptellingen satt det militærstøttede partiet Unionens solidaritets- og utviklingsparti (USDP) igjen med nesten åtti prosent av plassene i unionsparlamentets (pyidaungsu hluttaw) over- og underhus. Den tidligere generalen Thein Sein ble valgt til president.

Ved tiltredelsen av den nye regjeringen i mars 2011, lanserte Thein Sein, til manges store overraskelse, en rekke demokratiske reformer. Rundt en tiendedel av landets mange politiske fanger ble løslatt, fagforeninger ble tillatt, og restriksjonene mot trykte medier ble lettet. Sivilsamfunns-organisasjoner fikk langt friere rammer, og regjeringen satte igang forhandlinger og signerte våpenhvileavtaler med en rekke væpnede etniske minoritetsgrupper, blant annet med Karen National Union. I kjølvannet av disse avtalene, ble det lagt opp til politiske forhandlinger for å legge grunnen for varig fred. Likevel, til tross for fremgang i fredsprosessen i områdene sørøst i landet, brøt det ut nye harde kamper mellom militæret og opprørsgruppene i nordøst. En sytten år lang våpenhvile med Kachin Independence Organization (KIO), ble brutt i juni 2011 og førte til en voldsom oppsving av konflikten i grenseområdene mot Kina.

Thein Sein innledet også samtaler med Aung San Suu Kyi, som hadde blitt løslatt fra husarrest rett etter valget, og 1. april 2012 valgte hun og NLD å delta i suppleringsvalget. NLD vant 42 av 45 parlamentsplasser og Aung San Suu Kyi trådte dermed inn som parlamentsmedlem 2. mai 2012.

Reformene til president Thein Sein og gjennomføringen av suppleringsvalget ga håp internasjonalt, og USA og europeiske land lettet gradvis på sanksjonene mot Myanmar. Frem mot neste valg i 2015 ble Myanmar gradvis igjen inkludert i det internasjonale fellesskapet. Landet fikk en viss økning i internasjonale investeringer fra land utenom regionen, og i 2014 holdt Myanmar formannskapet i ASEAN.

Med den gradvise liberaliseringen av landet oppstod også flere interne konflikter. De politiske stridighetene mellom militæret og NLD fortsatte. Kontroversene rundt militærets grunnlov kom særlig tydelig til syne i parlamentet. Fredsprosessen var skjør og preget av mistillit mellom partene. I tillegg fikk ultranasjonalistiske buddhistiske grupperinger en voldsom oppsving. Organisasjonen Ma Ba Tha fikk betydelig støtte i store deler av den burmansk-buddhistiske majoriteten for sine slagord og kampanjer for å beskytte den burmesiske rasen og den buddhistiske religionen. Under valgkampen frem mot parlamentsvalget i 2015 brukte USDP Ma Ba Tha aktivt for å påvirke den politisk debatten i Myanmar og for å forsøke å sverte NLD og Aung San Suu Kyi for å være for ettergivende overfor Myanmars muslimske befolkning.

Valget som ble avholdt 8. november 2015 ble på mange måter en folkeavstemning for eller mot militært styre, og NLD og Aung San Suu Kyi vant med overveldende flertall. NLD sikret seg åttiseks prosent av de valgte plassene og flertall i unionsparlamentet. Det ble også det største partiet i alle de regionale parlamentene, med unntak av i Shan-staten der USDP ble største parti. Både president U Thein Sein og Tatmadaws øverstkommanderende, Min Aung Hliang, aksepterte valgnederlaget for USDP.

Valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser ga NLD ekstra uttelling for sitt gode valgresultat. NLD vant flertall i nasjonalforsamlingens to kamre og fikk stor innflytelse over lovendringer, men grunnloven sikret militæret fortsatt stor makt i politikken: 25 prosent av plassene i både unionsparlamentet og i delstatsparlamentene; tre ministerposter i regjeringen (innenriksministeren, forsvarsministeren og ministeren for grenseområdene); en av to visepresidenter; og flertall i det mektige nasjonale forsvars- og sikkerhetsrådet.

I henhold til grunnlovens § 59 f, kunne ikke Aung San Suu Kyi velges til president av den nyvalgte nasjonalforsamlingen. § 59 f diskvalifiserer enhver person som har barn med utenlandsk statsborgerskap fra presidentembetet og Aung San Suu Kyis to sønner er begge britiske statsborgere. Aung San Suu Kyi nominerte derfor sin nære venn Htin Kyaw til president og opprettet en ny stilling til seg selv som regjeringssjef (State Counsellor). Grunnloven gir også hærsjefen rett til å utpeke en av Myanmars to visepresidenter i tillegg til de tre mektige postene som forsvarsminister, innenriksminister og minister for Myanmars grenseområder.

Denne grunnlovspålagte regjeringskoalisjonen ble krevende. Grunnloven gir den sivile regjeringen liten makt over hærsjefen og landet ble fra mars 2016 styrt av en sivil og en militær leder med liten tillit til hverandre, Aung San Suu Kyi og seniorgeneral Min Aung Hlaing. Den velviljen militæret hadde vist tidligere president Thein Sein i hans reformarbeid, ble ikke videreført under Aung San Suu Kyis regjering. Dette kom tydelig til uttrykk gjennom fredsprosessen som stagnerte, delvis grunnet manglende samarbeid fra militæret og delvis grunnet den rigide strukturen i Aung San Suu Kyis såkalte Panglong-prosess. I august 2016 åpnet den første fredskonferansen kjent under navnet det 21. århundrets Panglong, med referanse til Panglong-konferansen fra 1947, initiert av general Aung San, Aung San Suu Kyis far. Denne og senere fredskonferanser under merkevaren det 21. århundrets Panglong, fikk liten betydning for Myanmars mange borgerkriger og harde kamper fortsatte, særlig i Rakhine-staten, i Kachin-staten og nord i Shan-staten.

Mistilliten og det dårlige samarbeidsklimaet mellom sivile og militære myndigheter kom aller tydeligst til uttrykk under den massive forfølgelsen av Rohingya-befolkningen i 2017.

I oktober 2016 ble flere grenseposter i Rakhine-staten angrepet av den væpnede gruppen Arakan rohingya frigjøringsarmé (ARSA). Angrepet ble slått hardt ned på av militæret i Myanmar, og sivilbefolkningen ble særlig skadelidende. I august 2017 kom et nytt angrep på sikkerhetsstyrkene fra opprørsgruppen. Harde kamper drev store grupper på flukt, både blant rakhine- og rohingya-befolkningen. På leting etter opprørere og sympatisører slo militæret særlig hardt ned på rohingya-befolkningen. I løpet av en måned flyktet over 500 000 rohingyaer over grensen til Bangladesh. Over de neste månedene fulgte ytterligere 200 000 etter. Flyktningene rapporterte om nedbrente landsbyer, forfølgelse, systematiske drap og massevoldtekter utført av militæret, noen ganger i ledtog med lokale vigilantegrupper. Leger uten grenser har anslått at minst 6 700 rohingyaer ble drept bare den første måneden etter at militæroffensiven startet. Militæret hevdet på sin side at Arakan rohingya frigjøringsarmé stod bak drapene på over 100 hindu-landsbyboere. Hjelpeorganisasjoner og journalister fikk svært begrenset tilgang til de berørte områdene.

I mars 2017 opprettet FNs menneskerettighetsråd en kommisjon som skulle granske anklagene om militærets menneskerettighetsbrudd i Rakhnie-, Kachin- og Shan-staten. Rapporten fra august 2018 konkluderte med en anbefaling om at hærsjefen Min Aung Hlaing og fem andre navngitte generaler bør etterforskes og anklages for folkemord i Rakhine-staten og for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser i Rakhine-, Kachin- og Shan-staten. I rapporten understreket kommisjonen at den sivile delen av Myanmars regjering ikke står ansvarlig for overgrepene. De sivile myndighetene møter likevel sterk kritikk for å ha unnlatt å sette igang nødvendige tiltak for å beskytte sivile og for å hindre eskalering av flyktningkrisen i Rakhine. Kommisjonen kritiserte også sivile myndigheter for å ha benektet at overgrepene har funnet sted og for å ha hindret uavhengig granskning av overgrepene.

I november 2019 reiste Gambia tiltale mot Myanmar for folkemord i FNs internasjonale domstol i Haag. Saken ble reist på vegne av landene i organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC). Noe overraskende bestemte Aung San Suu Kyi seg for å møte opp personlig for å forsvare Myanmar i høringene, til tross for at det var det autonome militæret som stod bak overgrepene mot Rohingya-befolkningen. Myanmars ankerpunkt i sitt forsvar var at det ikke kunne bevises noen intensjon om folkemord, og at overgrep begått av enkeltsoldater ville bli fulgt opp gjennom Myanmars eget rettsvesen.

Rohingya-krisen og fortsatt borgerkrig er viktige årsaker til politisk stagnasjon i Myanmar. Etter Rohingya-krisen har mange land vært tilbakeholdne med å yte bistand til det fattige landet og fortsatte kamphandlinger har bidratt til at etniske minoriteter har mindre tro på fredsprosessen. Siden januar 2019 er det særlig kampene i Rakhine-staten mot den Rakhine-buddhistiske opprørsgruppen Arakan Army som har gått hardt utover sivilbefolkningen – særlig Rakhine-buddhister, men også gjenværende Rohingya-muslimer. Tilliten til Aung San Suu Kyi og NLD har vært synkende blant etniske minoritetsorganisasjoner, men blant majoritetsbefolkningen står Aung San Suu Kyi fortsatt som ubestridt lederskikkelse og den eneste til å forsvare Myanmar mot militært styre. Ved Valget i 2020 gjorde NLD et nytt brakvalg og sikret seg en ny periode med flertall i unionsparlamentet. I femårsperioden etter valgseieren i 2015 har NLD i liten grad evnet å sette i gang sårt tiltrengte politiske reformer i Myanmar. Likevel finnes det få realistiske politiske alternativer som kan utfordre NLD.

Etniske minoritetspartier klarte ikke å øke sin representasjon ved valget. En viktig årsak var at valget ble avlyst i flere minoritetsområder, angivelig grunnet sikkerhetssituasjonen. Dette skapte ny misnøye blant etniske minoritetspartier som hevdet at sikkerhetstrusselen i flere tilfeller var ubegrunnet. USDP, som regnes som militærets parti, gjorde et mye svakere valg enn i 2015. Men selv om militæret beholdt sin vetorett i parlamentet gjennom den grunnlovfestede ordningen med 25 prosent militært utpekte representanter i alle landets folkevalgte organer, var misnøyen stor hos hærsjefen, Min Aung Hlaing. Både USDP og militæret anklaget NLD for valgfusk, og mente at den sivile valgkommisjonen ikke viste vilje til å etterforske disse anklagene. Verken innenlandske eller internasjonale, uavhengige valgobservatører mente det var begått fusk under valget.

Som følge av misnøyen med valgresultatet ledet Min Aung Hlaing militæret i et kupp om morgenen 1. februar 2021, bare timer før den nye nasjonalforsamlingen skulle tre sammen for første gang. President Win Myint, regjeringssjef Aung San Suu Kyi og en rekke andre sentrale politikere ble fengslet. Dette var dagen da det nyvalgte parlamentet skulle samles og tas i ed. Kuppet ble møtt av protester fra store deler av befolkningen og internasjonal fordømmelse.

• Myanmars historie
• Myanmars utenrikspolitikk
• økonomi og næringsliv i Myanmar
• Myanmar