rohingya

Rohingya-jente, Myanmar

Steve Gumaer. Gjengitt med tillatelse

Rohingya er et folkeslag i Myanmar. Rohingyane er i hovedsak muslimer, og utgjør dermed både en etnisk og religiøs minoritet i landet. Opphavet til rohingyaene er usikkert, men folkegruppen er både språklig og kulturelt nært beslektet med sine naboer i Chittagong-provinsen i det sørøstlige Bangladesh.

Det finnes over to millioner rohingyaer i verden, og i 2014 var rundt 1,2 millioner av disse bosatt i Myanmar, hovedsakelig i de nordvestlige områdene av Rakhine-provinsen.

I tillegg til en betydelig diaspora i Bangladesh, finnes det mange eksil-rohingyaer i Saudi-Arabia, Pakistan, Thailand, Malaysia, India, USA og Indonesia.

Rohingyaene er ikke blant Myanmars 135 offisielt anerkjente folkeslag, og med statsborgerskapsloven fra 1982 ble de fleste fratatt sitt statsborgerskap. Ved folketellingen i 2014 ble det ikke tillatt å registrere seg som rohingya, og de som insisterte på betegnelsen, ble ikke telt. I Myanmar omtales folkegruppen hovedsakelig som bengali og anses for å være illegale innvandrere.

I 2015 ble midlertidige identifikasjonskort, som tidligere har gitt rohingya-befolkningen mulighet til å stemme ved valg, annullert og samlet inn av myndighetene. Kun et lite fåtall rohingyaer med statsborgerskap fikk dermed mulighet til å delta i parlamentsvalget i 2015.

Regjeringssjef Aung San Suu Kyi tok i 2016 initiativ til en rådgivende kommisjon, ledet av Kofi Annan, som ble bedt om å finne løsninger for rohingya-befolkningen og samfunnsutfordringer i Rakhine-provinsen. Kommisjonen leverte sine anbefalinger i august 2017. I sluttrapporten omtales rohingya-befolkningen som verdens største statsløse gruppe.

Rohingyane har i flere perioder blitt utsatt for vold, forfølgelse og konflikt som har ført til masseflukt, særlig over grensen til Bangladesh.

Over 200 000 rohingyaer flyktet i 1978 til Bangladesh etter forfølgelser under det burmesiske militærets aksjon naga min (dragekongen), som hadde til hensikt å slå ned på illegal migrasjon. De fleste flyktningene ble tvangsmessig repatriert til Myanmar året etter.

Tilsvarende masseflukt til Bangladesh oppstod i 1991–1992 etter en ny offensiv fra militæret. Frivillig og tvangsmessig tilbakesending fulgte, men i 2006 oppholdt fortsatt 20 000 flyktninger seg i FN-leirer. Ytterligere 100 000 ble antatt å oppholde seg illegalt i Bangladesh.

I juni og oktober 2012 brøt det ut voldsomme opptøyer mellom rohingya-befolkningen og den etniske rakhine-befolkningen i Rakhine-provinsen. Konflikten mellom de to folkegruppene har røtter tilbake til kolonitiden og er et produkt av langvarig forsømmelse av etniske minoritetsområder fra myndighetshold. Forfølgelsen av rohingyaene må også ses i sammenheng med den voksende buddhistiske ultranasjonalismen og øvrige angrep på muslimske minoriteter i Myanmar siden politiske reformer tok til i 2011. Konflikten i Rakhine-provinsen har både en etnisk, religiøs og politisk dimensjon.

Volden i 2012 gikk hardest ut over rohingya-befolkningen. Minst 200 rohingyaer ble drept og over 100 000 drevet på flukt. Hele landsbyer og nabolag ble jevnet med jorden, og nærmere 100 000 mennesker har siden oppholdt seg i leirer for internt fordrevne. Tusener endte opp som båtflyktninger.

Båtflyktningene fikk internasjonal oppmerksomhet i mai 2015 etter at det ble oppdaget massegraver og interneringsleirer med rohingya-flyktninger i de sørligste provinsene i Thailand. Flyktninger fra Myanmar og Bangladesh, mange av dem rohingyaer, har lenge vært offer for menneskehandel, og mange har endt opp i slavelignende arbeidsforhold i Thailand og Malaysia.

Etter avsløringene av interneringsleirene og anklager om involvering fra personer innenfor det thailandske politiet og militæret stengte Thailand, Malaysia og Indonesia båtflyktningene ute og nektet dem å komme i land. Tusener av flyktninger ble i en periode drivende i Andamanhavet uten tilgang på livsviktige forsyninger.

I oktober 2016 ble flere burmesiske grenseposter i Rakhine-provinsen angrepet av en væpnet gruppe ledet av Ata Ullah, en rohingya med bakgrunn fra Pakistan og Saudi-Arabia. Gruppen kalte seg Harakah al-Yaqin (trosbevegelsen), men tok senere navnet Arakan rohingya frigjøringsarmé. Angrepet ble slått hardt ned på av militæret i Myanmar, og sivilbefolkningen ble særlig skadelidende.

I august 2017 kom et nytt angrep på sikkerhetsstyrkene fra opprørsgruppen i de nordvestlige områdene av Rakhine. Harde kamper drev store grupper på flukt, både blant rakhine- og rohingya-befolkningen. På leting etter opprørere og sympatisører slo militæret særlig hardt ned på rohingya-befolkningen.

I løpet av en måned flyktet over 500 000 rohingyaer over grensen til Bangladesh. Ytterligere 200 000 flyktninger fulgte etter gjennom det neste halve året. Etter en spørreundersøkelse blant flyktninger anslo organisasjonen Leger uten grenser at minst 6 700 sivile rohingyaer ble drept mellom 25. august og 24. september 2017. Flyktningene rapporterte om nedbrente landsbyer, forfølgelse, drap og voldtekter utført av militæret og lokale vigilantegrupper. I samme periode stod Arakan rohingya frigjøringsarmé bak drapene på over 100 hindu-landsbyboere. Hjelpeorganisasjoner og journalister fikk svært begrenset tilgang til de berørte områdene.

Regjeringssjef og Nobels fredspris-vinner Aung San Suu Kyi har møtt sterk internasjonal kritikk for ikke å ha stanset forfølgelsen av rohingyane. Noe av denne kritikken har vært lite treffende. Ifølge Myanmars grunnlov er det militæret som har ansvaret for grenseområdene og for enhver situasjon av betydning for nasjonal sikkerhet. Det er derfor hærsjefen, seniorgeneral Min Aung Hlaing, som står juridisk ansvarlig for forfølgelsen av rohingya-befolkningen i Rakhine. Hærsjefen tar ikke imot ordre fra regjeringssjefen i slike saker. Daværende president Htin Kyaw og Aung San Suu Kyi hadde derfor ingen myndighet til å sette i gang tiltak i de berørte områdene av Rakhine-provinsen.

Men Aung San Suu Kyi og partiet hennes, Nasjonalligaen for demokrati (NLD), har flertall i begge kamrene i parlamentet, og kan dermed vedta lover som sikrer statsborgerskap og grunnleggende rettigheter for rohingya-befolkningen. Aung San Suu Kyi står også fritt til å kritisere militærets brutale håndtering av denne folkegruppen. At hun hverken har fremmet nødvendige lover eller kommet med noen kritikk av militærets operasjoner har ført til sterk internasjonal fordømmelse. Innad i Myanmar har Aung San Suu Kyi imidlertid hatt stor støtte for sin håndtering av krisen.

I september 2018 konkluderte en rapport fra FNs menneskerettighetsråd at militæret i Myannmar siden 2011 står bak systematiske, grove menneskerettighetsbrudd og alvorlige brudd på internasjonal humanitærrett i delstatene Kachin, Rakhine og Shan. Etter fordrivelsen av rohingyaene i 2017, anbefaler rapporten at seks navngitte generaler etterforskes for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Det anbefales også at det reises sak i den internasjonale straffedomstolen.

De navngitte generalene er: hærsjefen, seniorgeneral Min Aung Hlaing; nestkommanderende, viseseniorgeneral Soe Win; kommandør for 3. spesialstyrke, løytnantgeneral Aung Kyaw Zaw; kommandør for region vest, majorgeneral Maung Maung Soe; kommandør for 33. lett infanteri-divisjon, brigadergeneral Aung Aung; og kommandør for 99. lett infanteri-divisjon, brigadergeneral Than Oo.

I tillegg til de navngitte generalene anbefaler FN-rapporten at det startes etterforskning mot en rekke ikke-navngitte personer blant militæret og sikkerhetsstyrkene.

I rapporten blir også Aung San suu Kyi og ledelsen for sivile myndigheter i Myanmar kraftig kritisert for ikke å ha satt igang nødvendige tiltak for å beskytte sivilbefolkningen mot overgrep.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.