I tiden rundt Kristi fødsel fantes to kulturfolk i det nåværende Myanmar: mon langs kysten, og pyu (et tibeto-burmansk folk) lenger inne i landet. Begge ble tidlig utsatt for indisk kulturpåvirkning og mottok buddhismen fra India. De egentlige burmanere innvandret nordfra og grunnla sin hovedstad Pagan (nåværende Bagan) i 849. Under Anawrahta (1044–1077) lyktes det å samle landet til ett rike, og Pagan ble i de følgende 200 år en av de mest praktfulle byer i Asia.

Den mongolske erobringen av Pagan i 1287 var kortvarig, men førte til at staten gikk i oppløsning og byen gradvis ble forlatt. Pagan falt nå fra hverandre i mindre kongedømmer. På 1500-tallet ble kongedømmet Ava underlagt riket Pegu (nåværende Bago, ved Ayeyarwadys munning), men cirka 1750 rev det seg løs og erobret litt etter litt kystlandskapene Pegu, Tenasserim og Arakan (nåværende Rakhine). Snart oppstod det grensestridigheter mellom Ava og Storbritannia.

I første og andre anglo-burmanske krig 1826 og 1852 erobret britene kystprovinsene i området de kalte Burma, og det burmanske riket ble redusert til å omfatte Øvre Burma med byen Mandalay som hovedstad. Den siste kongen, Thibaw (Theva), søkte tilnærmelse til Frankrike, og da han la vanskeligheter i veien for britisk handel lot Storbritannia i den tredje anglo-burmanske krigen sine tropper rykke inn i Mandalay (1885). Den 1. januar 1886 ble landet trukket inn i Britisk India.

I 1937 ble Burma skilt ut som egen provins, og ved forfatningen av 1937 fikk landet egen nasjonalforsamling og regjering. Utenriks- og forsvarspolitikken var imidlertid overlatt til den britiske guvernør. Det ble dannet en nasjonal blokk som kjempet mot det britiske herredømmet. Oktober 1941 krevde nasjonalbevegelsen dominionstatus for Burma. Den japanske okkupasjon 1942–1945 ble møtt med en viss sympati av befolkningen. I august 1943 gav japanerne Burma formell uavhengighet, og den japanskvennlige regjering erklærte de allierte krig. Mot slutten av krigen ble det organisert en partisanstyrke som tok opp kampen mot japanerne.

Britiske styrker gjenerobret Burma våren 1945. Landet led store tap. Jordbruksproduksjonen gikk sterkt tilbake, gruveindustrien stanset helt og kommunikasjonene ble sterkt herjet under militære operasjoner. Etter frigjøringen stod landet en kort tid under militær administrasjon. Oktober 1945 ble den sivile regjering gjeninnsatt.

En grunnlovgivende forsamling som ble valgt april 1947, besluttet at Burma skulle frigjøre seg fra det britiske styret. Den britiske regjering hadde allerede mai 1945 lovet Burma full dominionstatus, men nasjonalistene var ikke tilfreds med dette. Etter langvarige forhandlinger ble Burma 4. januar 1948 en uavhengig republikk, organisert som en forbundsstat.

I de første årene etter at uavhengigheten ble proklamert, var Burma truet av borgerkrig. To innbyrdes stridende grupper av kommunister søkte å sikre seg kontroll over staten. Også karenfolket motsatte seg sentralregjeringens myndighet, og det fant sted en serie blodige sammenstøt. Statsminister U Nu beholdt makten like til 1958. Da ble organisasjon han støttet seg til, Folkets antifascistiske frihetsliga, splittet.

U Nu ble avhengig av støtte fra en allianse av ytterliggående venstrepartier, og i oktober 1958 overtok general Ne Win den faktiske makten i landet. Etter 18 måneder lot han U Nu komme tilbake som statssjef. Styret var labilt, og Burma ble preget av voksende uro. Ne Win gjorde i mars 1962 statskupp i spissen for en militærjunta. Dette statskuppet ble innledningen til 49 års militærstyre.

I tiden frem til 1966 ble det gjort energiske forsøk på å effektivisere statsadministrasjonen. Revolusjonsrådet startet et aksjonsprogram for å innføre sosialismen, bygd på marxistiske og buddhistiske idealer. Staten sikret seg kontroll over produksjonsmidlene og hele det økonomiske liv. Harde tiltak førte til at utlendinger, blant annet flere hundre tusen indere og kinesere, forlot Burma i midten av 1960-årene. Utenlandske investeringer ble forbudt i Burma, og omfattende byggeprosjekter stanset dermed opp. Den økonomiske situasjon var dårlig gjennom det meste av 1960-årene, og regjeringens posisjon var truet.

I 1974 fikk landet ny forfatning etter folkeavstemning; den fastslo at Burma var et sosialistisk land med ettpartisystem. I midten av 1970-årene oppstod det flere ganger blodige uroligheter blant studenter og arbeidere, særlig grunnet misnøye med den økonomiske politikken, kalt «Burmaveien til sosialismen». I 1981 trakk Ne Win seg tilbake som statssjef og ble etterfulgt av general San Yu; han fortsatte som leder for landets eneste tillatte parti.

En økonomisk krise ble 1988 en utløsende faktor til et bredt folkelig opprør mot militærstyret. Etter blodige tumulter trakk Ne Win seg som partisjef og overlot tøylene til sikkerhetssjefen Sein Win. Fortsatte demonstrasjoner ble brutalt slått ned, og flere tusener antas å ha blitt drept.

Under intenst folkelig press gav Sein Win fra seg styret ved et militærkupp 18. september 1988. Derpå ble militærstyret reorganisert av en junta som kalte seg Det statlige freds- og utviklingsrådet (SLORC). Juntalederen Saw Maung ble stats- og regjeringssjef. Juntaen gav en innrømmelse til opposisjonen, som fikk stifte politiske partier og drive begrenset politisk virksomhet.

Ledende opposisjonelle dannet Nasjonalligaen for demokrati (NLD) med Aung San Suu Kyi, datter av frihetshelten Aung San, som generalsekretær. I juli 1989 ble hun arrestert og ble siden holdt gjentatte ganger i husarrest. Juntaen vedtok i 1989 at landets navn skulle endres fra Burma til Myanmar.

I mai 1990 ble det holdt valg til nasjonalforsamling, dette gav NLD en overveldende seier med 392 av 485 mandater, tross juntaens restriksjoner. De militære nektet å gi slipp på makten og erklærte valget ugyldig. Mange av NLDs folkevalgte ble arrestert eller dro i eksil. Generalene erklærte at SLORC ville sitte med makten til det var utarbeidet en ny forfatning. General Saw Maung, som hadde ledet kuppet og de blodige militæraksjonene i 1988, trådte i 1992 tilbake som juntasjef. Etterfølgeren Than Shwe ble betraktet som mer moderat og forsøkte å bryte landets isolasjon i forhold til omverdenen. Sjefen for sikkerhetstjenesten, general Khin Nyunt, var allment betraktet som militærstyrets sterke mann.

Utover i 1990-årene fortsatte juntaen å styre landet ved dekret. Fra 1997 fram til oppløsningen i 2011 gikk militærstyret under navnet Statsrådet for fred og utvikling (SPCD). Maktspillet dreide seg for en stor del om arbeidet med ny grunnlov. Juntaen fremmet trinnvis sine forslag for en «revidert» nasjonalforsamling som den øvet stor kontroll over. Forfatningen skulle sikre de militære en sterk maktposisjon, selv om overgangen til en sivil regjering var et uttalt mål.

Aung San Suu Kyi ble 1991 tildelt Nobels fredspris for sin ikkevoldskamp mot militærstyret. Etter seks år i streng isolasjon slapp hun fri fra husarresten i juli 1995. Hun ble frigitt uten betingelser, men generalene la likevel bånd på hennes bevegelsesfrihet. Hun førte en regelmessig dialog med sine tilhengere i form av folkemøter hver helg, men disse ble stanset 1996 og bevegelsesfriheten innskrenket. I år 2000 ble hun igjen satt i husarrest, men etter 20 måneder slapp hun fri i mai 2002. En sporadisk dialog med juntaen var kommet i gang med Khin Nyunt som kontaktperson, men i april 2003 kritiserte Aung San Suu Kyi juntaen for manglende vilje til seriøse drøftinger. En måned senere, etter en blodig batalje mellom junta- og NLD-tilhengere, ble hun for tredje gang satt i husarrest, hvor hun satt til løslatelsen 13. november 2010.

Khin Nyunt ble i 2003 utnevnt til statsminister og la i august frem et «veikart for demokrati» i sju punkter. I 2004 kalte han sammen en ny grunnlovsforsamling på 1076 medlemmer, men uten representasjon fra NDL. Det var stigende forventninger om at Aung San Suu Kyi snart ville få sin frihet, men utviklingen tok en vending til det verre. Statsminister Khin Nyunt ble arrestert i 2004 etter årelange fraksjonskamper. I august 2005 ble han så dømt til 44 års betinget fengsel. Hans to sønner og et 30-talls nære medarbeidere fikk enda hardere straffer. Khin Nyunt hadde siden 1988 vært rangert som nummer tre i juntaen, og av mange regnet som den mektigste med sitt brede kontaktnett og bakgrunn som sjef for etterretningstjenesten. Han var betraktet som mer moderat enn juntaens «hauker», også i synet på Aung San Suu Kyi.

Juntasjefen Tan Shwe tok tittelen «seniorgeneral», og hadde i perioden 1992–2011 posisjonen som statsoverhode og forsvarssjef. Det verserte tidvis forlydender om kontroverser med nummer to på ranglisten, hærsjefen Maung Aye. General Soe Win, som overtok statsministerposten etter Khin Nyunt, var en av hærsjefens støttespillere.

Høsten 2005 satte juntaen brått i gang flytting av landets administrative hovedstad fra Yangon (Rangoon) til Naypyidaw. Først i etterkant fikk diplomater og internasjonale organisasjoner kjennskap til den overraskende flyttesjauen. Anleggsarbeidet var forsøkt hemmeligholdt i flere år, og pågikk fortsatt. Regjeringskontorer, parlamentsbygning, flyplass og annen infrastruktur var imidlertid ferdigstilt. Naypyidaw ble offisielt innviet som hovedstad med militærparade i mai 2006; 12 000 soldater deltok. Samtidig ble det kunngjort en lønnsøkning på 400–500 prosent for landets dårlig betalte statstjenestemenn. Offisersstanden fikk enda større påslag. Dette fikk en klart inflasjonsdrivende virkning, sammen med enorme anleggskostnader for den nye hovedstaden.

I september 2007 sto juntaen overfor sin største utfordring på 20 år. Store folkemasser demonstrerte i dagevis for demokrati. Landets mange buddhistmunker markerte seg som drivkraften bak en bølge av folkelige protester, som ble brutalt slått ned. Bruken av vold vakte avsky i omverdenen. Regimet forsøkte å mørklegge den dramatiske utviklingen ved å stanse nyhetsstrømmen ut av landet, blant annet ved blokkering av Internett. Den norskbaserte radiostasjonen og nettsiden, Democratic Voice of Burma (DVB), ble med sine sendinger fra Oslo en viktig informasjonskilde. Den 28. september fulgte sympatisører over store deler av verden en parole om å ta på seg røde klær i solidaritet med munkenes kamp.

Den politiske reaksjonen fra omverdenen manglet en samlet strategi. Vesten strammet noe inn på sine restriksjoner, men uten å samle seg om en enhetlig sanksjonspolitikk. I Myanmars naboland var det taust. Kina, India og Myanmars asiatiske naboer i ASEAN-forbundet avviste USAs oppfordring til økonomisk blokade og diplomatisk isolasjon.

I forkant av protestbølgen hadde Kina og Russland i januar 2007 stanset et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd; juntaen ble her oppfordret til stans i undertrykkelsen av opposisjonelle grupper og etniske minoriteter. Resolusjonsforslaget kom som en reaksjon på at hæren hadde fortsatt sin mest vidtrekkende offensiv på åtte år mot selvrådige minoritetsfolk. I juni 2007 brøt Den internasjonale Røde Kors-komiteen sin sedvanlige nøytralitet med en sterkt formulert kritikk av hærens overgrep.

Protestbølgen ble utløst etter voksende misnøye over stadig vanskeligere levekår. FN-eksperter hadde kritisert juntaen for økonomisk vanstyre. Ifølge FN-statistikk hørte Myanmar til de 20 fattigste land i verden, med årlig gjennomsnittlig bruttonasjonalprodukt (BNP) på 1700 USD. Om lag 40 prosent av statens inntekter ble brukt til en av verdens største armeer, med om lag 400 000 soldater i aktiv tjeneste. Bevilgningene til skole- og helsevesen var blant de laveste i verden, ifølge FN.

Misnøyen fikk ny næring av videoopptak som sirkulerte i det skjulte og ble lagt ut på Internett. Det viste en overdådig luksus under bryllupsfesten for datteren til juntasjefen Tan Shwe. Verdien av gavebordet med massive mengder gull og edelstener ble løselig anslått til 50 millioner USD. Dette ble betraktet som et enkelt eksempel på at offisersstanden i Myanmar hadde samlet til seg massive rikdommer.

Uten forhåndsvarsel fjernet regjeringen i 2007 subsidiene på drivstoff, slik at prisene ble mer enn doblet; dermed steg også matprisene. Den 19. august ledet aktivister fra bevegelsen 88-generasjonens studenter en større demonstrasjon i Yangon mot prisstigningen. Lederne ble straks arrestert, men snart trådte Myanmars munker frem. 22. september marsjerte tusener av munker i de første massedemonstrasjonene gjennom Yangon og Mandalay.

Protestene vokste i styrke, spredte seg til flere byer og gjaldt nå også krav om større frihet og demokrati. Den 24. september 2007 toget titusener av demonstranter gjennom Yangon i den største folkelige manifestasjonen siden 1988. Portforbud ble proklamert, men mange våget seg likevel ut i gatene. De ble møtt av soldater som skjøt med skarpt inn i mengden ved byens største helligdom, Shwedagon-pagoden. Politi og militære gikk nå systematisk til verks med razziaer og massearrestasjoner over hele landet. Imens befant juntaledelsen seg i god avstand fra uroen i sin nye hovedstad, Naypyidaw.

Mot slutten av september ebbet protestene ut. Mange tusen var blitt arrestert, deriblant 4000 munker. Diplomater som besøkte klostrene i Yangon fant dem øde og forlatt. Etter internasjonalt press ga regjeringen innreisetillatelse til FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Myanmar, Paulo Sérgio Pinheiro som hadde forsøkt å slippe inn siden 2003. I november la han fram sin første rapport, med dokumentasjon for at minst 31 mennesker var blitt drept under uroen i Yangon.

Som spesialutsending var FNs visegeneralsekretær Ibrahim Gambari flere ganger i landet. Han kunngjorde i november 2007 at regimet og opposisjonen hadde samtykket til en «prosess» som han håpet kunne føre til en meningsfull dialog. Gambari viste til en erklæring fra Suu Kyi om at hun «i nasjonens interesse» ville forsøke et «samarbeid» med myndighetene. Arbeidsminister Aung Kyi ble av juntaen utpekt som kontaktperson. Det ble så holdt tre «dialogmøter» mellom Aung San Suu Kyi og Aung Kyi. De endte tilsynelatende uten resultat, slik tilfelle også var ved et annet dialogforsøk i 2004.

Siden den suverene valgseieren i 1990, var NLD som viktigste politiske parti blitt redusert til en skygge av seg selv. Bare om lag 80 av de 392 valgte NLD-representantene fra 1990-valget ble i 2007 antatt å være politisk aktive. De øvrige var enten døde, i fengsel eller landflyktighet, eller hadde trukket seg tilbake fra politisk virksomhet etter trusler.

Med ny grunnlov og et såkalt «veikart til demokrati» forsøkte generalene å sette i gang ytterligere politiske reformer for å gjenvinne internasjonal anerkjennelse og få økonomien på fote. Fremdriften var langsom; ikke i noe annet land har en grunnlovsrevisjon tatt så lang tid (1993–2009). I september 2007 ble grunnlovsforsamlingen omsider oppløst etter å ha arbeidet med den nye grunnloven i 16 år - medregnet flerårige avbrudd.

Den nye grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning i mai 2008. Folkeavstemningen, som ble avholdt midt under katastrofen etter syklonen Nargis, har blitt kraftig kritisert for omfattende valgjuks. Grunnloven sikret de militære en fjerdedel av plassene i parlamentet. En annen paragraf fastslår at grunnlovsendringer krever mer enn tre fjerdedels flertall. Generalene sikret seg således vetorett.

Det første valget i Burma på 20 år ble avholdt i november 2010. I det påfølgende året ble det holdt flere møter mellom myndighetene og Aung San Suu Kyi, der myndighetene viste vilje til å møte enkelte av hennes krav. I oktober ble rundt en tiendedel av landets politiske fanger løslatt, og fagforeninger ble tillatt. Den 1. april 2012 ble det holdt suppleringsvalg, der NLD vant 42 av 45 plasser. Aung San Suu Kyi trådte dermed inn som parlamentsmedlem 2. mai 2012.

Uløste etniske konflikter har gitt støtet til mange og lange kriger. Minoritetsfolkene stilte ved frigjøringen fra koloniveldet i 1948 krav om stor grad av selvråderett, men fikk det ikke. Heller ikke ble det tatt hensyn til det allerede etablerte selvstyret og gammel sedvanerett. Under hele nasjonens historie er delstatene i grensetraktene blitt hjemsøkt av borgerkrig og etnisk strid. Frigjøringsbevegelser i ulike konstellasjoner har ført væpnet kamp for selvstyre/selvstendighet - noe som har medvirket til Myanmars kompliserte geografiske, demografiske og politiske struktur.

Et vedvarende problem etter selvstendigheten har vært konfliktene mellom sentralregjeringen og forskjellige opprørsbevegelser blant etniske minoriteter. Etter statskuppet 1962 gjorde regimet forsøk på å slutte fred med opprørshærene, men mislyktes. Konfliktene fortsatte til ut i 1990-årene. Juntaen gjennomførte siden 1988 en sterk militær opprustning som i løpet av få år fordoblet hærens styrke.

Etter militære offensiver ble flere av opprørsbevegelsene tvunget til fred i 1990-årene. Den mest innbitte motstanden var gjennom flere årtier kommet fra karenfolkets geriljahær under Karen National Union (KNU). I 1995 falt karen-geriljaens hovedbase, Manerplaw. Manerplaw var 1990–1995 også «hovedstad» for en motregjering dannet av landets demokratiske opposisjon. Den ble ledet av Sein Win, fetter av Aung San Suu Kyi. Etter nederlaget fortsatte en mer sporadisk gerilja fra KNU, og også chin- og shanminoritene fortsatte kampen.

I 2006 satte den militært opprustede hæren i verk en ny offensiv mot selvrådige minoritetsfolk, i første rekke karenfolkets motstandshær. Minst seks etnisk baserte militsgrupper var 2006–2007 i sammenstøt med regjeringshæren. Siden 1990-årene er det blitt inngått en rekke våpenhvileavtaler av varierende omfang og holdbarhet. For flere av minoritetene har kampen for selvråderett vært like mye en forsvarskrig mot hærens omfattende overgrep. 

Karenfolkets nasjonale union KNU vurderes fortsatt som den mest slagkraftige av motstandsgruppene, med anslagsvis 6000 mann under våpen gjennom sin militære avdeling, Karen National Liberation Army (KNLA). Etter tapet av Manerplaw i 1995 har KNU gradvis bygget seg opp igjen. Mye tyder på at regjeringshæren har gjort seg skyldig i omfattende, systematiske og grove overgrep mot karenfolket; landsbyer er blitt brent og sivilbefolkningen utsatt for tvangsarbeid, tortur og vilkårlige drap. Konflikten blusset opp igjen i 2006, da nye kamphandlinger førte til at titusener ble drevet på flukt til Thailand. Av de om lag 140 000 flyktningene fra Myanmar i Thailand, er mer enn 60 prosent karenere. I januar 2012 signerte KNU en våpenhvile med Myanmars myndigheter. 

Lenger nord foregikk mer sporadiske militæraksjoner mot minoritetsgrupper, blant annet fra shan- og chinminoritetene. Opprørslederen Khun Sa, også kalt «opiumkongen», erklærte i 1990-årene Shan-delstaten som selvstendig nasjon. Etter utstrakt gerilja med en styrke på over 10 000 mann gikk han likevel med på våpenhvile med juntaen. Avtalen ble imidlertid avvist av et flertall av befal og soldater, som med sin omorganiserte Shanstatens hær (SSA) har fortsatt kampen. 

I mai 2008 ble Myanmar rammet av syklonen Nargis, sammen med en enorm flodbølge som slo inn over det tettbefolkede Irrawaddydeltaet. Dette var den største naturkatastrofen på flere tiår. Over 140 000 mistet livet. Til tross for katastrofens omfang motsatte regimet seg lenge å ta imot nødhjelp utenfra. En sjokkert verden ble vitne til en langtrukken dragkamp mellom regimet og humanitære organisasjoner, som ville hjelpe folk i desperat nød. Bare et fåtall nødhjelpsarbeidere fikk innvilget visa, og arbeidsfeltet ble sterkt begrenset. Henstillinger fra FN om å la forsyninger bli fløyet inn med helikoptre fra vestlige marinefartøyer, ble avvist. Det tok mer enn to uker før regimet åpnet for nødhjelp i betydelig omfang, og et relativt beskjedent antall utenlandske nødhjelpsarbeidere fikk adgang til begrensede områder. Generalene ble klandret av FN og andre for å blokkere livreddende hjelp til de om lag 2,4 millioner mennesker som var direkte berørt av katastrofen.

Midt i en akutt katastrofesituasjon holdt regjeringen fast ved at folkeavstemning om Myanmars nye grunnlov skulle finne sted som planlagt 10. mai. FNs generalsekretær hadde bedt om utsettelse, slik at kreftene kunne konsentreres om hjelpeinnsats. En fellesrapport fra FN og ASEAN anslo skadeomfanget til fire milliarder USD. 450 000 hjem ble helt ødelagt og ytterligere 350 000 beskadiget. Mye av avlingene på 600 000 hektar jordbruksareal gikk tapt. Verdien av midlene som ble kanalisert gjennom FN til hjelp for flomofrene, ble betydelig redusert. Regimet insisterte på at dollar måtte veksles om til lavere kurs enn markedsverdi. Kjøpekraften sank dermed med 20 prosent når det skulle betales for lokale varer og tjenester.

Myanmar er et av de fattigste landene i Sørøst-Asia, og lider under tiår med stagnasjon, vanstyre og isolasjon. Manglende infrastruktur og mangelen på utdannet arbeidskraft innen moderne teknologi er et hinder for Myanmars økonomi.

Med etablering av det Det statlige freds- og utviklingsrådet i 1988 ble det formelt slått vrak på den tidligere økonomiske politikken, «Burmaveien til sosialismen». Det sosialistiske systemet, og dermed statsdirigeringen av hele økonomien, ble gradvis avskaffet. I likhet med i Kina ble det åpnet for kapitalistiske virkemidler.

Isolasjonen ble noe oppmyket fra 1992, med viss grad av innenrikspolitisk liberalisering og økende utenlandske investeringer. Landene i det sørøstasiatiske ASEAN-forbundet førte det de kalte et «konstruktivt engasjement», som brøt med Vestens boikottlinje. I juli 1997 ble Myanmar opptatt som ASEANs 9. medlem. Myanmar trakk seg imidlertid fra formannsvervet etter internasjonalt press; USA truet med boikott av alle ASEAN-møter der Myanmar førte forsetet.

Oktober 2004 fikk Myanmar for første gang plass ved bordet da EU-landene og 13 asiatiske land møttes i samarbeidsorganet ASEM. EU varslet her nye sanksjoner, og etter Khin Nyunts fall ble disse satt i verk. Generelle økonomiske sanksjoner ble strammet til, sammen med forbud mot ytterligere investeringer. Den økonomiske isolasjonen førte til at Kina styrket sin innflytelse i landet. 

Juntaen la særlig vekt på investeringer i hoteller og kommunikasjoner for å trekke turister til landet. Inntil 1993 ble visum bare gitt for sju dager, men dette ble endret til 28 dager. Regimet proklamerte 1995 som «Besøk Myanmar-året», men fikk svak respons. Amnesty International kritiserte en utstrakt bruk av tvangsarbeid for å sette turistanleggene i stand.

USA og EU lettet sine handelssanksjoner i 2012.

Omkring en tredjedel av utenrikshandelen skjer med nabolandet Thailand, som årlig importerer naturgass for nærmere to milliarder USD. I Bengalbukta utenfor Myanmars vestkyst er store forekomster av naturgass blitt påvist de siste årene. Kina, India og andre naboland konkurrerer om nye gassavtaler. I 2008 ble det inngått nye leteavtaler med russiske, thailandske og vietnamesiske selskaper. For øvrig er landet rikt på tropisk tømmer og mineraler, jade og andre smykkestener. Myanmar antas å utvinne om lag 90 prosent av verdens rubiner (målt etter verdi) og 80 prosent av verdens teaktømmer. I tillegg har de en av Asias største påviste forekomster av naturgass.

Det arbeides med massive prosjekter for videreutvikling av gasseksporten. Kina sikret seg en avtale om bygging av en rørledning for frakt av olje (fra Midtøsten) fra dypvannshavnen Sittwe til Yunnanprovinsen sørvest i Kina. En annen rørledning for naturgass har blitt bygget fra Shwefeltet til samme kinesiske provins. De to rørledningene er den største investering i Myanmar noensinne.

I mai 2013 besøkte president Thein Sein Det hvite hus; den første gangen siden Ne Win avla statsbesøk til USA i 1966. President Barack Obama berømmet den tidligere generalen for politiske og økonomiske reformer, og forsikret Thein Sein at Myanmar vil motta støtte fra USA. De to lederne diskuterte frigjøringen av flere politiske fanger, rettssikkerhet, samt hvordan den etniske konflikten i Myanmar kan løses. 

De utenrikspolitiske forbindelser preges i stor grad av striden mellom regjeringen og ulike etniske grupper. Om lag 180 000 flyktninger har søkt tilflukt i thailandske leirer langs grensen. Forholdet til Thailand har vært anstrengt på grunn av varig uro, flyktningstrømmen og uenighet om grenseområdene mellom landene. Forholdet bedret seg imidlertid under Thaksin Shinawatras styre, og har stabilisert seg med de påfølgende thailandske regjeringer.

I rollen som Myanmars beskytter har Kina hele tiden holdt fast på prinsippet om at ingen regjering har rett til å blande seg inn i en annen stats indre anliggender. Myanmar er av vesentlig strategisk betydning for Beijing, som har sikret seg atkomst til havner ved Det indiske hav. Kina er blant annet Myanmars største våpenleverandør, og har satset med investeringer på bred front i landet. Både India og Myanmars mindre naboer har i varierende grad fulgt Kinas eksempel.

Under militærstyret oppfordret den norske regjeringen norske borgere og bransjeorganisasjoner til ikke å handle med, investere i eller reise til Myanmar. Norge sluttet også opp om EUs fellesholdning til Myanmar med delvis importforbud, våpenembargo, visumnekt og frys av midler til sentrale medlemmer av regimet. Sanksjonene var imidlertid av symbolsk betydning. 

I 2008 fikk Norge en form for direktekontakt med Myanmar som hadde lite til felles med sanksjons- og isolasjonslinjen. Formelt dreide det seg om et unntak fremtvunget av en akutt krise etter syklonen Nargis. Statssekretær Raymond Johansen dro til en giverkonferanse i Yangon, der Norge ga 110 millioner kroner til gjenreisningen etter syklonkatastrofen. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ga i Stortinget uttrykk for skepsis til isolasjons- og boikottlinjen, og fremmet dialog som beste verktøy. Også utviklingsminister Erik Solheim uttalte at han anså boikotten som mislykket, da Myanmars naboland hadde stilt seg utenfor. Solheim besøkte Myanmar i 2009, og bebudet da utvidet humanitær bistand. 

På oppfordring fra president Thein Sein initierte Norge i 2012 et program for å støtte opp om våpenhvileavtalene Myanmar hadde inngått med etniske væpnede grupper. Initiativet fikk navnet Myanmar Peace Support Initiative (MPSI). Norge har for øvrig tatt en aktiv rolle i å støtte opp om reformprosessene i Myanmar under president Thein Sein. Samlet norsk bistand til Myanmar utgjorde 186,6 millioner kroner i 2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.