I tiden rundt år null fantes to kulturfolk i det nåværende Myanmar: mon langs kysten, og pyu (et tibeto-burmansk folk) lenger inne i landet. Begge ble tidlig utsatt for indisk kulturpåvirkning og tok til seg buddhismen fra India. Burmanerne innvandret fra nord og grunnla sin hovedstad Bagan i 849. Under Anawrahta (1044–1077) lyktes det å samle landet til ett rike, og Bagan ble i de følgende 200 år en av de mest praktfulle byer i Asia.

Den mongolske erobringen av Bagan i 1287 var kortvarig, men førte til at staten gikk i oppløsning og byen gradvis ble forlatt. Bagan falt nå fra hverandre i mindre kongedømmer. Et av disse var kongedømmet Ava som befant seg videre oppover Ayayarwadyelven, noen mil nordøst for Bagan. På 1500-tallet ble Ava underlagt riket Bago, men cirka 1750 rev det seg løs og erobret litt etter litt kystlandskapene Bago, Taninthayi og Rakhine). Snart oppstod det grensestridigheter mellom Ava og Storbritannia.

I første og andre anglo-burmanske krig (1826 og 1852) erobret britene kystprovinsene i området de kalte Burma, og det burmanske riket ble redusert til å omfatte Øvre Burma med byen Mandalay som hovedstad. Den siste kongen, Thibaw, søkte tilnærmelse til Frankrike, men da han la vanskeligheter i veien for britisk handel rykket Storbritannia i den tredje anglo-burmanske krigen inn i Mandalay (1885). Den 1. januar 1886 ble landet trukket inn i Britisk India.

I 1937 ble Burma skilt ut som egen provins, og ved forfatningen av 1937 fikk landet egen nasjonalforsamling og regjering. Utenriks- og forsvarspolitikken var imidlertid overlatt til den britiske guvernøren. Det ble dannet en nasjonal blokk som kjempet mot det britiske herredømmet. Oktober 1941 krevde nasjonalbevegelsen dominionstatus for Burma. Den japanske okkupasjon 1942–1945 ble sett på som en mulighet for løsrivelse fra Storbritannia. I august 1943 gav japanerne Burma formell uavhengighet, og den japanskvennlige regjering erklærte krig mot de allierte. Mot slutten av krigen organiserte britene en partisanstyrke som tok opp kampen mot japanerne. Soldatene i denne styrken ble i stor grad rekruttert fra etniske minoriteter.

Britiske styrker gjenerobret Burma våren 1945. Landet led store tap. Jordbruksproduksjonen gikk sterkt tilbake, gruveindustrien stanset helt og infrastrukturen ble skadelidende som følge av militære operasjoner. Etter frigjøringen stod landet en kort tid under militær administrasjon, men i oktober 1945 ble den sivile regjering gjeninnsatt.

En grunnlovgivende forsamling som ble valgt april 1947, besluttet at Burma skulle frigjøre seg fra det britiske styret. Den britiske regjering hadde allerede mai 1945 lovet Burma full dominionstatus, men nasjonalistene var ikke tilfreds med dette. Etter langvarige forhandlinger ble Burma 4. januar 1948 en uavhengig republikk, organisert som en forbundsstat.

I de første årene etter at uavhengigheten ble proklamert, var Burma truet av borgerkrig. To innbyrdes stridende grupper av kommunister søkte å sikre seg kontroll over staten. Også karenfolket motsatte seg sentralregjeringens myndighet gjennom den væpnede gruppen Karen National Union (KNU). Etterhvert gjorde flere etniske minoriteter opprør og det brøt ut flere borgerkriger og blodige sammenstøt. Statsminister U Nu beholdt makten like til 1958. Da ble organisasjon han støttet seg til, Folkets antifascistiske frihetsliga, splittet.

U Nu ble avhengig av støtte fra en allianse av flere venstrepartier, og i oktober 1958 overtok general Ne Win den faktiske makten i landet. Etter 18 måneder lot han U Nu komme tilbake som statssjef. Styret var labilt, Burma var preget av voksende uro og i mars 1962 utførte Ne Win et nytt statskupp. Dette ble innledningen til 49 år med militærstyre.

I tiden frem til 1966 ble det gjort energiske forsøk på å effektivisere statsadministrasjonen. Revolusjonsrådet startet et aksjonsprogram for å innføre sosialismen, bygd på marxistiske og buddhistiske idealer. Staten sikret seg kontroll over produksjonsmidlene og hele økonomien. Harde tiltak førte til at utlendinger, blant annet flere hundre tusen indere og kinesere, forlot Burma i midten av 1960-årene. Utenlandske investeringer ble forbudt i Burma, og omfattende byggeprosjekter stanset dermed opp. Den økonomiske situasjon var dårlig gjennom det meste av 1960-årene, og regjeringens posisjon var truet. Samtidig fortsatte borgerkrigene mellom militæret og en rekke ulike grupper av kommunister og etniske minoriteter.

I 1974 fikk landet en ny forfatning etter folkeavstemning som fastslo at Burma var et sosialistisk land med ettpartisystem. I midten av 1970-årene oppstod det flere ganger blodige uroligheter blant studenter og arbeidere, særlig grunnet misnøye med den økonomiske politikken, kalt «Burmaveien til sosialismen». I 1981 trakk Ne Win seg tilbake som statssjef og ble etterfulgt av general San Yu. Ne Win fortsatte imidlertid som leder for landets eneste tillatte parti.

En økonomisk krise ble i 1988 en utløsende faktor til et bredt folkelig opprør mot militærstyret. Etter blodige sammenstøt mellom militæret og demonstranter, trakk Ne Win seg som partisjef og overlot tøylene til sikkerhetssjefen Sein Win. De påfølgende studentledede demonstrasjonene ble brutalt slått ned, og flere tusener antas å ha blitt drept.

Etter folkelig press ble Sein Win avsatt ved et militærkupp 18. september 1988. Militærstyret ble reorganisert og en junta som kalte seg Det statlige rådet for gjenopprettelse av lov og orden (SLORC) tok styringen. Juntalederen Saw Maung ble stats- og regjeringssjef. Juntaen gav en innrømmelse til opposisjonen, som fikk stifte politiske partier og drive begrenset politisk virksomhet.

Ledende opposisjonelle dannet Nasjonalligaen for demokrati (NLD) med Aung San Suu Kyi, datter av frihetshelten Aung San, som generalsekretær. I juli 1989 ble hun arrestert og ble siden holdt gjentatte ganger i husarrest. I 1989 vedtok juntaen at det offisielle navnet på landet skulle endres fra Burma til Myanmar.

I mai 1990 ble det holdt valg til en nasjonalforsamling. Dette gav NLD en overveldende seier med 392 av 485 mandater, tross juntaens restriksjoner. De militære nektet å gi slipp på makten og mange av NLDs folkevalgte ble arrestert eller dro i eksil. Generalene erklærte at SLORC ville sitte med makten til det var utarbeidet en ny forfatning. General Saw Maung, som hadde ledet kuppet og de blodige militæraksjonene i 1988, trådte i 1992 tilbake som juntasjef. Etterfølgeren Than Shwe ble betraktet som mer moderat og forsøkte å bryte landets isolasjon fra omverdenen. Sjefen for sikkerhetstjenesten, general Khin Nyunt, var allment betraktet som militærstyrets sterke mann.

Utover i 1990-årene fortsatte juntaen å styre landet ved dekret. Fra 1997 fram til oppløsningen i 2011 gikk militærstyret under navnet Det statlige freds- og utviklingsråd (SPDC). Maktspillet dreide seg i stor grad om arbeidet med ny grunnlov. Forfatningen skulle sikre de militære en sterk maktposisjon, selv om overgangen til en sivil regjering var et uttalt mål.

Aung San Suu Kyi ble 1991 tildelt Nobels fredspris for sin ikke-voldskamp mot militærstyret. Etter seks år i streng isolasjon slapp hun fri fra husarrest i juli 1995. Hun ble frigitt uten betingelser, men generalene la likevel bånd på hennes bevegelsesfrihet. Hun førte en regelmessig dialog med sine tilhengere i form av folkemøter hver helg, men disse ble stanset 1996 og bevegelsesfriheten innskrenket. I år 2000 ble hun igjen satt i husarrest, men etter 20 måneder slapp hun fri i mai 2002. En sporadisk dialog med juntaen var kommet i gang med Khin Nyunt som kontaktperson, men i april 2003 kritiserte Aung San Suu Kyi juntaen for manglende vilje til seriøse drøftinger. En måned senere, etter en blodig batalje mellom junta- og NLD-tilhengere, ble hun for tredje gang satt i husarrest, hvor hun satt til løslatelsen 13. november 2010.

Khin Nyunt ble i 2003 utnevnt til statsminister og la i august frem et «veikart for disiplin-blomstrende demokrati» i sju punkter. I 2004 kalte han sammen en ny grunnlovsforsamling på 1076 medlemmer. Prosessen ble boikottet av NDL. Statsminister Khin Nyunt ble arrestert i 2004 etter årelange fraksjonskamper. I august 2005 ble han dømt til 44 års betinget fengsel. Hans to sønner og et 30-talls nære medarbeidere fikk enda hardere straffer. Khin Nyunt hadde siden 1988 vært rangert som nummer tre i juntaen, og av mange regnet som den mektigste med sitt brede kontaktnett og bakgrunn som sjef for etterretningstjenesten.

Juntasjefen Than Shwe tok tittelen «seniorgeneral», og hadde i perioden 1992–2011 posisjonen som statsoverhode og forsvarssjef. Det verserte tidvis rykter om kontroverser mellom Than Shwe og nummer to i juntaen, hærsjefen Maung Aye. General Soe Win, som overtok statsministerposten etter Khin Nyunt, var en av hærsjefens støttespillere.

Uløste etniske konflikter i Myanmar har gitt støtet til mange og lange kriger. Minoritetsfolkene stilte ved frigjøringen fra koloniveldet i 1948 krav om stor grad av selvråderett, men fikk det ikke. Det ble heller ikke tatt hensyn til det allerede etablerte selvstyret og gammel sedvanerett. Under hele nasjonens historie er delstatene i grensetraktene blitt hjemsøkt av borgerkrig og etnisk strid. Frigjøringsbevegelser i ulike konstellasjoner har ført væpnet kamp for selvstyre, noe som har medvirket til Myanmars kompliserte geografiske, demografiske og politiske struktur.

Et vedvarende problem etter selvstendigheten har vært konfliktene mellom sentralregjeringen og forskjellige opprørsbevegelser blant etniske minoriteter. Etter statskuppet 1962 gjorde regimet forsøk på å slutte fred med opprørshærene, men mislyktes. Konfliktene fortsatte til ut i 1990-årene. Etter 1988 gjennomførte juntaen en sterk militær opprustning som i løpet av få år fordoblet hærens styrke.

Etter militære offensiver ble det på begynnelsen av 1990-tallet inngått flere våpenhvileavtaler mellom militæret og en rekke opprørsgrupper. Dette åpnet opp for en mulighet for militæret og intensivere kampen mot karenfolkets geriljahær under Karen National Union (KNU). I 1995 falt karen-geriljaens hovedbase, Manerplaw. Manerplaw var i perioden 1990–1995 også «hovedstad» for en motregjering dannet av landets demokratiske opposisjon. Den ble ledet av Sein Win, fetter av Aung San Suu Kyi. Etter nederlaget fortsatte en mer sporadisk gerilja fra KNU, og også chin- og shan-minoritene fortsatte kampen.

I 2006 satte militæret i verk en ny offensiv mot selvrådige minoritetsfolk, i første rekke karenfolkets motstandshær. Minst seks etnisk baserte militsgrupper var 2006–2007 i sammenstøt med regjeringshæren. i 1990-årene ble det inngått en rekke våpenhvileavtaler av varierende omfang og holdbarhet. For flere av minoritetene har kampen for selvråderett vært like mye en forsvarskrig mot hærens omfattende overgrep.

Høsten 2005 satte juntaen brått i gang flytting av landets administrative hovedstad fra Yangon til en nyutbygget by som fikk navnet Naypyidaw. Først i etterkant fikk diplomater og internasjonale organisasjoner kjennskap til den overraskende relokaliseringen. Anleggsarbeidet var forsøkt hemmeligholdt i flere år, og pågikk fortsatt. Regjeringskontorer, parlamentsbygning, flyplass og annen infrastruktur var imidlertid ferdigstilt. Naypyidaw ble offisielt innviet som hovedstad i mai 2006 med en militærparade der 12 000 soldater deltok. Samtidig ble det kunngjort en lønnsøkning på 400–500 prosent for landets lavtlønte statstjenestemenn. Offiserstanden fikk enda større påslag. Dette fikk en klart inflasjonsdrivende virkning, sammen med enorme anleggskostnader for den nye hovedstaden.

I september 2007 sto juntaen overfor sin største utfordring på 20 år. Store folkemasser demonstrerte mot økte energi- og matvarepriser og for demokrati. Landets mange buddhistmunker markerte seg som drivkraften bak en bølge av folkelige protester. Protestene ble brutalt slått ned. Bruken av vold vakte avsky både i Myanmar og internasjonalt. Regimet forsøkte å mørklegge den dramatiske utviklingen ved å stanse nyhetsstrømmen ut av landet, blant annet ved å blokkere Internett. Den norskbaserte radiostasjonen og nettsiden, Democratic Voice of Burma (DVB), ble med sine sendinger fra Oslo en viktig informasjonskilde.

I forkant av protestbølgen hadde Kina og Russland i januar 2007 stanset et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd som oppfordret juntaen til å stanse undertrykkelsen av opposisjonelle grupper og etniske minoriteter. Resolusjonsforslaget kom som en reaksjon på hærens nye offensiv mot etniske minoriteter i konfliktområdene sørøst i landet. I juni 2007 brøt Den internasjonale Røde Kors-komiteen sin sedvanlige nøytralitet med en sterkt formulert kritikk av hærens overgrep.

Protestbølgen ble utløst etter voksende misnøye over stadig vanskeligere levekår. Ifølge FN-statistikk hørte Myanmar til de 20 fattigste land i verden, med årlig gjennomsnittlig bruttonasjonalprodukt (BNP) på 1700 USD. Om lag 40 prosent av statens inntekter ble brukt til en av verdens største armeer, med om lag 400 000 soldater i aktiv tjeneste. Bevilgningene til skole- og helsevesen var blant de laveste i verden.

I 2007 fjernet myndighetene i Myanmar subsidiene på drivstoff, slik at prisene ble mer enn doblet. Dermed steg også matvareprisene. Den 19. august ledet aktivister fra studentbevegelsen fra 1988 en større demonstrasjon i Yangon mot prisstigningen. Lederne ble straks arrestert, men snart trådte Myanmars munker frem. 22. september marsjerte tusener av munker i de første massedemonstrasjonene gjennom Yangon og Mandalay.

Protestene vokste i styrke, spredte seg til flere byer, og gjaldt nå også krav om større frihet og demokrati. Den 24. september 2007 toget titusener av demonstranter gjennom Yangon i den største folkelige manifestasjonen siden 1988. Portforbud ble proklamert, men mange våget seg likevel ut i gatene. De ble møtt av soldater som skjøt med skarpt inn i mengden ved byens største helligdom, Shwedagon-pagoden. Politi og militære gikk nå systematisk til verks med razziaer og massearrestasjoner over hele landet. Imens befant juntaledelsen seg i god avstand fra uroen i sin nye hovedstad, Naypyidaw.

Mot slutten av september ebbet protestene ut. Mange tusen var blitt arrestert, deriblant 4000 munker. Diplomater som besøkte klostrene i Yangon fant dem øde og forlatt. Etter internasjonalt press ga regjeringen innreisetillatelse til FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Myanmar, Paulo Sérgio Pinheiro som hadde forsøkt å slippe inn siden 2003. I november la han fram sin første rapport, med dokumentasjon for at minst 31 mennesker var blitt drept under uroen i Yangon.

De politiske reaksjonene fra omverdenen manglet en samlet strategi. Vesten strammet noe inn på sine restriksjoner, men uten å samle seg om en enhetlig sanksjonspolitikk. Kina, India og Myanmars øvrige asiatiske naboer i ASEAN-forbundet avviste USAs oppfordring til økonomisk blokade og diplomatisk isolasjon.

Som spesialutsending var FNs visegeneralsekretær Ibrahim Gambari flere ganger i landet. Han kunngjorde i november 2007 at regimet og opposisjonen hadde samtykket til en prosess som han håpet kunne føre til en meningsfull dialog. Gambari viste til en erklæring fra Aung San Suu Kyi om at hun «i nasjonens interesse» ville forsøke et samarbeid med myndighetene. Arbeidsminister Aung Kyi ble av juntaen utpekt som kontaktperson. Etter tre dialogmøter mellom Aung San Suu Kyi og Aung Kyi, opphørte prosessen.

Siden valgseieren i 1990, var NLD som viktigste politiske parti kraftig redusert. Bare om lag 80 av de 392 valgte NLD-representantene fra 1990-valget ble i 2007 antatt å være politisk aktive. De øvrige var enten døde, i fengsel eller landflyktighet, eller hadde trukket seg tilbake fra politisk virksomhet etter trusler.

Med et nytt grunnlovsforslag og et såkalt veikart til demokrati, hadde generalene forsøkt å sette i gang politiske reformer for å komme ut av isolasjonen og for å få økonomien på fote. Fremdriften var langsom og grunnlovsrevisjonen varte fra 1993 til 2008.

Den nye grunnloven ble vedtatt i en folkeavstemning i mai 2008. Folkeavstemningen, som ble avholdt midt under katastrofen etter syklonen Nargis, ble kraftig kritisert for omfattende valgjuks. Grunnloven sikret de militære en fjerdedel av plassene i parlamentet, noe som gav generalene vetorett over eventuelle fremtidige grunnlovsendringer.

Det første valget i Myanmar på 20 år ble avholdt i november 2010. Også her kom det sterke anklager om valgjuks. NLD og flere etniske minoritetspartier boikottet valget, men fraksjoner fra disse partiene brøt ut og dannet nye partier som valgte å stille. Etter opptellingen satt det militærstøttede partiet Unionens solidaritets- og utviklingsparti (USDP) igjen med nesten åtti prosent av plassene i unionsparlamentets (pyidaungsu hluttaw) over- og underhus. Den tidligere generalen Thein Sein ble valgt til president.

Ved tiltredelsen av den nye regjeringen i mars 2011, lanserte Thein Sein, til manges store overraskelse, en rekke demokratiske reformer. Rundt en tiendedel av landets mange politiske fanger ble løslatt, fagforeninger ble tillatt, og restriksjonene mot trykte medier ble lettet. Sivilsamfunns-organisasjoner fikk langt friere rammer, og regjeringen satte igang forhandlinger og signerte våpenhvileavtaler med en rekke væpnede etniske minoritetsgrupper, blant annet med Karen National Union. I kjølvannet av disse avtalene, ble det lagt opp til politiske forhandlinger for å legge grunnen for varig fred. Likevel, til tross for fremgang i fredsprosessen i områdene sørøst i landet, brøt det ut nye harde kamper mellom militæret og opprørsgruppene i nordøst. En sytten år lang våpenhvile med Kachin Independence Organization (KIO), ble brutt i juni 2011 og førte til en voldsom oppsving av konflikten i grenseområdene mot Kina.

Thein Sein innledet også samtaler med Aung San Suu Kyi, som hadde blitt løslatt fra husarrest rett etter valget, og 1. april 2012 valgte hun og NLD å delta i suppleringsvalget. NLD vant 42 av 45 parlamentsplasser og Aung San Suu Kyi trådte dermed inn som parlamentsmedlem 2. mai 2012.

Reformene til president Thein Sein og gjennomføringen av suppleringsvalget ga håp internasjonalt, og USA og europeiske land lettet gradvis på sanksjonene mot Myanmar. Frem mot neste valg i 2015 ble Myanmar gradvis igjen inkludert i det internasjonale fellesskapet. Landet fikk en viss økning i internasjonale investeringer fra land utenom regionen, og i 2014 holdt Myanmar formannskapet i ASEAN.

Med den gradvise liberaliseringen av landet oppstod også flere interne konflikter. De politiske stridighetene mellom militæret og NLD fortsatte. Kontroversene rundt militærets grunnlov kom særlig tydelig til syne i parlamentet. Fredsprosessen var skjør og preget av mistillit mellom partene. I tillegg fikk ultranasjonalistiske buddhistiske grupperinger en voldsom oppsving. Organisasjonen Ma Ba Tha fikk betydelig støtte i store deler av den burmansk-buddhistiske majoriteten for sine slagord og kampanjer for å beskytte den burmesiske rasen og den buddhistiske religionen. Under valgkampen frem mot parlamentsvalget i 2015 brukte USDP Ma Ba Tha aktivt for å påvirke den politisk debatten i Myanmar og for å forsøke å sverte NLD og Aung San Suu Kyi for å være for ettergivende overfor Myanmars muslimske befolkning.

Valget i 2015 ble på mange måter en folkeavstemning for eller mot militært styre, og NLD og Aung San Suu Kyi vant med overveldende flertall. NLD sikret seg åttiseks prosent av de valgte plassene og flertall i unionsparlamentet. Det ble også det største partiet i alle de regionale parlamentene, med unntak av i Shan-staten der USDP ble største parti. Valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser ga NLD ekstra uttelling for sitt gode valgresultat.

I henhold til grunnlovens § 59 f, kunne ikke Aung San Suu Kyi velges til president av den nyvalgte nasjonalforsamlingen. § 59 f diskvalifiserer enhver person som har barn med utenlandsk statsborgerskap fra presidentembetet og Aung San Suu Kyis to sønner er begge britiske statsborgere. Aung San Suu Kyi nominerte derfor sin nære venn Htin Kyaw til president og opprettet en ny stilling til seg selv som regjeringssjef (State Counsellor). Grunnloven gir også hærsjefen rett til å utpeke en av Myanmars to visepresidenter i tillegg til de tre mektige postene som forsvarsminister, innenriksminister og minister for Myanmars grenseområder.

Denne grunnlovspålagte regjeringskoalisjonen ble krevende. Grunnloven gir den sivile regjeringen liten makt over hærsjefen og landet ble fra mars 2016 styrt av en sivil og en militær leder med liten tillit til hverandre, Aung San Suu Kyi og seniorgeneral Min Aung Hlaing. Den velviljen militæret hadde vist tidligere president Thein Sein i hans reformarbeid, ble ikke videreført under Aung San Suu Kyis regjering. Dette kom tydelig til uttrykk gjennom fredsprosessen som stagnerte, delvis grunnet manglende samarbeid fra militæret og delvis grunnet den rigide strukturen i Aung San Suu Kyis såkalte Panglong-prosess. Mistilliten og det dårlige samarbeidsklimaet mellom sivile og militære myndigheter kom aller tydeligst til uttrykk under den massive forfølgelsen av Rohingya-befolkningen i 2017.

I oktober 2016 ble flere grenseposter i Rakhine-staten angrepet av den væpnede gruppen Arakan rohingya frigjøringsarmé (ARSA). Angrepet ble slått hardt ned på av militæret i Myanmar, og sivilbefolkningen ble særlig skadelidende. I august 2017 kom et nytt angrep på sikkerhetsstyrkene fra opprørsgruppen. Harde kamper drev store grupper på flukt, både blant rakhine- og rohingya-befolkningen. På leting etter opprørere og sympatisører slo militæret særlig hardt ned på rohingya-befolkningen. I løpet av en måned flyktet over 500 000 rohingyaer over grensen til Bangladesh. Over de neste månedene fulgte ytterligere 200 000 etter. Flyktningene rapporterte om nedbrente landsbyer, forfølgelse, systematiske drap og massevoldtekter utført av militæret, noen ganger i ledtog med lokale vigilantegrupper. Leger uten grenser har anslått at minst 6 700 rohingyaer ble drept bare den første måneden etter at militæroffensiven startet. Militæret hevdet på sin side at Arakan rohingya frigjøringsarmé stod bak drapene på over 100 hindu-landsbyboere. Hjelpeorganisasjoner og journalister fikk svært begrenset tilgang til de berørte områdene.

I mars 2017 opprettet FNs menneskerettighetsråd en kommisjon som skulle granske anklagene om militærets menneskerettighetsbrudd i Rakhnie-, Kachin- og Shan-staten. Rapporten fra august 2018 konkluderte med en anbefaling om at hærsjefen Min Aung Hlaing og fem andre navngitte generaler bør etterforskes og anklages for folkemord i Rakhine-staten og for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser i Rakhine-, Kachin- og Shan-staten. I rapporten understreket kommisjonen at den sivile delen av Myanmars regjering ikke står ansvarlig for overgrepene. De sivile myndighetene møter likevel sterk kritikk for å ha unnlatt å sette igang nødvendige tiltak for å beskytte sivile og for å hindre eskalering av flyktningkrisen i Rakhine. Kommisjonen kritiserte også sivile myndigheter for å ha benektet at overgrepene har funnet sted og for å ha hindret uavhengig granskning av overgrepene.

Myanmar er et av de fattigste landene i Sørøst-Asia, og lider under tiår med stagnasjon, vanstyre og isolasjon. Manglende infrastruktur og mangelen på utdannet arbeidskraft innen moderne teknologi er et hinder for Myanmars økonomi.

Med etablering av det Det statlige rådet for gjenopprettelse av lov og orden (SLORC) i 1988 ble det formelt slått vrak på den tidligere økonomiske politikken, «Burmaveien til sosialismen». Det sosialistiske systemet, og dermed statsdirigeringen av hele økonomien, ble gradvis avskaffet. I likhet med i Kina ble det åpnet for kapitalistiske virkemidler.

Isolasjonen ble noe oppmyknet fra 1992, med en viss grad av innenrikspolitisk liberalisering og økende utenlandske investeringer. Landene i det sørøstasiatiske ASEAN-forbundet førte det de kalte et «konstruktivt engasjement», som brøt med Vestens boikottlinje. I juli 1997 ble Myanmar opptatt som ASEANs 9. medlem. Myanmar trakk seg imidlertid fra formannsvervet etter internasjonalt press; USA truet med boikott av alle ASEAN-møter der Myanmar førte forsetet.

I oktober 2004 fikk Myanmar for første gang plass ved bordet da EU-landene og tretten asiatiske land møttes i samarbeidsorganet ASEM. EU varslet her nye sanksjoner, og etter Khin Nyunts fall ble disse satt i verk. Generelle økonomiske sanksjoner ble strammet til, sammen med forbud mot ytterligere investeringer. Den økonomiske isolasjonen førte til at Kina styrket sin innflytelse i landet.

USA og EU lettet sine handelssanksjoner i 2012, og med det frie valget i 2015 ble handelsforbindelsen mellom Myanmar og de fleste andre land normalisert. Det ble spådd store utenlandsinvesteringer, men forventningene var høyere enn de faktiske investeringene. Stagnasjon i fredsprosessen, nye kamphandlinger, og ikke minst de massive overgrepene mot rohingya-befolkningen i Rakhine-staten, la en demper på investeringene. Likevel lå veksten i bruttonasjonalprodukt på 6,8 prosent i 2017.

Omkring en tredjedel av utenrikshandelen skjer med nabolandet Thailand, som årlig importerer naturgass for nærmere to milliarder USD. I Bengalbukta utenfor Myanmars vestkyst er store forekomster av naturgass blitt påvist de siste årene. Kina, India og andre naboland konkurrerer om nye gassavtaler. I 2008 ble det inngått nye leteavtaler med russiske, thailandske og vietnamesiske selskaper. For øvrig er landet rikt på tropisk tømmer og mineraler, jade og andre smykkestener. Myanmar antas å utvinne om lag 90 prosent av verdens rubiner (målt etter verdi) og 80 prosent av verdens teaktømmer. I tillegg har de en av Asias største påviste forekomster av naturgass.

Det arbeides med massive prosjekter for videreutvikling av gasseksporten. Kina sikret seg en avtale om bygging av en rørledning for frakt av olje (fra Midtøsten) fra dypvannshavnen Rakhine-staten til Yunnanprovinsen sørvest i Kina. En annen rørledning for naturgass har blitt bygget fra Shwefeltet til samme kinesiske provins. De to rørledningene er den største investering i Myanmar noensinne. Myanmar har også en sentral plass i Kinas Belte- og vei-initiativ.

I kjølvannet av demokratiseringsprosessen etter 2011 ble Myanmar gradvis akseptert av land som tidligere hadde stått for en streng sanksjonspolitikk mot landet. Formannskapet i ASEAN i 2014 ble en milepæl som viste at landet var interessert i å ta ansvar internasjonalt. Overgrepene mot rohingya-befolkningen i 2017 førte imidlertid til sterk fordømmelse fra mange land, særlig fra europeiske land og land med muslimsk majoritetsbefolkning. Kritikk ble også reist fra en rekke medlemsland i ASEAN.

I rollen som Myanmars beskytter har Kina hele tiden holdt fast på prinsippet om at ingen regjering har rett til å blande seg inn i en annen stats indre anliggender. Myanmar er av vesentlig strategisk betydning for Beijing, som har sikret seg atkomst til havner ved Det indiske hav. Kina er blant annet Myanmars største våpenleverandør, og har satset med investeringer på bred front i landet. Både India og Myanmars mindre naboer har i varierende grad fulgt Kinas eksempel.

Under militærstyret oppfordret den norske regjeringen norske borgere og bransjeorganisasjoner til ikke å handle med, investere i eller reise til Myanmar. Norge sluttet også opp om EUs fellesholdning til Myanmar med delvis importforbud, våpenembargo, visumnekt og frys av midler til sentrale medlemmer av regimet.

I etterkant av syklonen Nargis i 2008 begynte Norge likevel å involvere seg bilateralt med Myanmar. Statssekretær Raymond Johansen dro til en giverkonferanse i Yangon, der Norge ga 110 millioner kroner til gjenreisningen etter syklonkatastrofen. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ga i Stortinget uttrykk for skepsis til isolasjons- og boikottlinjen, og fremmet dialog som beste verktøy. Også utviklingsminister Erik Solheim uttalte at han anså boikotten som mislykket, da Myanmars naboland hadde stilt seg utenfor. Solheim besøkte Myanmar i 2009, og bebudet da utvidet humanitær bistand.

På oppfordring fra president Thein Sein initierte Norge i 2012 et program for å støtte opp om våpenhvileavtalene Myanmar hadde inngått med etniske væpnede grupper. Initiativet fikk navnet Myanmar Peace Support Initiative (MPSI). Norge har for øvrig tatt en aktiv rolle i å støtte opp om reformprosessene i Myanmar. I 2012 etablerte Norge et ambassadekontor i Yangon, formelt underlagt den norske ambassaden i Bangkok. En fullverdig norsk ambassade ble åpnet i 2013. Myanmar åpnet sin ambassade i Oslo i 2015. Samlet norsk bistand til Myanmar utgjorde 251,1 millioner kroner i 2017.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.