Myanmars historie kan sies å begynne da burmanere innvandret fra nord og grunnla hovedstaden Pagan (Bagan) i 849. Buddhisme og hinduisme ble dominerende religioner. På 1000-tallet ble landet samlet til ett rike. Mongoler erobret Pagan kortvarig i 1287 og landet ble oppløst i mindre kongedømmer. På 1500-tallet fikk mon-riket Pegu (Bago) i Nedre Burma kontroll over mesteparten av landet, og på 1700-tallet økte ava-riket i Øvre Burma sin makt.

I 1852 tok briter kystprovinsene og det burmanske riket besto av Øvre Burma. I 1885 rykket britene inn og året etter ble landet en del av Britisk India. I 1937 ble Burma utskilt som en egen provins. Den ble okkupert av japanerne i 1942 og gjenerobret av britiske styrker i 1945. Burma ble en uavhengig republikk i 1948.

En militærjunta tok makten i Burma i 1962 og innførte en ettpartistat. Protester ble slått ned med hard hånd av militæret, og i 1974 ble landet omdøpt til Den sosialistiske republikken Burma. Partiet styrte eneveldig frem til 1988, da et nytt militærkupp avsatte hele den politiske ledelsen og fordelte alle ministerposter på militære ledere. Året etter skiftet landet navn fra Burma til Myanmar.

Ved begynnelsen på vår tidsregning fantes to kulturfolk i det nåværende Myanmar: mon langs kysten, og pyu (et tibeto-burmansk folk) lenger inne i landet. Begge ble tidlig utsatt for indisk kulturpåvirkning og tok til seg buddhismen fra India. Burmanerne innvandret fra nord og grunnla sin hovedstad Pagan (Bagan) i 849. Under Anawrahta (1044–1077) lyktes det å samle landet til ett rike, og Bagan ble i de følgende 200 år en av de mest praktfulle byer i Asia.

Den mongolske erobringen av Pagan i 1287 var kortvarig, men førte til at staten gikk i oppløsning og byen gradvis ble forlatt. Pagan falt nå fra hverandre i mindre kongedømmer. Et av disse var kongedømmet Ava som befant seg videre oppover Ayayarwady-elven, noen mil nordøst for Pagan. På 1500-tallet ble Ava underlagt riket Bago, men rundt 1750 rev det seg løs og erobret litt etter litt kystlandskapene Bago, Taninthayi og Rakhine.

Snart oppstod det grensestridigheter mellom Ava og Storbritannia. I første og andre anglo-burmanske krig (1826 og 1852) erobret britene kystprovinsene i området de kalte Burma, og det burmanske riket ble redusert til å omfatte Øvre Burma med byen Mandalay som hovedstad. Den siste kongen, Thibaw, søkte tilnærmelse til Frankrike, men da han la vanskeligheter i veien for britisk handel rykket Storbritannia i den tredje anglo-burmanske krigen inn i Mandalay (1885). Den 1. januar 1886 ble landet trukket inn i Britisk India.

I 1937 ble Burma skilt ut som egen provins, og ved forfatningen av 1937 fikk landet egen nasjonalforsamling og regjering. Utenriks- og forsvarspolitikken var imidlertid overlatt til den britiske guvernøren. Det ble dannet en nasjonal blokk som kjempet mot det britiske herredømmet. I oktober 1941 krevde nasjonalbevegelsen dominionstatus for Burma.

Den japanske okkupasjonen under andre verdenskrig, i 1942–1945, ble sett på som en mulighet for løsrivelse fra Storbritannia. I august 1943 gav japanerne Burma formell uavhengighet, og den japanskvennlige regjeringen erklærte krig mot de allierte. Mot slutten av krigen organiserte britene en partisanstyrke som tok opp kampen mot japanerne. Soldatene i denne styrken ble i stor grad rekruttert fra etniske minoriteter.

Britiske styrker gjenerobret Burma våren 1945. Landet led store tap. Jordbruksproduksjonen gikk sterkt tilbake, gruveindustrien stanset helt og infrastrukturen ble skadelidende som følge av militære operasjoner. Etter frigjøringen stod landet en kort tid under militær administrasjon, men i oktober 1945 ble den sivile regjeringen gjeninnsatt.

En grunnlovgivende forsamling som ble valgt april 1947, besluttet at Burma skulle frigjøre seg fra det britiske styret. Den britiske regjeringen hadde allerede mai 1945 lovet Burma full dominionstatus, men nasjonalistene var ikke tilfreds med dette. Etter langvarige forhandlinger ble Burma 4. januar 1948 en uavhengig republikk, organisert som en forbundsstat.

I de første årene etter at uavhengigheten ble proklamert, var Burma truet av borgerkrig. To innbyrdes stridende grupper av kommunister søkte å sikre seg kontroll over staten. Også karenfolket motsatte seg sentralregjeringens myndighet gjennom den væpnede gruppen Karen National Union (KNU). Etterhvert gjorde flere etniske minoriteter opprør og det brøt ut flere borgerkriger og blodige sammenstøt. Statsminister U Nu beholdt makten like til 1958. Da ble organisasjonen han støttet seg til, Folkets antifascistiske frihetsliga, splittet.

U Nu ble avhengig av støtte fra en allianse av flere venstrepartier, og i oktober 1958 overtok general Ne Win den faktiske makten i landet. Etter 18 måneder lot han U Nu komme tilbake som statssjef. Styret var labilt, Burma var preget av voksende uro og i mars 1962 utførte Ne Win et nytt statskupp. Dette ble innledningen til 49 år med militærstyre.

I tiden fra 1962 til 1966 ble det gjort energiske forsøk på å effektivisere statsadministrasjonen. Revolusjonsrådet startet et aksjonsprogram for å innføre sosialisme, bygd på marxistiske og buddhistiske idealer. Staten sikret seg kontroll over produksjonsmidlene og hele økonomien. Harde tiltak førte til at utlendinger, blant annet flere hundre tusen indere og kinesere, forlot Burma i midten av 1960-årene. Utenlandske investeringer ble forbudt i Burma, og omfattende byggeprosjekter stanset dermed opp. Den økonomiske situasjon var dårlig gjennom det meste av 1960-årene, og regjeringens posisjon var truet. Samtidig fortsatte borgerkrigene mellom militæret og en rekke ulike grupper av kommunister og etniske minoriteter.

I 1974 fikk landet en ny forfatning etter folkeavstemning som fastslo at Burma var et sosialistisk land med ettpartisystem. I midten av 1970-årene oppstod det flere ganger blodige uroligheter blant studenter og arbeidere, særlig grunnet misnøye med den økonomiske politikken, kalt «Burmaveien til sosialismen». I 1981 trakk Ne Win seg tilbake som statssjef og ble etterfulgt av general San Yu. Ne Win fortsatte imidlertid som leder for landets eneste tillatte parti.

En økonomisk krise ble i 1988 en utløsende faktor til et bredt folkelig opprør mot militærstyret. Etter blodige sammenstøt mellom militæret og demonstranter, trakk Ne Win seg som partisjef og overlot tøylene til sikkerhetssjefen Sein Win. De påfølgende studentledede demonstrasjonene ble brutalt slått ned, og flere tusener antas å ha blitt drept.

Etter folkelig press ble Sein Win avsatt ved et militærkupp 18. september 1988. Militærstyret ble reorganisert og en junta som kalte seg Det statlige rådet for gjenopprettelse av lov og orden (SLORC) tok styringen. Juntalederen Saw Maung ble stats- og regjeringssjef. Juntaen gav en innrømmelse til opposisjonen, som fikk stifte politiske partier og drive begrenset politisk virksomhet.

Ledende opposisjonelle dannet Nasjonalligaen for demokrati (NLD) med Aung San Suu Kyi, datter av frihetshelten Aung San, som generalsekretær. I juli 1989 ble hun arrestert og ble siden holdt gjentatte ganger i husarrest.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.