den teoretisk-systematiske fremstilling og behandling av handlingslivets moralske problemer; moralfilosofi.
Man kan skille mellom etikk og moral. Moralen er de meninger om det gode og riktige, det tillatelige og det forkastelige, som man legger til grunn når man vil styre sin egen og bedømme andres livsførsel. Etikken er den mer eller mindre systematiske refleksjon om egen og andres moral. Etikken kan da sies å være moralens teori.
Det er vanlig å skille mellom normativ (foreskrivende) og deskriptiv (beskrivende) etikk. Den siste kalles i dag også for meta-etikk. Normativ etikk oppstiller normer og vurderinger som skal gjelde for moralsk riktig og god atferd. Den besvarer spørsmål som f.eks.: Hva bør vi gjøre? Hvordan bør vi leve? «Nestekjærligheten er den høyeste moralske verdi» er et eksempel på et normativt etisk utsagn. Den deskriptive etikk avholder seg fra å si noe om hva som er moralsk verdifullt eller hva vi bør gjøre; den innskrenker seg til å beskrive morallivet og moralens ytringsformer, forsøker å klargjøre og analysere etiske begreper og problemer ved å søke svar på spørsmål som disse: Finnes det moralnormer som er felles for alle kulturer? Hva innebærer begrepet «moralsk godhet»? Hva betyr det å si at viljen er fri?
Etikken kan altså innskrenke seg til beskrivelse og analyse. Men selv for den normative etikk gjelder det at for å kalles etikk eller moralfilosofi (til atskillelse fra ren forkynnelse), må også den normative etikk alltid inneholde deskriptive komponenter. Den må ha en mening ikke bare om hva som er godt og riktig, men også om etiske begrepers forhold til hverandre – og, ikke minst, om hvordan moralske dommer, normer og vurderinger kan begrunnes, dvs. om hvordan normative moralske utsagn kan gjøre krav på gyldighet, og hvordan slike krav kan kritiseres og forsvares.
Moralteorier
Filosofer har kommet frem til et stort antall måter å dele inn etikken på. Ofte tar man utgangspunkt i to grunnleggende moralbegreper: det gode (det moralsk verdifulle) og det rette (plikten). Disse holdes relativt skarpt ut fra hverandre av de fleste etikere. De velger gjerne ett av begrepene som grunnleggende moralbegrep. Om man går ut fra det gode som grunnbegrep, blir oppgaven i første rekke å bestemme hva moralsk godhet består i (hvordan «godhet» skal defineres). Alt etter det valg som her treffes, kan man skille mellom ulike typer av etiske teorier. Hedonismen mener at det som er moralsk godt eller har moralsk verdi først og fremst består i lyst og lystfølelser. Evdaimonismen legger tilsvarende vekt på lykke eller trivsel. Utilitarismen mener at det gode er mer eller mindre det samme som det nyttige. Slike verdiorienterte etiske teorier medfører gjerne en tendens til å definere det rette eller plikten ved hjelp av det gode. Generelt: man har plikt til å gjøre så meget godt som mulig. Spesielt: man har plikt til å søke å realisere, både for seg selv og andre, så meget lyst, lykke eller nytte som mulig. Av lignende synspunkter er utledet moralprinsipper som f.eks.: Den størst mulige lykke for det størst mulige antall.
Verdiorienterte moralteorier er ofte teleologiske (målrettede); de oppstiller eller antar ett eller flere mål (gr. telos) for menneskelige handlinger, og blir derfor opptatt av å bestemme midlene til å nå slike mål. Et eks.: Aristoteles var evdaimonist for så vidt som han mente menneskets høyeste mål var en form for lykke; dette mål nådde man best ved en viss form for fornuftsvirksomhet; når fornuften bestemmer hva de forskjellige moralske dyder er (mot, rettferd osv.), er det samtidig å finne midler til å nå dette målet. Målet (lykken) er det eneste som har moralsk verdi i seg selv; andre ting er moralsk gode eller dårlige i den utstrekning de hjelper eller hindrer oss i å nå målet.
Pliktorienterte etikker snur ofte om på forholdet mellom godhet og plikt. Plikten (eller det rette) blir da det grunnleggende moralbegrep. Kants etikk er et godt eks.: En handling er moralsk god bare i den utstrekning den gjøres av plikt og for pliktens skyld. Pliktetikker får gjerne et mer absolutt og ikke-teleologisk preg, dvs. resonnementer om mål og midler spiller mindre rolle. Plikten selv er det eneste som har egenverdi, uten hensyn til hvilke ønskede eller uønskede resultater og konsekvenser plikthandlingene ledsages av.
Skillet mellom verdiorienterte og pliktorienterte moralteorier, i dag ofte omtalt som skillet mellom konsekvensetikk og deontologisk etikk, faller til dels sammen med en annen viktig moralfilosofisk sondring: mellom ytelsesetikk og sinnelagsetikk. Utilitarismen er et godt eksempel på en utpreget ytelsesetikk og konsekvensetikk; her er det resultatene som teller. Sinnelagsetikken antar at den handlendes sinnelag (holdning, innstilling, motiv) er viktigere enn handlingens ytre konsekvenser. F.eks.: Moralsk god er en handling bare hvis den gjøres ut fra et visst motiv, med en viss hensikt uansett om hensikten realiseres. Viljen, ikke den ytre handling, blir bæreren av de moralske egenskaper. For en pliktetiker som samtidig er sinnelagsetiker (f.eks. Kant), består da plikten i å søke å bringe viljen eller motivet til å stemme med en allmenn moralsk lov eller norm. Man har ikke og kan ikke ha plikt til å avstedkomme visse resultater, men bare til å ville gjøre det riktige.
Etikk og vitenskap
Moralfilosofiske problemer grenser ofte opp til andre fagområder, f.eks. psykologi, sosiologi, etnografi. Det er klart at viten om hva menneskene enkeltvis eller i grupper er og gjør, kan være og kan gjøre, er av betydning for forsøk på å finne ut hva menneskene bør være og bør gjøre. Ett av de klassiske etiske spørsmål, problemet om viljens frihet, vil ofte føre til interesse for problemer av rent empirisk vitenskapelig natur: Hva motiverer menneskene til å handle som de gjør? Hvordan kan de påvirkes? Bestemmes våre handlinger alltid av forutgående årsaker? Men det er atskillig uenighet blant filosofer og andre om hvor relevant slik viten er for etikken. Problemet om viljens frihet er kanskje ikke først og fremst et empirisk problem. Som problem i filosofien er det kanskje mer et spørsmål om hva det egentlig kan bety å si at viljen er fri, hva begrepet frihet her innebærer; har det f.eks. en nødvendig forbindelse med begrepet moralsk ansvar?
Det er andre sider ved forholdet mellom etikk og fagvitenskap. Noen har f.eks. ment at man mer eller mindre direkte kan utlede moralske normer og regler av vitenskapelige innsikter, i psykologi, sosiologi, medisin og kanskje særlig av biologiens utviklingslære. Men blant filosofer er det nå stort sett enighet om at slutninger fra et rent empirisk materiale til normative moralutsagn ikke kan være logisk gyldige. Det hindrer likevel ikke at man kan ønske å godta dem, og mange gjør det.
Beslektet med slike spørsmål er det klassiske problem om forholdet mellom moralsk dyd på den ene siden og sann innsikt eller kunnskap på den andre. Sokrates, og til dels Platon, synes å ha ment at innsikt i en eller annen form var en nødvendig og kanskje tilstrekkelig betingelse for god moralsk atferd. Dette mer rasjonalistiske eller intellektualistiske standpunkt, som medfører at synd og moralsk ondskap betraktes som en form for feiltagelse eller uvitenhet som kan kureres ved opplysning, motsies av dem som betrakter viljes- og følelseslivet som sentralt i moralen. Hvis det er følelser i motsetning til innsikt og kunnskap som overhodet får oss til å handle, som motiverer oss, er det naturlig å la moralske bestrebelser gå i retning av å påvirke menneskers følelser og beslutninger (ved kjærlighet, barmhjertighet osv.) heller enn å søke moralske botemidler i intellektuell opplysning og kunnskaper.
Etikken i vår tid
I de seneste årtier har moralfilosofene vært sterkt opptatt av problemet om selve moralfilosofiens grunnlag, oppgaver og muligheter. Særlig innenfor moderne såkalt analytisk filosofi har det vært vanlig å mene at etikkens rettmessige oppgaver ligger helt og holdent innenfor den deskriptive etikk. Det er ikke mulig, mener man, å oppstille en teori som er slik at normative moralutsagn (av typen «Du bør X», «X er moralsk god», «X er plikt» osv.) kan utledes med logisk gyldighet av sanne eller gyldige premisser.
Noen holder fast ved et slikt syn fordi de mener at slike normative moralutsagn ikke kan være sanne eller falske overhodet (i motsetning til vitenskapelige utsagn), at de ikke uttaler noe om «virkeligheten», at de ikke er «objektive» og «kognitive», men bare gir uttrykk for subjektive følelser hos den som uttaler eller godtar utsagnet. Dette syn, som i nokså ekstrem form ble hevdet av de logiske positivister, virker i dag uholdbart og avleggs. Andre og «mindre livsfjerne» synsmåter vinner frem.
Et typisk eksempel på dette er den såkalte anvendte etikk som i dag utfolder seg i direkte tilknytning til forskjellige yrker og virksomhetsformer. Nærliggende illustrasjoner er forskningsetikken og mest konkret den biomedisinske etikk (eller bioetikk), en videreutvikling av det som før het legeetikk eller medisinsk etikk. Generelt kan man si at det syn stadig gjør seg sterkere gjeldende at all bevisst og målrettet menneskelig virksomhet – enten det dreier seg om en praksis som den medisinske eller en mer teoretisk virksomhet som vitenskapelig forskning – nødvendigvis forutsetter og dermed hviler på et sett av moralske verdier og prinsipper som i siste instans har sin grunn og forankring i vår felles allmennmoral. Biomedisinsk etikk er i dag en syntese av en praktisk tillempning av moralske verdinormer («Respekter pasientens integritet og verdighet som menneske!») på medisinens sosiale virkelighet (legens forhold til pasient, pårørende, pleiepersonale osv.) og, parallelt med denne praktiske anvendelse, et systematisk forsøk på å frembringe en teoretisk holdbar indre sammenheng i den biomedisinske etikks norm- og verdisystem.
I senere år har pendelen begynt å svinge tilbake til tidligere standpunkter, for så vidt som flere og flere filosofer blir mer opptatt av de etiske gyldighetsproblemer og moralens begrunnelsesproblem, dvs. av mulighetsbetingelsene for en normativ etikk. Denne tendensen stimuleres av den stadig mer utbredte oppfatning at all «fornuftig» eller «rasjonal» menneskelig virksomhet, enten den er politisk, kulturell eller vitenskapelig, og ikke minst bruken av menneskelig språk, nødvendigvis forutsetter aksept av normer og verdier. Typisk for den nye normative tendensen er John Rawls A Theory of Justice (1973), og de tyske filosofene Apel og Habermas. Det synes klart at interessen for etiske og normative problemer opplever en renessanse både i og utenfor fagfilosofenes krets.