moralsk kognitivisme

Moralsk kognitivisme er en posisjon i etikk og moralfilosofi om analysen av moralske utsagn. Kognitivister mener at moralske utsagn har en sannhetsverdi. Hvis en sier at «å lyve er moralsk galt» gir en altså ifølge kognitivister uttrykk for en proposisjon eller et meningsinnhold som enten er sant eller usant. Akkurat som at påstanden «Oslo er hovedstaden i Norge» sier noe sant eller usant om verden er derfor typiske moralske utsagn også ytringer om fakta.

Det motsatte av moralsk kognitivisme er det man gjerne kaller moralsk anti-kognitivisme (engelsk: moral non-cognitivism). Anti-kognitivisme kommer i mange ulike varianter. Noen benekter at moral er noe vi kan snakke om på en meningsfull måte. Andre er ekspresjonister, sentimentalister eller moralske fiksjonalister, som på ulike måter mener at disse utsagnene er meningsfulle selv om de ikke gir uttrykk for at noe er sant eller usant. Snarere gir de uttrykk for en persons følelser eller preferanser. Felles for dem alle er uansett at de benekter at moralske utsagn uttrykker sanne eller falske påstander.

De fleste moralske kognitivister mener også at mange av de moralske utsagnene faktisk er sanne. Unntaket her er John Mackie, som går inn for en såkalt error theory, der han mener at alle moralske utsagn – selv om de uttrykker en faktapåstand – er usanne. De kognitivistene som er uenige med Mackie er også gjerne tilhengere av såkalt moralsk realisme. Realisme i denne sammenheng er en påstand om hva slags ontologi de moralske utsagnene krever for å være sanne. En må altså ikke være realist selv om en er kognitivist, men det er naturlig å føle seg kallet til også å redegjøre for den ontologien slike utsagn krever for å kunne være sanne. I så fall er moralsk realisme en naturlig posisjon for kognitivister. Ifølge slike realister må det da finnes egne moralske egenskaper eller normative fakta i verden som står til de begrepene en bruker i et moralsk utsagn.

For å unngå å forplikte seg til error-theory eller realisme må kognitivister mene enten:

1. at moralske utsagn lar seg redusere til vanlige, ikke-moralske faktapåstander om sosial forhold eller naturvitenskapelige fakta; eller
2. en kan argumentere, som filosofen Derek Parfit nylig har gjort, med at moralsk kognitivisme klarer seg helt fint uten å si noe mer substansielt om hva slags ontologi som må til for at disse utsagnene skal være sanne (engelsk: quietism).