Rettsfilosofi, den gren av rettsvitenskapen som behandler de rettslige grunnspørsmål: rettens begrep og virkemidler, dens etiske og sosiale funksjon, spørsmålet om rett og rettferdighet med mer.

Allerede de greske filosofer, først og fremst Platon og Aristoteles, beskjeftiget seg med rettsfilosofiske problemer, og rettsfilosofien ble i eldre tid flittigere dyrket av filosofer enn av jurister. Av filosofer hvis innsats på dette område har fått betydning for ettertiden, kan blant annet nevnes Thomas Aquinas, Thomas Hobbes, John Locke, Immanuel Kant og Friedrich Hegel.

Rettsfilosofien innenfor den vesteuropeiske kulturkrets har i nyere tid vært preget av to hovedretninger: En idealistisk-spekulativ, som med forankring i en antatt høyere målestokk, som Guds bud eller fornuften, har søkt å utvikle en allmenngyldig idealrett. Den har gjerne vært forankret i naturretten.

En utfordring med denne er at den ofte er kommet til å utviske grensen mellom det som er, og det som bør være rett. Denne retningen var stort sett enerådene inntil omtrent år 1800 og danner bakgrunnen for de store kodifikasjoner fra denne tiden.

Den andre retningen, som begynte med Carl von Savigny og «den historiske skole», avviser den naturrettslige tankegang og søker på grunnlag av den rett som faktisk gjelder innenfor de enkelte samfunn, å finne lovene for rettens historiske utvikling, dens psykologiske og sosiale grunn og formål.

Disse nyere strømninger, som fremdeles er fremherskende, kan kalles rettspositivistiske, idet de tar avstand fra ethvert metafysisk grunnlag for retten.

Særlig i Sverige og Danmark har flere fremstående jurister sluttet opp om en ny-realistisk, sosiologisk orientert rettsfilosofi som bygger på den svenske filosofen Axel Hägerström («Uppsalaskolen»).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.