kategorisk imperativ

Immanuel Kant

Immanuel Kant av . fri

Det kategoriske imperativ er Immanuel Kants (1724–1804) betegnelse for den moralske loven han hevder er ubetinget gyldig for alle fornuftsvesener.

Faktaboks

Uttale
kategˈorisk impˈerativ

Kant gir fem ulike formuleringer av det kategoriske imperativ. De to mest kjente er universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen:

  • Universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.
  • Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

Kant hevder at alle de fem formuleringene av det kategoriske imperativ er ekvivalente og uttrykker samme prinsipp, men denne påstanden regnes i dag som kontroversiell.

Det kategoriske imperativ står i kontrast med det Kant kaller det hypotetiske imperativ. De hypotetiske imperativene er avhengige av kontingente forhold og har dermed ikke den uunngåelige formen som det kategoriske imperativ skal ha.

Et eksempel på et hypotetisk imperativ kan være «hvis du vil virke ærlig, ikke fortell unødvendige løgner». Dette imperativet gjelder bare for de som ønsker å framstå som ærlige og kan unngås ved å ikke ha et slikt ønske.

Det kategoriske imperativ gjelder derimot for alle fornuftsvesener i kraft av deres egen fornuft og er derfor uunngåelig og bindende. For Kant innebærer dette at det kategoriske imperativ er det øverste prinsippet for moralen og den praktiske fornuften.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg