Immanuel Kants betegnelse for den moralske lov han hevder er ubetinget gyldig for alle fornuftsvesener.

Kant gir fem ulike formuleringer av det kategoriske imperativ. De to mest kjente er universallovsformuleringen og humanitetsformuleringen:

  • Universallovsformuleringen: Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.
  • Humanitetsformuleringen: Handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i egen og i enhver annen person samtidig som et formål og aldri bare som et middel.

Kant hevder at alle fem formuleringer av det kategoriske imperativ er ekvivalente og uttrykker samme prinsipp, men denne påstanden regnes i dag som kontroversiell.

Det kategoriske imperativ står i kontrast med det Kant kaller hypotetiske imperativ. De hypotetiske imperativene er avhengige av kontingente forhold, og har dermed ikke den uunngåelige form som det kategoriske imperativ skal ha.

Et eksempel på et hypotetisk imperativ kan være «hvis du vil virke ærlig, ikke fortell unødvendige løgner». Dette imperativet gjelder bare for de som ønsker å framstå som ærlige, og kan unngås ved å ikke ha et slikt ønske.

Det kategoriske imperativ gjelder derimot for alle fornuftsvesener i kraft av deres egen fornuft, og er derfor uunngåelig og bindende. For Kant innebærer dette at det kategoriske imperativ er det øverste prinsipp for moralen og for den praktiske fornuft.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.