Dyreetikk, den del av etikken som omhandler behandling av ikke-menneskelige dyr.

Historisk sett har Vestens filsofiske etikk i liten grad fokusert på spørsmålet om hvordan vi kan behandle andre dyr. Dette kommer blant annet av at mennesket tidlig ble forstått som vesensforskjellig fra andre dyr, særlig i kraft av sin rasjonalitet. Den franske filsofen René Descartes mente for eksempel at dyr manglet sinn, og var mer å forstå som en form for maskiner uten sjelsevne. Det har likevel vært enkelte betydelige tenkere som har ment at dyr burde behandles mer på linje med mennesker. Slike oppfatninger finner vi blant annet hos Jean-Jacques Rousseau og Jeremy Bentham.

Interessen for dyreetikk vokste gradvis frem i modern tid. Det var likevel først etter at den australske filosofen Peter Singer publiserte boken Animal Liberation i 1975 at dyreetikk ble et viktig tema innen filosofien. Singer påsto og argumenterte for at det ikke finnes grunnlag for ikke å ta like mye hensyn til dyr som til mennesker, og at menneskers behandling av dyr utgjorde det han kalte spesiesisme (engelsk: speciesism, av engelsk specie, som betyr art, et begrep som er konstruert i parallell til sjåvinisme). I likhet med andre former for diskriminering, for eksempel på grunnlag av kjønn eller etnisitet, er diskriminering på grunnlag av artstilhørighet en form for diskriminering på irrelevant grunnlag.

De ulike teoriene innen etikk fører med seg ulike tilnærminger til dyreetikk. Den etiske teorien som klarest sier noe om hvilke hensyn vi bør ta til dyr er utilitarismen. Jeremy Bentham, som regnes som utilitarismens grunnlegger, mente at handlingslivet bør ha som mål å fremme glede (engelsk, pleasure) og å minimere lidelse (engelsk, pain) hos individer som berøres av våre handlinger. Siden dyr også er i stand til å oppleve glede og lidelse, så er vi også nødt til å ta hensyn til dyrs glede og lidelse. Dette innebærer at dyrs glede og lidelse må regnes med i en utilitaristisk vurdering av en handlings konsekvenser.

Det er mindre åpenbart hvordan deontologisk etikk eventuelt kan innebære at vi bør ta hensyn til dyr. Det kategoriske imperativ som vi finner i Immanuel Kants etikk gjelder for, og omhandler, vesener med evne til autonomi. For så vidt som dyr ikke kan sies å ha evne til autonomi, så er dyr heller ikke direkte beskyttet av det kategoriske imperativ. Kant mente likevel at vi kan begrunne på en mer indirekte måte at vi bør ta hensyn til dyr, men denne begrunnelsen virker som en dydsetisk form for begrunnelse.

Enkelte nyere filosofer har likevel ment at vi kan gi en direkte deontologisk begrunnelse av at vi bør ta hensyn til dyr. Blant annet mener Tom Regan at individer har moralske rettigheter i den grad de har visse kognitive egenskaper, og at de dyr som har slike egenskaper dermed også må forstås som innehavere av moralske rettigheter.

Dydsetikken hevder at vi handler riktig dersom våre handlinger uttrykker dyd, og galt dersom våre handlinger uttrykker last. For så vidt som våre handlinger ovenfor dyr er uttrykk for laster, så vil derfor denne måten å handle på være gal. Dersom vi for eksempel kan si at våre handlinger ovenfor dyr er uttrykk for grusomhet, i den forstand at de tilkjennegir grusomhet som et karaktertrekk ved personen som gjør handlingen, så er dette en gal handlingsmåte. Dydsetikkens tilnærming til dyr har blitt særlig diskutert av Rosalind Hursthouse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.