Dyrs plass i etikken
Historisk sett har Vestens filosofiske etikk i liten grad fokusert på spørsmålet om hvordan vi kan behandle andre dyr. Dette kommer blant annet av at mennesket tidlig ble forstått som vesensforskjellig fra andre dyr, særlig i kraft av sin rasjonalitet. Den franske filsofen René Descartes (1596–1650) mente for eksempel at dyr manglet sinn og var mer å forstå som en form for maskiner uten sjelsevne. Det har likevel vært enkelte betydelige tenkere som har ment at dyr burde behandles mer på linje med mennesker. Slike oppfatninger finner vi blant annet hos Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) og Jeremy Bentham (1748–1832).
Interessen for dyreetikk vokste gradvis frem i moderne tid. Det var likevel først etter at den australske filosofen Peter Singer (født 1946) publiserte boken Animal Liberation i 1975, at dyreetikk ble et viktig tema innen filosofien. Singer påsto og argumenterte for at det ikke finnes grunnlag for ikke å ta like mye hensyn til dyr som til mennesker, og at menneskers behandling av dyr utgjorde det han kalte spesiesisme (engelsk: speciesism, av engelsk specie, som betyr art, et begrep som er konstruert i parallell til sjåvinisme). I likhet med andre former for diskriminering, for eksempel på grunnlag av kjønn eller etnisitet, er diskriminering på grunnlag av artstilhørighet en form for diskriminering på irrelevant grunnlag.
Dyr og etiske teorier
De ulike teoriene innen etikk fører med seg ulike tilnærminger til dyreetikk. Den etiske teorien som klarest sier noe om hvilke hensyn vi bør ta til dyr, er utilitarismen. Jeremy Bentham, som regnes som utilitarismens grunnlegger, mente at handlingslivet bør ha som mål å fremme glede (engelsk: pleasure) og å minimere lidelse (engelsk: pain) hos individer som berøres av våre handlinger. Siden dyr også er i stand til å oppleve glede og lidelse, så er vi også nødt til å ta hensyn til dyrs glede og lidelse. Dette innebærer at dyrs glede og lidelse må regnes med i en utilitaristisk vurdering av en handlings konsekvenser.
Det er mindre åpenbart hvordan deontologisk etikk eventuelt kan innebære at vi bør ta hensyn til dyr. Det kategoriske imperativ som vi finner i Immanuel Kants (1724–1804) etikk, gjelder for og omhandler vesener med evne til autonomi. For så vidt som dyr ikke kan sies å ha evne til autonomi, så er dyr heller ikke direkte beskyttet av det kategoriske imperativ. Kant mente likevel at vi kan begrunne på en mer indirekte måte at vi bør ta hensyn til dyr, men denne begrunnelsen virker som en dydsetisk form for begrunnelse.
Enkelte nyere filosofer har likevel ment at vi kan gi en direkte pliktetisk begrunnelse av at vi bør ta hensyn til dyr. Blant annet mener Tom Regan (1938–2017) at individer har moralske rettigheter i den grad de har visse kognitive egenskaper, og at de dyr som har slike egenskaper, dermed også må forstås som innehavere av moralske rettigheter.
Dydsetikken hevder at vi handler riktig dersom våre handlinger uttrykker dyd, og galt dersom våre handlinger uttrykker last. For så vidt som våre handlinger ovenfor dyr er uttrykk for laster, så vil derfor denne måten å handle på være gal. Dersom vi for eksempel kan si at våre handlinger ovenfor dyr er uttrykk for grusomhet, i den forstand at de tilkjennegir grusomhet som et karaktertrekk ved personen som gjør handlingen, så er dette en gal handlingsmåte. Dydsetikkens tilnærming til dyr har blitt særlig diskutert av Rosalind Hursthouse (født 1943).
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.