Eudaimonia, tilstand, begrep fra antikk gresk filosofi. Oversettes ofte med 'lykke', men omhandler det 'å leve godt'. Oversettes noen ganger også til begrepet 'menneskelig blomstring' (engelsk 'human flourishing'). Sentralt begrep innen dydsetikken.

Aristoteles hevder at eudaimonia er det høyeste menneskelige gode, og at etikkens og den politiske filsofiens mål er å undersøke hvordan mennesker kan oppnå denne tilstanden.

I motsetning til hva mange forbinder med ordet 'lykke', så er eudaimonia  ikke en tilstand som kan komme og gå fra et øyeblikk til et annet, men er en egenskap ved et komplett liv.

Av de fleste greske filosofene ble eudaimonia heller ikke forstått som en følelse (å føle seg lykkelig), men i stedet som en tilstand som tilfredsstiller en rekke kriterier for hva som utgjør et godt liv. En følelsesmessig opplevelse av lykke kan likevel inngå som en del av det å ha et godt liv, men ble som regel ikke regnet ikke som tilstrekkelig. Et unntak fra denne oppfattelsen av eudaimonia var filosofen Epikur som mente at det gode liv besto av størst mulig grad av nytelse innenfor rammen av et helt liv. 

Debatten om hvilke kriterier som må oppfylles for at en person kan inneha eudaimonia var en av de mest sentrale debattene innen antikk gresk filosofi.

En oppfatning som stort sett var felles for den greske tenkningen om det gode liv var at det er en sterk sammenheng mellom det å inneha eudaimonia og det å inneha dyd.

Dydene er de egenskapene ved mennesker som gjør dem i stand til å fungere godt som den form for skapninger de er og til å verdsette og ta del i de tingene som er gode. Disse dydene inkluderer intellektuelle dyder som gir innehaveren forståelse og innsikt, moralske dyder som gir innehaveren gode relasjoner til andre mennesker, samt såkalte eksekutive dyder (som for eksempel 'mot' og 'selvkontroll') som gjør innehaveren i stand til å utføre de rette handlingene.

Det var uenighet innen den antikke filosofien om den nøyaktige sammenhengen mellom eudaimonia og dyd. En viktig debatt var om det å være dydig var en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for å leve et godt liv. På den ene siden var synet til de stoiske filosfene som mente at dyd er det eneste som er av det gode i livet og at det å være dydig derfor er tilstrekkelig for å ha et godt liv. På den andre siden mente blant annet Aristoteles at dydene kun er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å ha et godt liv. Et godt liv utgjøres også av en rekke eksterne faktorer som helse, rikdom, vennskap og aktelse. En persons mulighet til å leve et godt liv er derfor også betinget av hell og uhell, ifølge Aristoteles. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.