Skole og utdanning i USA

En sterk tro på forskning og høyere utdanning har betydd svært mye for så vel amerikansk næringsliv som økonomi. Bildet viser biblioteket på California Institute of Technology, verdens høyest rangerte universitet. (World University Ranking 2015)

Harvard University. Massachusetts Hall (til venstre). Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Utdanningssystemet i USA lar seg ikke beskrive som ett universelt system. Det er et sterkt desentralisert system som er basert på den amerikanske føderale grunnloven, som forbeholder at delstatene og lokale myndigheter gis ansvar over utdanningstilbudet, samt delegerer makt til enkeltskoler og høyere utdanningsinstitusjoner. Det betyr således at det eksisterer store variasjoner i utdanningen som tilbys på nasjonalt og delstats-nivå. I USA tilbys utdanning enten offentlig, privat eller gjennom hjemmeskoler.

De føderale myndighetene i Washington har et overordnet ansvar for landets utdanning, men har nødvendigvis ikke myndighet til å kontrollere delstatenes utdanningspolitikk. Hver enkelt delstat har ansvar over sitt utdanningstilbud som ofte blir utøvd gjennom et eget departement for utdanning på delstats-nivå. Det eksisterer føderale regler og nasjonale retningslinjer som blant annet sikrer undervisningstilbudet for etniske minoritetsgrupper og personer med nedsatt funksjonsevne. De føderale myndighetene i Washington har også en støttefunksjon til delstatenes utdanningstilbud.

Den offentlige utdanningen i grunn- og videregående skole er gratis. Ved colleger og universiteter betales det for undervisning og opphold, men satsene varierer. De private universitetene er dyrest. Det finnes mange stipendier av forskjellig art. Også de føderale myndigheter bidrar med stipendier og studielån.

Organisering av utdanningssystemet

Offentlige skoler i USA er inndelt i skoledistrikter som blir styrt av lokale styrer ved skolene. Hvert skoledistrikt anses som en uavhengig politisk og juridisk myndighet som må følge nasjonale retningslinjer og vedtak fra de lokale styrene. Landet er inndelt inn i 13 588 offentlige skoledistrikter (2010/2011). Disse kan ha svært store forskjeller i demografi og geografisk størrelse. I 2009–2010 utgjorde distriktene en total av 132 183 offentlige og private skoler innen grunnskoleutdanning. Av disse var 98 817 offentlige og 33 366 private skoler. I 2020 skal det gjennomføres en ny folketelling som vil produsere en oppdatert oversikt over antall skoledistrikter i USA. Disse tellingene gjennomføres hvert tiende år og følger en lovbestemmelse fra den føderale grunnloven.

Noen delstater har mange skoledistrikter, mens delstaten Hawaii for eksempel bare har ett nasjonalt skoledistrikt som så inndeles inn i 15 ulike områder med over 200 skoler. De enkelte delstatene har ulike styringsformer av sine skoledistrikter. I tillegg har hvert skoledistrikt et skolestyre. De lokale skolestyrene har stor myndighet og kan sammenlignes med lokale myndigheter med makt som tilsvarer en by eller et fylke, inkludert skattelegging (med unntak av delstaten Virginia, hvor skolestyrene ikke har noen myndighet over skattelegging og således er avhengig av andre lokale myndigheter for finansiering).

Innenfor rammen av vedkommende delstats lover og vedtak har de lokale skolestyrene blant annet ansvar for å utarbeide budsjett, fastsette den lokale skoleskatten (vanligvis eiendomsskatt), utføre ansettelser av skolenes personale og treffe avgjørelser i alle viktige administrative og faglige saker. De lokale skolestyrene velges vanligvis gjennom direkte folkevalg, men kan også oppnevnes av myndighetspersoner. De lokale skolestyrene utnevner en person som fungerer som distriktets administrerende direktør med myndighet til å utføre daglige beslutninger og med ansvar for implementering av politikk. De lokale skolestyrene kan også ha en slags juridisk rolle i å avgjøre disiplinær saker som angår elever og/eller ansatte.

Kongressen i Washington har ingen direkte myndighet over delstatenes utdanningspolitikk, men den øver stor innflytelse gjennom føderale bevilgninger. Disse bevilgningene utgjør omkring 8 prosent av de samlede skoleutgifter og har økt kraftig siden 1990-tallet. Føderalt ble det i 1979 opprettet et eget utdanningsdepartement (US Department of Education) for å støtte delstatene i deres rolle med å tilby utdanning. En av målsetningene ved opprettelsen av dette departementet var å styrke tilgang til lik rett til kvalitetsutdanning for alle. USA brukte i 2016 seks prosent av bruttonasjonalprodukt til utdanning (OECD).

Omfanget av det obligatoriske skoletilbudet varierer ut i fra de ulike systemene delstatene operer med. I de aller fleste delstatene består obligatorisk utdanning i USA av grunnskole og ungdomsskole for barn fra 5 eller 6 til 16 eller 18 år. Majoriteten av delstatene har obligatorisk skolegang til 16 år. Alle barn i USA har tilgang til gratis offentlig skole, samtidig som utdanning tilbys på private og hjemmeskoler mot betaling av skolepenger.

98 prosent av 7 til 13-åringer innrulleres på grunnskolen. Tall fra 2016–2017 viser til at 84,6 prosent fullfører high school i USA. Stadig flere tar høyere utdanning. En stigende andel av studenttallet er eldre studenter. I følge OECD, som definerer et lands utdanningsnivå som en prosentandel av mennesker mellom 25 og 64 år som har høyere utdanning i form av toårig, fireårig eller yrkesrettet studium, er USA blant de 10 mest utdannede landene i verden med 45,67 prosent.

Grunnskole, ungdomsskole og videregående opplæring

Den formelle skolestrukturen varierer fra delstat til delstat. For alle barn i USA er grunnskolen obligatorisk og universelt tilgjengelig, selv om dette ikke nødvendigvis gjelder førskoler. Grunnskolen har som regel mellom 4–3 til 7 års varighet. Pensum varierer ut ifra de ulike skoledistriktene, men har ofte en hovedvekt på læring innenfor lesing, skriving og matematikk. Det akademiske året starter vanligvis i juli og avsluttes i mai.

Deretter er det tre ulike mønstre: enten 4-årig middelskole + 4-årig high school, eller 3-årig junior high school + 3-årig senior high school, eller 6-årig kombinert high school. De fleste systemer har tre ulike fagplaner på high school-nivå, én teoretisk, som er ment å forberede til videre akademiske studier, én som er mer yrkesorientert og en tredje som er mer allment orientert. Man er avhengig av å ha et vitnemål fra high school for å søke seg videre til høyere utdanning, i tillegg er det viktig å være bevisst på at ulike amerikanske høyere utdanningsinstitusjoner krever spesifikke fag og/eller tester for inntak. Elevene ved high school får ved uteksaminering et vitnemål med et karaktergjennomsnitt som ofte brukes til å søke høyere utdanning. De mest vanlige testene er SAT eller ACT, som er standardiserte tester for opptak til høyere utdanning.

Høyere utdanning

Universitetene har som regel 4-årige collegestudier som fører frem til bachelorgrad, og flere avdelinger for videregående studier, som fører frem til mastergrad og doktorgrad. Et amerikansk college dekker både tradisjonell akademisk utdanning og en omfattende fagskoleutdanning. Det gjelder også de 2-årige collegene (høgskoler), som drives og finansieres av de lokale skolemyndighetene. Det finnes mer enn 4000 akkrediterte høyere utdanningsinstitusjoner i USA. Private høgskoler og universiteter blir finansiert i en kombinasjon av gaver, stipender og skolepenger. Private høgskoler og universiteter er ofte mindre enn offentlige institusjoner og kan ha en religiøs tilknytning.

Mellom 2000 og 2018 økte antallet studenter innrullert til utdanning på bachelornivå med 26 prosent (fra 13,2 millioner til 16,6 millioner studenter). Det er forespeilet at det vil innrulleres 17 millioner studenter innen 2029.

USA er svært attraktivt for internasjonale studenter og er et av landene som tar imot flest. I 2016–2017 tok USA imot i overkant av 1 million internasjonale studenter på både korte og lengre studieopphold. Tidligere tronet USA som nummer 1 blant toppdestinasjonene for internasjonale studenter. Idag er USA forbigått av Kina og konkurrerer med andre land som har tydelige nasjonale strategier samt veletablerte høyere utdanningssektorer slik som Tyskland, Australia og Canada. Det var en svak nedgang i antall internasjonale studenter mellom 2017 og 2018. Majoriteten av internasjonale studenter i USA kommer fra Kina og India. Strengere migrasjonspolitikk har også ført til en nedgang da flere internasjonale studenter ikke får studentvisum innvilget. Antallet amerikanske studenter som drar for å studere utenlands er vesentlig lavere enn antallet internasjonale studenter USA mottar. Ifølge UNESCO er det kun 0,3 prosent som tar et utenlandsopphold i løpet av studietiden.

Private skoler

Private skoler spiller en betydelig rolle i utdanningen og er størst på høyskolenivået. En rekke av de mest ansette universitetene og collegene er private.

Private skoler utgjør om lag 25 prosent av de nasjonale skolene i USA. Det finnes over 34 000 private skoler (2013–2014). Om lag 5,7 millioner studenter er innrullert i private skoler (2015–2016). Majoriteten av private skoleelever i grunnskolen går på religiøst tilknyttede skoler og mange privatskoler er små i størrelsen, det vil si at de har færre enn 300 elever. I 2018 var 14,5 millioner studenter i USA innrullert i offentlige høyere utdanningsinstitusjoner og 5,1 millioner innrullert ved private.

Historikk

Interessen for skole og utdanning går tilbake til de første europeiske innvandrerne. Så tidlig som på 1600-tallet ble det vedtatt lover i New England-koloniene som fastsatte at opplæringen av befolkningen var en sak for det offentlige. Allerede før revolusjonen som førte frem til uavhengighetserklæringen i 1776 hadde en rekke av koloniene således bygd sitt eget college. I løpet av republikkens første hundreår dukket det opp en lang rekke private og statlige colleger, særlig i sør og vest. Viktige utvidelser og reformer av grunnskolen ble innført i New England, Midtstatene og Nordveststatene. Under og etter revolusjonen ble kirken skilt fra staten, men skolegangen var hele tiden et offentlig anliggende. Thomas Jeffersons mål var at alle borgere skulle kunne lese og skrive, og høyere utdanning skulle gis til alle som hadde forutsetninger for offentlige stillinger. Hans mål ble snart godtatt som det nasjonale prinsippet og den nasjonale politikken.

I perioden etter 1830 ble prinsippet gjennomført med en offentlig felles skole for alle barn finansiert gjennom vanlige skatter. Utviklingen gjennomløp tre faser. Fra omkring 1830, i den første fasen, ble grunnskolen forbedret, og gamle private eller halvprivate akademier ble erstattet med nye offentlige videregående skoler (high schools) beregnet på all ungdom. Kvinnene begynte å spille en større rolle i utdanningssystemet idet både kvinne-colleger og colleger for begge kjønn ble opprettet, og kvinner gikk inn i læreryrket, særlig i grunnskolen. Tekniske skoler ble opprettet, og voksenopplæringen fikk sine institusjoner i denne perioden.

I den andre fasen, fra borgerkrigen til slutten av 1800-tallet, fikk grunnskolen og den videregående skolen større omfang og betydning, uten egentlig å endre sin karakter. I tillegg til de offentlige skolene oppstod i denne perioden katolske private skoler som et resultat av immigrasjonen, som særlig økte det katolske element i befolkningen. I sørstatene fikk man et skolesystem som ble organisert etter mønsteret i nord, men med bibehold av raseskille. En rekke private institusjoner ble opprettet for svart ungdom. På samme tid fant det sted en vesentlig omdanning av høyere utdanning. Tidligere hadde det eksistert skoler for utdanning av jurister og medisinere. Nå begynte visse institusjoner å utvikle seg og utvides til sentre, ikke bare for undervisning og utdanning, men også for forskning. Den gamle skolen Harvard, grunnlagt i 1636, og en ny, Johns Hopkins i Baltimore, ble anførere i denne utviklingen.

I den tredje fasen av skolesystemets utvikling, 1900-tallet, er den viktigste forandringen at målsettingen fra tidligere perioder er blitt så noenlunde oppfylt. Skolene varierer riktignok i kvalitet, men er til for alle, fra barnehagetrinn til collegenivå i alle regioner. De offentlige skolene er en viktig faktor i den sosiale assimileringen, og det har stått stor kamp om raseskillet i skolene. I 1954 avgjorde høyesterett at raseskille i offentlige skoler var i strid med forfatningen.

Siden begynnelsen av 1980-årene har bekymringen for at kvaliteten i amerikanske skoler er for dårlig, og at det vil påvirke landets konkurransedyktighet, økt. Flere studier og rapporter har konkludert med at det er grunn til bekymring. Den mest kjente av disse rapportene, A Nation at Risk fra 1983, beskrev situasjonen i USA som kritisk.

I 1990 fremsatte presidenten og guvernørene fra alle delstatene seks nasjonale mål for landets utdanningspolitikk frem til år 2000, blant annet at 90 prosent skulle gjennomføre videregående skole, at USAs studenter skulle være verdens beste i naturfag og matematikk, og at alle skoler i USA skulle være fri for narkotika og vold i år 2000. I 1992 ble National Council on Education Standards and Testing etablert. I 1994 innførte Bill Clinton-administrasjonen den nasjonale utdanningsreformen Educate America Act, som vedtok åtte felles mål for utdanning og innførte krav om nasjonal vurdering av elevenes læring. I 2001 ble No Child Left Behind Act innført av George W. Bush-administrasjonen. Etter denne er hver delstat ansvarlig for å vurdere elevens ferdigheter i språk, matematikk og naturfag. Loven har fire sentrale elementer: synliggjøring av skolenes resultater, økt brukt av utdanningsforskning, øke foreldrenes valgfrihet og økt lokal kontroll og fleksibilitet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg