Utdanningssystemet i USA lar seg ikke beskrive som ett system. Det er et sterkt desentralisert system som viser store variasjoner. De føderale myndighetene i Washington har ikke myndighet til å kontrollere delstatenes utdanningspolitikk, skjønt det eksisterer føderale regler som sikrer undervisningstilbudet for etniske minoritetsgrupper og funksjonshemmede. Men de føderale myndighetene er blitt stadig mer aktive med hensyn til utdanningspolitikk siden 1990-årene, og utdanningsforskning blir prioritert med støtte. Landet er delt i 14 891 skoledistrikter (1998/99), som kan være svært forskjellige. Noen delstater har mange skoledistrikter, mens f.eks. Hawaii bare har ett skoledistrikt. De enkelte delstatene har ulike former for styring av sine skoledistrikter. I tillegg har hvert skoledistrikt et skolestyre. Det finnes ca. 30 000 private skoler (2000).

Det lokale skolestyret har stor myndighet. Innenfor rammen av vedkommende delstats lover og vedtak utarbeider det budsjett, fastsetter den lokale skoleskatt (vanligvis eiendomsskatt), ansetter skolenes personale og treffer avgjørelser i alle viktige administrative og faglige saker. Kongressen i Washington har ingen direkte myndighet over delstatenes utdanningspolitikk, men den øver stor innflytelse gjennom føderale bevilgninger, som utgjør ca. 8 % av de samlede skoleutgifter. Den enkelte delstat dekker ca. 45 %, skoledistriktet ca. 47 %. Føderalt ble det 1979 opprettet et eget utdanningsdepartement (US Department of Education). USA brukte i 2000 4,9 % av bruttonasjonalprodukt til utdanning.

Omfanget av det obligatoriske skoletilbudet varierer. Eksempelvis har Wisconsin obligatorisk skole i 12 år (6-18 år), mens det i Arizona er 8 år (8-16 år). Men generelt kan det sies at obligatorisk undervisning varer fra barna er 7 år til de er 16 år.

Den formelle skolestrukturen varierer. Grunnskolen har 4-6 års varighet. Deretter er det tre ulike mønstre: enten 4-årig middelskole + 4-årig high school, eller 3-årig junior high school + 3-årig senior high school, eller 6-årig kombinert high school. De fleste systemer har tre ulike fagplaner på high school-nivå, én teoretisk, som er ment å forberede til videre akademiske studier, én som er mer yrkesorientert, og en tredje som er mer allment orientert.

Universitetene har som regel 4-årige collegestudier som fører frem til bachelorgraden, og flere avdelinger for videregående studier, som fører frem til mastergraden og doktorgraden. Et amerikansk college dekker både tradisjonell akademisk utdanning og en omfattende fagskoleutdanning. Det gjelder også de 2-årige collegene, som drives og finansieres av de lokale skolemyndighetene.

Private skoler spiller en betydelig rolle i utdanningen, størst på høyskolenivået. En rekke av de mest ansette universitetene og collegene er private. Ca. 11 % av elevene går ved private grunnskoler og videregående skoler (de fleste med religiøs tilknytning), over 25 % av studentene ved private colleger/universiteter.

Den offentlige utdanningen i grunn- og videregående skole er gratis. Ved colleger og universiteter betales det for undervisning og opphold, men satsene varierer fra sted til sted. De private universitetene er dyrest. Det finnes mange stipendier av forskjellig art. Også de føderale myndigheter bidrar med stipendier og studielån.

Utdanningens lengde varierer for de forskjellige befolkningsgruppene. 79 % av 17-åringene tar videregående skole (high school). Stadig flere tar høyere utdanning. I 2000 hadde USA 15,3 millioner studenter. En stigende andel av studenttallet er eldre studenter. Av den voksne befolkningen har 85 % fullført videregående skole, og 27 % har høyere utdanning på bachelor-nivå eller over.

Siden begynnelsen av 1980-årene har bekymringen for at kvaliteten i amerikanske skoler er for dårlig, og at det vil påvirke landets konkurransedyktighet, økt. Flere studier og rapporter har konkludert med at det er grunn til bekymring. Den mest kjente av disse rapportene, A Nation at Risk fra 1983, beskrev situasjonen i USA som kritisk.

I 1990 fremsatte presidenten og guvernørene fra alle delstatene seks nasjonale mål for landets utdanningspolitikk frem til år 2000, bl.a. at 90 % skulle gjennomføre videregående skole, at USAs studenter skulle være verdens beste i naturfag og matematikk, og at alle skoler i USA skulle være fri for narkotika og vold i år 2000. I 1992 ble National Council on Education Standards and Testing etablert. I 1994 innførte Clinton-administrasjonen den nasjonale utdanningsreformen Educate America Act, som vedtok åtte felles mål for utdanning og innførte krav om nasjonal vurdering av elevenes læring. I 2001 ble No Child Left Behind Act innført av Bush-administrasjonen. Etter denne er hver delstat ansvarlig for å vurdere elevens ferdigheter i språk, matematikk og naturfag. Loven har fire sentrale elementer: synliggjøring av skolenes resultater, økt brukt av utdanningsforskning, øke foreldrenes valgfrihet og økt lokal kontroll og fleksibilitet.

Interessen for skole og utdanning går tilbake til de første innvandrere. Så tidlig som på 1600-tallet ble det vedtatt lover i New England-koloniene som fastsatte at opplæringen av befolkningen var en sak for det offentlige. Allerede før revolusjonen hadde en rekke av koloniene således bygd sitt eget college. I løpet av republikkens første hundreår dukket det opp en lang rekke private og statlige colleger, særlig i sør og vest. Viktige utvidelser og reformer av grunnskolen ble innført i New England, Midtstatene og Nordveststatene. Under og etter revolusjonen ble kirken skilt fra staten, men skolegangen var hele tiden et offentlig anliggende. Thomas Jeffersons mål var at alle borgere skulle kunne lese og skrive, og høyere utdanning skulle gis til alle som hadde forutsetninger for offentlige stillinger. Hans mål ble snart godtatt som det nasjonale prinsipp og den nasjonale politikk.

I perioden etter 1830 ble prinsippet gjennomført med en offentlig felles skole for alle barn finansiert gjennom vanlige skatter. Utviklingen gjennomløp tre faser. Fra omkring 1830 i den første fase, ble grunnskolen forbedret, og gamle private eller halvprivate akademier ble erstattet med nye offentlige videregående skoler (high schools) beregnet på all ungdom. Kvinnene begynte å spille en større rolle i utdanningssystemet idet både kvinne-colleger og colleger for begge kjønn ble opprettet, og kvinner gikk inn i læreryrket, særlig i grunnskolen. Tekniske skoler ble opprettet, og voksenopplæringen fikk sine institusjoner i denne perioden.

I den annen fase, fra borgerkrigen til slutten av 1800-tallet, fikk grunnskolen og den videregående skolen større omfang og betydning, uten egentlig å endre sin karakter. I tillegg til de offentlige skolene oppstod i denne perioden katolske private skoler som et resultat av immigrasjonen, som særlig økte det katolske element i befolkningen. I sørstatene fikk man et skolesystem som ble organisert etter mønsteret i nord, men med bibehold av raseskille. En rekke private institusjoner ble opprettet for svart ungdom. På samme tid fant det sted en vesentlig omdanning av høyere utdanning. Tidligere hadde det eksistert skoler for utdanning av jurister og medisinere. Nå begynte visse institusjoner å utvikle seg og utvides til sentre, ikke bare for undervisning og utdanning, men også for forskning. Den gamle skolen Harvard, grunnlagt 1636, og en ny, Johns Hopkins i Baltimore, ble anførere i denne utviklingen.

I den tredje fasen av skolesystemets utvikling, 1900-tallet, er den viktigste forandringen at målsettingen fra tidligere perioder er blitt så noenlunde oppfylt. Skolene varierer riktignok i kvalitet, men er til for alle, fra barnehagetrinn til collegenivå i alle regioner. De offentlige skoler er en viktig faktor i den sosiale assimilering, og det har stått stor kamp om raseskillet i skolene. I 1954 avgjorde høyesterett at raseskille i offentlige skoler var i strid med forfatningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.