Læring er definert som en relativt varig endring i opplevelse og atferd som følge av tidligere erfaring. Læring er et viktig forskningsområde i moderne psykologi.

I filosofien har læring helt fra Aristoteles' tid vært analysert som assosiasjon, og det utviklet seg et eget filosofisk-psykologisk område, såkalt assosiasjonspsykologi. Gjennom sine studier av menneskelig hukommelse bidrog Hermann Ebbinghaus mye til å gjøre studiet av læring til en erfaringsvitenskapelig disiplin.

Men det var først med de viktige dyrestudiene til Ivan P. Pavlov, Edward L. Thorndike og Wolfgang Köhler i begynnelsen av 1900-tallet, og noe senere med Burrhus F. Skinners studier, at det for alvor kom fart i det eksperimentelle studiet av læring.

Historisk har det vært vanlig å skille mellom ulike former for læring, ofte basert på de situasjonene hvor læringen typisk ble studert.

I klassisk betinging, først studert av Ivan P. Pavlov (cirka 1890 og senere), er forskerens interesse primært hvordan individet forbinder hendelser som inntreffer i situasjonen. Pavlov viste at hvis en lyd presenteres umiddelbart før en hund får mat, vil spyttsekresjonen som normalt ledsager hundens fortæring av maten, etter en del forsøk utløses av lyden alene.

På denne måten knyttet hunden en allerede etablert refleks (mat → spyttsekresjon) til en ny stimulus (lyd → spyttsekresjon).

Edward L. Thorndike (cirka 1900 og senere) beskrev en annen og mer aktiv form for læring, kalt instrumentell betinging. Han plasserte sultne katter i et problembur med mat utenfor. For å komme til maten, måtte dyret åpne en dør i buret ved å presse ned en hendel. Dette gjorde katten først tilfeldig etter mange feilslåtte bevegelser; etter hvert lærte den gradvis å utføre den riktige handlingen.

Thorndike forklarte denne læringen ut fra det han kalte virkningsprinsippet (law of effect): Hvis en bestemt handling fører til et tilfredsstillende resultat i en situasjon, vil handlingen bli knyttet til situasjonen og derfor lettere bli gjentatt i samme situasjon senere.

Burrhus F. Skinner (cirka 1930 og senere) studerte en variant av instrumentell betinging, som han kalte operant betinging, i en litt annen situasjon. Han lot for eksempel rotter fritt trykke en hendel, med matbiter som konsekvens av trykkingen. Her kunne trykkeresponsen avgis fritt, uten Skinners inngripen (dette ble derfor kalt en «fri operant»). I slike situasjoner kunne Skinner studere relasjoner mellom atferd og dens konsekvenser, og han formulerte en rekke viktige prinsipper.

Ved eksperimenter med aper viste Wolfgang Köhler (1917 og senere) at de kan løse problemer plutselig ved å foreta nye kombinasjoner som de ikke har gjort tidligere. Når for eksempel en stang var for kort, kunne apen sette to stenger sammen for å nå en banan. Denne plutselige oppdagelsen av en ny løsningsmulighet kalte Köhler innsikt.

Moderne læringspsykologi har videreutviklet prinsippene beskrevet i de klassiske studiene nevnt over. Klassisk betinging har fått stor betydning i forståelsen av automatiske reaksjoner til stimuli, som for eksempel frykt- og angstreaksjoner til stimuli som tidligere er forbundet med fryktopplevelser. Disse innsiktene danner mye av grunnlaget for atferdsterapi, eksempelvis ved behandling av frykt gjennom systematisk desensitivisering.

Klassisk betinging har også vist seg viktig i forståelsen av fenomener som avhengighet og tilvenning til medikamenter, placeboeffekter med mer. For eksempel er det hevdet at tilvenning til medikamenter foregår ved at gjentatt administrasjon av medikamentet etablerer en lært respons som virker motsatt av den respons som følger av selve medikamentet (toleranse). Klassisk betinging har også vært et viktig prinsipp i forståelsen av hvordan smaksaversjon oppstår hos kreftpasienter som tar cellegift i forbindelse med mat.

I instrumentell/operant betinging er det spesielt prinsipper formulert innenfor operant betinging som har fått betydning. Mange av disse har funnet praktisk anvendelse i anvendt atferdsanalyse.

I tillegg til de klassiske tilnærmingene nevnt over har særlig Albert Banduras arbeider rundt modellæring eller observasjonslæring (cirka 1970 og senere) hatt stor betydning. Bandura utviklet en kognitiv modell for læring der de klassiske læringsprinsippene ble integrert med prinsipper fra observasjonslæring.

Av særlig viktighet for læring hos mennesket er vår evne til å manipulere tanker, språk og symboler. På denne måten kan prøving, feiling, innsikt og observasjonslæring foregå på tankeplanet, noe som i uhyre stor grad letter læring (se tenkning).

Ved innlæring av ferdigheter som maskinskriving, sykling eller lignende, er det mer den regelmessige øvelsen det kommer an på. Såkalte læringskurver viser at fremskrittet som regel er størst til å begynne med.

Hos mennesker spiller læring av skrevet og talt materiale, verbal læring, en stor rolle. Samtidig viser forskning at læring hos mennesker også kan foregå med lav eller ingen bevissthet (implisitt læring).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. november 2013 skrev Mari Woxen Thoen

Hvilket årstall ble denne siden om læring publisert?

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.