læring

Læring, definert som en relativt varig endring i opplevelse og atferd som følge av tidligere erfaring, og et viktig forskningsområde i moderne psykologi.

I filosofien har læring helt fra Aristoteles' tid vært analysert som assosiasjon, og det utviklet seg et eget filosofisk-psykologisk område, den såkalte assosiasjonspsykologi. Gjennom sine studier av menneskelig hukommelse bidrog Hermann Ebbinghaus mye til å gjøre studiet av læring til en erfaringsvitenskapelig disiplin. Men det var først med de viktige dyrestudiene til Ivan P. Pavlov, Edward L. Thorndike og Wolfgang Köhler i begynnelsen av 1900-tallet, og noe senere med Burrhus F. Skinners studier, at det for alvor kom fart i det eksperimentelle studium av læring.

Historisk har det vært vanlig å skille mellom ulike former for læring, ofte basert på de situasjoner hvor læringen typisk ble studert.

Moderne læringspsykologi har videreutviklet prinsippene beskrevet i de klassiske studiene nevnt over. Klassisk betinging har fått stor betydning i forståelsen av automatiske reaksjoner til stimuli, som for eksempel frykt- og angstreaksjoner til stimuli som tidligere er forbundet med fryktopplevelser. Disse innsiktene danner mye av grunnlaget for atferdsterapi, eksempelvis ved behandling av frykt gjennom systematisk desensitivisering.

Klassisk betinging har også vist seg viktig i forståelsen av fenomener som avhengighet og tilvenning til medikamenter, placeboeffekter med mer. For eksempel er det hevdet at tilvenning til medikamenter foregår ved at gjentatt administrasjon av medikamentet etablerer en lært respons som virker motsatt av den respons som følger av selve medikamentet (toleranse). Klassisk betinging har også vært et viktig prinsipp i forståelsen av hvordan smaksaversjon oppstår hos kreftpasienter som tar cellegift i forbindelse med mat.

I instrumentell/operant betinging er det spesielt prinsipper formulert innenfor operant betinging som har fått betydning. Mange av disse har funnet praktisk anvendelse i anvendt atferdsanalyse. 

I tillegg til de klassiske tilnærmingene nevnt over har særlig Albert Banduras arbeider rundt modell-læring eller observasjonslæring (ca. 1970 og senere) har stor betydning. Bandura utviklet en kognitiv modell for læring der de klassiske læringsprinsippene ble integrert med prinsipper fra observasjonslæring.

Av særlig viktighet for læring hos mennesket er vår evne til å manipulere med tanker, språk og symboler. På denne måten kan prøving, feiling, innsikt og observasjonslæring foregå på tankeplanet, noe som i uhyre stor grad letter læring (se tenkning). Ved innlæring av ferdigheter som maskinskriving, sykling eller lignende, er det mer den regelmessige øvelse det kommer an på. Såkalte læringskurver viser at fremskrittet som regel er størst til å begynne med. Hos mennesker spiller læring av skrevet og talt materiale, den verbale læring, en stor rolle. Samtidig viser forskning at læring hos mennesker også kan foregå med lav eller ingen bevissthet (implisitt læring).

• betinging