hjemmeundervisning

Som all grunnskoleopplæring i Norge er også privat hjemmeundervisning regulert gjennom opplæringsloven. Dette innebærer at barn som får privat hjemmeundervisning har rett på tilpasset opplæring i tråd med egne evner og forutsetninger. Prinsippet om «tilsvarende undervisning» betyr at alle barn, uavhengig av rammer for opplæringen, skal gis de samme muligheter til å tilegne seg kompetanser og ferdigheter som de ville kunnet tilegne seg i offentlig skole.

Ved privat hjemmeundervisning bortfaller enkelte rettigheter som følger med offentlig grunnskoleopplæring, herunder retten til spesialundervisning, særskilt språkopplæring, og tegnspråkopplæring. Man mister også retten til gratis lærebøker og undervisningsressurser (gratisprinsippet). Elever som mottar privat hjemmeundervisning får ikke ordinært vitnemål fra grunnskolen. Foreldrene må be kommunen utstede en dokumentasjon på at eleven har fullførte grunnskolen. Vurdering som gir grunnlag for inntak til videregående skoler gjøres på individuelt grunnlag.

Det er ikke krav om formell pedagogisk kompetanse hos foreldre som gir hjemmeundervisning for sine barn, men det føres tilsyn med privat hjemmeundervisning.

Tilsyn med privat hjemmeundervisning er hjemlet i opplæringsloven. Tilsynet innebærer blant annet at elever kan kalles inn til prøver som dokumenterer at de får den opplæring de har krav på og som er i tråd med kompetansemålene i læreplanen. Tilsynet utføres av kommunen.

Opplysninger om antall barn i Norge som får hjemmeundervisning rapporteres gjennom Grunnskolens informasjonssystem (GSI).

Fenomenet har relativt stor utbredelse i USA, men er ulovlig i Sverige ettersom det der er skoleplikt.

Det eksisterer lite forskning på hjemmeundervisning i Norge. En doktorgrad fra 2006 klassifiserer foreldre som underviser sine barn i fire ulike grupper:

1. De strukturerte hjemmeunderviserne
2. «unschoolere»
3. praktiske hjemmeundervisere
4. de som gir hjemmeundervisning på situasjonsbestemt grunnlag (for eksempel mobbing, skolevegring, lang skolevei, jordomseiling m.m.).

Noen praktiserer hjemmeundervisning for en kort periode, andre over mange år eller gjennom hele grunnskolen.

Internasjonal forskning deler typisk hjemmeundervisere i fire kategorier:

1. religiøst motiverte foreldre (dominert av konservative kristne, men også muslimer)
2. sekulære foreldre med ulike pedagogiske motiver
3. «unschoolers», som er kritiske til en statlig skoleinstitusjon og tar utgangspunkt i barnas interesser.
4. foreldre som erfarer at egne barn har læringspotensial utover normen, det vil si har særskilte læringsbehov eller stort læringspotensial.

Den anglo-amerikanske forskninglitteraturen om hjemmeundrevisning («homeschooling») er preget av enkeltstående case-studier, eller politisk motiverte studier av større populasjoner som typisk er finansiert av fremtredende organisasjoner som promoterer hjemmeundervisning. Denne litteraturen har blitt kritisert for mangelfulle forskningsdesign og ugyldige generaliseringer om hjemmeundervisningens positive effekt på læring. Samtidig er forskningen på hjemmeundervisning også mangelfull fordi det er vanskelig å få tilgang til denne gruppen, hvis motiver og praksiser er svært varierte.

«Unschooling»-bevegelsen dukket opp i USA på 70-tallet, med pedagogen John Holt som en sentral ideologisk skikkelse. Den tar utgangspunkt i at barns egeninteresse er den sterkeste drivkraft for læring. De voksnes rolle er å legge til rette for tilgang til kunnskap, ressurser og mennesker med kompetanser. Foreldre griper tak i og fasiliteter de interessene de observerer hos barna. Et viktig prinsipp er å unngå å lukke seg inne i familiene, men å la barna lære gjennom å delta i samfunnet, på tvers av aldre. Unschooling-bevegelsen benytter ikke tradisjonelle lærebøker, men forfølger barnas initiativ på ulike områder. Deler av «unschooling»-bevegelsen er kritiske til et statlig styrt utdanningssystem og institusjonalisering av barndom og utdanning.

Gjennom de siste tjue år har utviklingen av utdanningsteknologi og en generell digitalisering av samfunnet endret vilkårene for gjennomføring av privat hjemmeundervisning, fordi tilgangen til undervisningsmateriell og mulighetene for å samarbeide uavhengig av sted er dramatisk endret. Online-samfunnet har også endret skolen som institusjon og det har vokst frem en større åpenhet for at læring skjer på arenaer utenfor klasserommet.

• Utdanningsdirektoratet: Privat hjemmeundervisning
• Norsk hjemmeundervisningsforbund

• Kunzman, R., & Gaither, M. (2013). Homeschooling: A comprehensive survey of the research. Other Education, 2(1), 4-59. Open Access versjon
• Beck, C. W. (2006). Den moderne hjemmeundervisning i Norge – beskrivelse, analyse og drøfting.
• Kunzman, R., & Gaither, M. (2013). Homeschooling: A comprehensive survey of the research. Other Education, 2(1), 4-59. Open Access versjon
• Winstanley, C. (2009). Too cool for school? Gifted children and homeschooling. Theory and Research in Education, 7(3), 347-362.
• Ray, B. D. (2015). Research Facts on Homeschooling. National home education research institute.
• Kunzman, R., & Gaither, M. (2013). Homeschooling: A comprehensive survey of the research. Other Education, 2(1), 4-59. Open Access versjon