fiskelus

Fiskelus, underklasse av krepsdyr som omfatter små arter som snylter på hud og gjeller hos fisk. Har tidligere også blitt kalt karpelus. De har stor utbredelse, og snylter på fisk både i havet og i ferskvann.

Viktigste slekt er Argulus med snyltere på mange forskjellige fiskearter. Liten fiskelus, Argulus foliaceus, kan antagelig angripe de fleste ferskvannsfisker, blant annet abbor. Stor fiskelus, Argulus coregoni, kan bli 2,5 cm lang, og går på laksefisk, lake, ørekyt, gjørs og brasme. Begge arter er funnet på Østlandet, og den store også i Trøndelag. Fiskelusene legger ikke egg på verten, men plasserer eggene på planter eller et hardt underlag.

De små fiskelusene er helt flate der de sitter tett inntil fiskens hud. Hode og kropp er dekket av et rundt ryggskjold. De har to mørke fasettøyne, og skarpe gripeklør, som egentlig er omdannete antenner. Dessuten har de to sugekopper, som brukes til feste på vertsdyret.

Eggene klekkes til frittsvømmende larver, som kan være på forskjellige utviklingstrinn hos ulike arter. Noen fortsetter med flere hudskifter før de fester seg til en fisk ved hjelp av en sugeskål. Fiskelus kan hoppe fra ett individ til et annet. De skarpe klørne i munnregionen forårsaker skader i huden. Skadene kan bli relativt omfattende og kan føre til sekundærinfeksjoner. Argulus er angitt å produsere toksiner i tillegg til mekaniske hudskader og disse kan gi omfattende betennelsesreaksjoner. I oppdrettsanlegg kan fiskelus behandles med ulike kjemiske behandlingsmidler.

Det finnes mange arter av snyltekreps fra andre krepsdyrklasser, som er parasitter, og også kalles fiskelus. Betegnelsen sjølus brukes ofte på tanglus, isopoder og tanglopper. Tanglopper angriper blant annet fisk på redskaper på bløtbunn («lusebotn»). Blant hoppekreps er lakselus mest vanlig, men andre arter forekommer så vel i hud som på gjeller (seilus, kveitelus og piggvarlus). I og med at en del parasitterende hoppekreps lever på gjellene, blir betegnelsen gjellelus ofte brukt om slike arter.