Tifotkreps, orden av krepsdyr i klassen storkreps. Tifotkreps er den største og mest varierte gruppe av alle krepsdyr. Hit hører våre mest velkjente krepsdyr, som reker, krabber, hummer og edelkreps. På verdensbasis er kjent minst 18 000 nålevende arter, og ca. 3 300 fossile arter. Fra Norge, inkludert Svalbard, er det kjent ca. 120 arter av tifotkreps. Tifotkreps finnes i havet og i ferskvann, og på alle dyp. Mange arter er pelagiske, men mange lever også på bunnen. Noen få arter lever på land.

Ryggskjoldet (carapax) er velutviklet og dekker hode-bryststykket. På ryggsiden er det sammenvokst med alle åtte brystsegmentene, sidepartiene er derimot frie, og mellom dem og kroppen ligger på hver side en rommelig gjellehule med fra fem til et tjuetalls gjeller.

Hodet har et par store, sammensatte og stilkete øyne, to par følehorn (antenner), ett par kinnbakker (mandibler) og to par kjever (maxiller).

På brystet er de tre første fotpar er omdannet til kjeveføtter (maxillipeder) og står i ernæringens tjeneste; de øvrige fem par brystføtter tjener som gangbein (herav navnet tifotkreps). Første og ofte også noen av de følgende par gangføtter har klosakser.

Bakkroppen er forskjellig utviklet hos de forskjellige arter. Oftest danner siste par av bakkroppsføtter (haleføttene) sammen med siste bakkroppsledd en bred, fembladet halevifte; av de øvrige fem par er hos hannen første og annet vanligvis omdannet til paringsredskaper, hos hunnen er første par tilbakedannet, mens de øvrige fire tjener til å bære eggene.

Tifotkrepsene har en kraftig tyggemage som er komplisert bygd med kalktenner. Kalles også paven.

I grunnleddet på første par følehorn er det et likevektsorgan («høreorgan»); ved eller på grunnleddet av annet par munner «antennekjertelen» eller den grønne kjertel ut, denne er et ekskresjonsorgan.

Tifotkrepsene gjennomløper en forvandling. Noen få arter forlater egget som naupliuslarver, de fleste senere som zoealarve, et larvestadium hvor dyret svømmer ved hjelp av kjeveføttene som ennå ikke er trådt i ernæringen tjeneste. Andre arter, som flodkrepsen, utvikles videre i egget og klekkes som små utgaver av de voksne.

Orden Decapoda, tifotkreps, har en komplisert systematikk. Den deles ofte i to underordener, og en videre inndeling i infraordener, som nevnt under biologisk systematikk.

Omfatter en rekke rekelignende store arter (shrimps eller prawns på engelsk), som er av stor kommersiell betydning. Gruppen skiller seg fra andre decapoder ved gjellenes bygning, og ved at hunnene ikke bærer eggene mellom føttene på bakkroppen. Eggene gytes direkte i vannet, og klekker etterhvert til naupliuslarver. Rødflekkglassreke, som finnes i norske farvann, og de tropiske tigerreker hører til denne gruppen. Alle andre arter her i landet hører til underorden Pleocymeata.

I denne gruppen bærer hunnene eggene mellom føttene på bakkroppen. Eggene klekker etter å ha gjennomløpt deler av embryonalutviklingen.

Infraorden reker (Caridea). Hos rekene er kroppen sammentrykt fra sidene, og bakkroppen har en knekk bak tredje segment. Rekene deles igjen i åtte familier.

Infraorden krabber (Brachyura). Krabbene har et bredt og kraftig skjold som dekker hode og brystpartiet. De har klosaks bare på 1ste par gangbein. Under norske forhold finnes representanter for elleve familier av krabber.

Infraorden trollkreps (Anomura). Gruppen omfatter både rekelignende og krabbelignende arter. De deles i fire familier

Infraorden langhalekreps (Astacidea). Langhalekrepsene er ikke flattrykt fra siden, som reker. De har vanligvis fem gangbein, hvorav de tre første bærer klosakser. I Norge er funnet representanter for tre familier: 

Infraorden pussereker (Stenopodidea). En gruppe med få og små arter, lever for det meste i tropiske områder, bl.a. på korallrev.

  • De Grave, S. m. fl. (2009). A classification of living and fossil genera of decapod crustaceans. Raffles Bull. Zool. Suppl. 21, pp 1-109.
  • Hågvar, E. B. (2010). Det zoologiske mangfoldet. 3. utgave. 384 sider. Universitetsforlaget, Oslo.
  • Kristiansen, Aa. og Køie, M. (2012). Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo.
  • Kålås, J. A. m. fl. (red). (2010). Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Trondheim.
  • Lokki, J. (red.) (2003). Dyr i verdens natur. Virvelløse dyr (til norsk ved Lauritz Sømme). 309 sider. Bertmark Norge.
  • Moen, F.E. og Svensen, E. (2008). Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag.
  • Pechenik, J. A. (2015). Biology of the invertebrates. 606 sider. McGrawHill Education, New York.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.