På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter. I motsetning til moderne tjenestepersoner som gjennomgående har én grunnleggende funksjon, hadde syslemannen både fiskale (finansielle), rettslige og militære oppgaver. Syslemannen krevde inn skatter, bøter og andre avgifter som kongen hadde krav på hos befolkningen. Disse skulle leveres til en av de fire regionale fehirdene. Syslemannen hadde videre påtale-, politi- og eksekusjonsmyndighet og var den fremste inndriveren av bøter som kongen hadde rett til. Under Magnus 6 Lagabøter ble kongens ombudsmenn også generelt pålagt å saksøke for private som ikke hadde kunnskap eller mannskap til det.
Syslemannen hadde en særlig viktig rolle i drapssaker. Han skulle sende drapsmannen til kongen. Hvis drapsmannen hadde lyst drapet på seg, det vil si kunngjort at han hadde utført drapet, gav kongen ham grid som var en midlertidig garanti for personlig sikkerhet. Griden beholdt drapsmannen inntil syslemannen hadde undersøkt hendelsesforløpet rundt drapet og tatt såkalt prov i saken, som ble nedtegnet i et brev. Syslemannen sendte vanligvis provsbrevet med drapsmannen til kongen. Nå innvilget kongen drapsmannen foreløpig tillatelse til å oppholde seg i landet, landsvist, på betingelse av at han betalte bot til kongen og den dødes slektninger «etter syslemannens og andre gode menns lovlige dom». Når drapsmannen var forlikt med arvingene til offeret, gjenstod det å betale bøter til kongen, og disse skulle syslemannen normalt kreve inn. Deretter utstedte kongen et landsvistbrev til brottsmannen som gav ham permanent sikkerhet og rett til å bli i landet.
Syslemannen hadde en noe nær faktisk domsmyndighet gjennom såkalt såttmål. Det var et forlik som i kriminalsaker kunne inngås under bestemte forutsetninger mellom anklagede og påtalemyndigheten ved syslemannen, det vil si saker der kongen hadde rett til bøter. Generelt deltok syslemannen i rettspleien ved å organisere lagting og lokale ting og oppnevne medlemmer i dómer. Han kunne i tillegg opptre som dommer sammen med lagmannen.
Syslemannen hadde også en sentral rolle i leidangsorganisasjonen, det norske kongedømmets største kvantitative hærenhet i middelalderen. Han skulle velge ut, når det var nødvendig, hvem som skulle reise i leidangsferd, og som skulle lede dem i hærferden. Syslemannen skulle videre i ombudsområdet sitt påse at leidangsskipene ble vedlikeholdt, og han skulle lede det årlige våpentinget der bønder og byfolk måtte vise at de faktisk hadde de våpnene som Lands- eller Byloven påla dem å ha. Syslemenn ble dessuten både i 1273 og 1308 pålagt å skulle stille hirdutrustede menn på egen kost til kongens disposisjon når landvernet krevde det, det være seg til forsvar eller angrep.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.