sysle

På tross av at syslemannsombudet betydde en økt profesjonalisering av kongedømmets styringsapparat, var ombudet likevel tidstypisk gjennom sin flerfunksjonelle karakter. I motsetning til moderne tjenestepersoner som gjennomgående har én grunnleggende funksjon, hadde syslemannen både fiskale (finansielle), rettslige og militære oppgaver. Syslemannen krevde inn skatter, bøter og andre avgifter som kongen hadde krav på hos befolkningen. Disse skulle leveres til en av de fire regionale fehirdene. Syslemannen hadde videre påtale-, politi- og eksekusjonsmyndighet og var den fremste inndriveren av bøter som kongen hadde rett til. Under Magnus 6 Lagabøter ble kongens ombudsmenn også generelt pålagt å saksøke for private som ikke hadde kunnskap eller mannskap til det.

Syslemannen hadde en særlig viktig rolle i drapssaker. Han skulle sende drapsmannen til kongen. Hvis drapsmannen hadde lyst drapet på seg, det vil si kunngjort at han hadde utført drapet, gav kongen ham grid som var en midlertidig garanti for personlig sikkerhet. Griden beholdt drapsmannen inntil syslemannen hadde undersøkt hendelsesforløpet rundt drapet og tatt såkalt prov i saken, som ble nedtegnet i et brev. Syslemannen sendte vanligvis provsbrevet med drapsmannen til kongen. Nå innvilget kongen drapsmannen foreløpig tillatelse til å oppholde seg i landet, landsvist, på betingelse av at han betalte bot til kongen og den dødes slektninger «etter syslemannens og andre gode menns lovlige dom». Når drapsmannen var forlikt med arvingene til offeret, gjenstod det å betale bøter til kongen, og disse skulle syslemannen normalt kreve inn. Deretter utstedte kongen et landsvistbrev til brottsmannen som gav ham permanent sikkerhet og rett til å bli i landet.

Syslemannen hadde en noe nær faktisk domsmyndighet gjennom såkalt såttmål. Det var et forlik som i kriminalsaker kunne inngås under bestemte forutsetninger mellom anklagede og påtalemyndigheten ved syslemannen, det vil si saker der kongen hadde rett til bøter. Generelt deltok syslemannen i rettspleien ved å organisere lagting og lokale ting og oppnevne medlemmer i dómer. Han kunne i tillegg opptre som dommer sammen med lagmannen.

Syslemannen hadde også en sentral rolle i leidangsorganisasjonen, det norske kongedømmets største kvantitative hærenhet i middelalderen. Han skulle velge ut, når det var nødvendig, hvem som skulle reise i leidangsferd, og som skulle lede dem i hærferden. Syslemannen skulle videre i ombudsområdet sitt påse at leidangsskipene ble vedlikeholdt, og han skulle lede det årlige våpentinget der bønder og byfolk måtte vise at de faktisk hadde de våpnene som Lands- eller Byloven påla dem å ha. Syslemenn ble dessuten både i 1273 og 1308 pålagt å skulle stille hirdutrustede menn på egen kost til kongens disposisjon når landvernet krevde det, det være seg til forsvar eller angrep.

En nyutnevnt syslemann skulle avlegge en skriftlig ed for kongen, den såkalte syslemannsreversen. Her skulle syslemannen blant annet love å være hensynsfull mot kongens leilendinger, å bygsle bort og la huse kongens eiendommer vel, og ikke personlig dra fordeler av embetet, verken i form av gaver eller i form av underhold. Videre lovte han at kongens «vissøre», det vil si faste kongsinntekter som skatt og avgifter, skulle komme inn på den tid og sted som kongen bestemte, og på rett måte og med rette fradrag for syslemannen. Sistnevnte skulle gjøre fullt rede for kongens vissøre hver tolvte måned, enten den vokste eller minket, det samme gjaldt for veitsler, også her skulle det gjøres med «rett utregning». Samtiden manglet imidlertid de tekniske forutsetningene for regnskapsføring og kontroll i moderne forstand. Regnskapsplikten var pålagt først og fremst for at kongen kunne kontrollere ombudsmannen, ikke for å skape oversikt over finansene.

Systemet ser i praksis ut til å ha bygd på at vissøre i utgangspunktet var en forventet fast sum. Dersom syslemannen hver tolvte måned kunne avlevere en sum lik den forventede, var det neppe særlig mye kongen kunne gjøre for å ettergå syslemannens regnskap og sjekke om denne hadde underslått noen av kongens inntekter. Syslemannen skulle bli lønnet gjennom en andel av kongsbøtene. Bøtene var blant de uvisse kongsinntektene ettersom de kunne variere i størrelse. Syslemannen hadde dessuten flere måter å øke inntektene sine på, noe som ikke minst bevitnes av samtidige kongebrev med klager om at syslemenn urettmessig tilegnet seg kongsinntekter.

Det bevarte kildematerialet vitner om at syslemenn kunne gå ut over eller forsømme embetspliktene sine også på andre felt. Håkon 5 Magnusson trakk blant annet fram at syslemenn avkrevde folk gaver og pålegg urettmessig i sin store forordning (skipan) om riksstyret fra 1308. Her het det dessuten at kongen ville sende to kongelige representanter til hver tredjedel av landet når kongen selv ikke kom til den, som hver tolvte måned skulle se etter og undersøke hvilken framferd syslemennene hadde mot kongens undersåtter. Året etter utstedte kong Håkon en skipan der han henviste til klager over at syslemennene og deres lensmenn ikke skaffet folk rett ifølge lagmannens orskurd (rettsutsagn om hvilket lovbud som skulle brukes i saken) og dommer uten at det ble gitt gaver. Kongen forbød derfor syslemennene å søke kongens saker før de hadde skaffet slike klagere rett.