Slaget ved Minne
Slaget ved Minne var et av de første slagene i den såkalte borgerkrigstiden – stridighetene om hvem som skulle være konge i Norge. I dette slaget vant mennene som styrte på vegne av den mindreårige kong Inge Haraldsson over Inges fetter, Magnus Blinde. Legenden om slaget vil også ha det til at barnekongen satt på ryggen til en av lendmennene og var med i slaget. Under slaget skal barnekongen ha blitt truffet av en pil i ryggen, noe som skal ha vært årsaken til hans vanførhet og tilnavnet «Krokrygg».
Av .

Høymiddelalderen er i norsk historie perioden fra 1130 til rundt 1350.

Faktaboks

Også kjent som

Noreg i høgmellomalderen

1130 har tradisjonelt vært regnet som et tidsskille i Norges historie. Dette året døde kong Sigurd Jorsalfare (1103–1130), og en fredelig periode ble avløst av en strid om kongemakten som varte helt til 1240. Nyere historieskrivning har opprettholdt tidsskillet ved 1130 og kalt den følgende hundreårsperioden for «borgerkrigstiden».

Samtidig brukes årstallet gjerne for å markere inngangen til høymiddelalderen. Dette var en periode preget av voksende folketall, kirkens konsolidering, bygging av flere monumentale byggverk, byers oppkomst og vekst, og av sterk vekst i organisasjon og myndighet for de to samfunnsmaktene kongedømme og kirke. Ofte med kirken som pioner når det gjaldt organisatorisk utvikling.

Rikssamlingen ble endelig fullført i denne perioden, og Norge ble en stat i betydningen at det ble bygd opp en felles politisk-administrativ organisasjon for et territorium. Middelalderen kjente imidlertid ikke til vår betydning av ordet «stat», og historikere diskuterer hvor fruktbart det er å bruke statsbegrepet om middelalderens politisk-administrative utvikling i Europa.

I 1319 døde den siste kongen av Sverreætta, Håkon 5 Magnusson (1299–1319), og fasen med nordiske unioner begynte da Håkons dattersønn, Magnus Eriksson (1319–1355/1374), arvet Norge samtidig som han ble valgt til svensk konge. En lang tradisjon innenfor norsk historieskriving har villet se dette som inngangen til senmiddelalderen.

I språk- og litteraturhistorisk sammenheng er norsk høymiddelalder en del av yngre norrøn tid.

Kirke og kongemakt

Kongen

Da Magnus Erlingsson ble norsk konge i 1163 var det i samarbeid med kirken. Kongen tek hyllest av lendmennene etter vigsla. En av Erik Werenskiolds illustrasjoner fra 1899-utgaven av Heimskringla.
.

Den norske kongemakten økte sin makt og bygde ut forvaltningsapparatet på 1100- og 1200-tallet. Eldre historieskrivning la stor vekt på den personlige kongemakten. Grunntemaet var motsetningene mellom kongedømmet og kirken på den ene siden, og mellom kongedømmet og det verdslige aristokratiet på den andre, med aristokratiets nederlag som endelig resultat. Overfor kirken endte striden også med seier for kongedømmet. Bondesamfunnet ble plassert på kongedømmets side, til tross for at man innså at den økende kongemakten reduserte bøndenes politiske innflytelse.

I den senere materialistiske historieskrivningen ble samvirket kongedømme–aristokrati–kirke på bondesamfunnets bekostning gjort til et hovedtema. Kongemakt og forvaltningsapparat er blitt redskaper for landets geistlige og verdslige jordherrer til å få herredømme over den øvrige befolkningen. Denne teorien har vært kritisert for manglende empiriske belegg og for ikke å legge tilstrekkelig vekt på kongedømmets positive funksjon for bondebefolkningen i Norge. Nettopp det siste var en viktig årsak til kongedømmets videre utvikling fra tidlig middelalder, har det vært hevdet.

Avgjørende for kongedømmets og kirkens vekst i det norske samfunnet var begge institusjonenes evne til å yte «servicefunksjoner» til befolkningen og til å få gjennomslag i befolkningen om at lojalitet og lydighet overfor dem var både rettferdig og nødvendig. Her blir dermed både funksjonelle og ideologiske elementer trukket inn for å forklare at kongedømmets styringsapparat vokste så sterkt som det gjorde. Forvaltningsapparatet ble kort sagt bygd ut som svar på befolkningens behov under nye betingelser.

Det gjaldt først og fremst kongemaktens rettshåndhevende funksjon i samfunnet. Kongen framstod som garantist for freden i samfunnet, både innad og utad, og bøndene hadde derfor en grunnleggende positiv interesse av kongedømmet som styringsapparat. Dette var ifølge flere historikere noe kongen kunne utnytte til egen fordel.

Kirken

Heddal Stavkirke ved Notodden i Telemark, antakelig oppført mellom 1200 og tidlig på 1300-tallet.

Nes kirkeruin i Akershus, fotografert av Johan Meyer i 1939. Kirken ble oppført cirka 1100.

/Riksantikvaren.
Lisens: CC BY 2.0

For den eldre historieskrivningen søkte kirken i middelalderen politisk makt på bekostning av det nasjonale kongedømmet. Kirken gikk ubeseiret ut av striden med kong Sverre (1177–1202), den seiret over kongedømmet under Magnus Lagabøte, men led nederlag etter hans død. Den materialistiske historieskrivningen har betont det politiske, økonomiske og sosiale interessesamvirket mellom kirke og kongedømme, men samtidig vist maktinteressene hos kirkens ledere. Andre har villet redusere maktaspektet i kirkepolitikken til et middel for å realisere et religiøst program og har framhevet kirkens kulturelle og samfunnsorganiserende innsats.

Kirkeorganisasjonen nådde mange mennesker, og perioden 1250–1350 har vært karakterisert som den norske kirkens velmaktstid i middelalderen. Et landsomfattende nett av fast avgrensede kirkesokn ser ut til å ha vært ferdig utbygd etter midten av 1200-tallet, og det samme gjelder klostervesenet. I første halvdel av 1300-tallet kan det se ut til at den høymiddelalderske kirkeorganisasjonen har funnet sin endelige form i Norge.

Et eksempel på at kirke og kongemakt gikk sammen for å sikre egne, vitale interesser, har vi da jarlen Erling Skakke lyktes i å drive gjennom kongehylling av sin femårige sønn Magnus, som var av kongsætt bare på morssiden. For å sikre Magnus' kongedømme mot andre tronkrevere, søkte Erling støtte hos kirken. Resultatet ble den første norske og nordiske kongekroningen, foretatt av erkebiskop Øystein i 1163 eller 1164 i Bergen. Til gjengjeld lovte den unge kongen i sin kroningsed lydighet mot paven og garantier for erkebispedømmet som var opprettet i Nidaros i 1152/1153.

Fra kroningsmøtet stammer også den første skrevne tronfølgeloven, som kom til å bli veiledende da den norske tronfølgeordningen på 1200-tallet fikk sin definitive utforming. Selv kom den aldri til praktisk anvendelse.

Konflikt mellom kirken og kongemakten

Nidarosdomen, nordens største middelalderkirke, ble påbegynt i 1248 og ferdigstilt cirka 1320.

Biskop Henrik av Uppsala (Henrik den hellige) med høy hatt og hyrdestav, typiske bispesymboler fra middelalderen.

Kong Sverre, som i 1184 felte Magnus Erlingsson, krevde at kirken skulle underordne seg kongemakten. Han ble lyst i bann, og fra Danmark organiserte erkebiskop Eirik og de fleste biskopene et opprørsparti, baglerne. Sammen med kongens verdslige fiender skaffet de seg kontroll over Viken og Opplandene og representerte derfra en permanent trussel mot Sverres kongedømme i hans senere regjeringsår.

Sverres død i 1202 åpnet vei for et kompromiss mellom hans tilhengere, birkebeinerne, og kirkeledelsen. Men ikke før i 1217 kunne de to partier enes om en felles konge, Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson (1217–1263).

I Håkons regjeringstid ble tronfølgespørsmålet endelig avgjort. Et riksmøte i 1260 vedtok en tronfølgelov som gjorde Norge til et rent arverike, til forskjell fra de fleste andre land i Europa på den tid, blant annet Danmark og Sverige, som var valgkongedømmer. Under Håkons sønn, Magnus Lagabøte, fortsatte utbyggingen av det norske middelalderkongedømmet som institusjon. I tillegg til kongens ledelse av krigsmakten og medvirkning i rettsvesenet engasjerte Magnus seg sterkt i lovgivningen. Magnus Lagabøtes rikslovgivning i 1270-årene representerte et utviklingsstadium som sammenliknbare land hadde langt igjen til. For eksempel nådde Sverige dit først ved midten av 1300-tallet.

Under formynderstyret til Magnus' eldste sønn, Eirik (1280–1299), greide de verdslige stormennene å svekke kirkens politiske maktstilling. Eirik ble etterfulgt av sin bror, Håkon 5 Magnusson. Denne hadde alt under Eiriks regjeringstid innehatt og styrt deler av Sør-Norge og Færøyene som len med tittel av hertug. Da Håkon ble konge, ser han målbevisst ut til å ha gått inn for å effektivisere forvaltningen og stanse aristokratiets maktøkning. Han igangsatte byggingen av flere festninger, som Akershus, Båhus og Vardøhus, og bygde videre ut Tunsberghus. Alle, bortsett fra Vardøhus, kom sammen med det senere utbygde Bergenhus til å utgjøre nettet av landets riksborger i senmiddelalderen.

De tre sønnafjelske riksborgene illustrerer samtidig den forskyvning av det politiske tyngdepunkt i riket fra Bergen og Vestlandet til traktene omkring Oslofjorden som fant sted i Håkon 5s tid.

Denne forskyvningen ble forsterket under Håkons etterfølger, dattersønnen Magnus Eriksson. Som en frukt av den internordiske politikken på begynnelsen av 1300-tallet, ble Magnus valgt til svensk konge samtidig som han arvet Norge i 1319. Kongefellesskapet ser ut til å ha blitt oppfattet som midlertidig både av rikseliten i begge land og kongen. Som myndig konge skilte Magnus mellom sin norske og svenske kongemakt så langt det var mulig, med unntak for utenrikspolitikken, og grunnstrukturen i det norske forvaltningsapparatet ble opprettholdt og til dels videreutviklet under ham.

Norske stormenn gjorde imidlertid opprør mot kong Magnus to ganger i løpet av 1330-årene, sannsynligvis som følge av kongens offensive utenrikspolitikk som svensk konge og manglende samarbeid med stormennene i Norge. Da kongen fikk to sønner i tett rekkefølge, Erik (senest begynnelsen av 1339) og Håkon (1340), ble det mulig å gjenreise det innenlandske kongedømmet i begge riker på lengre sikt.

At Håkon ble hyllet som norsk konge i 1343–1344 med utsikter til en riksdeling med faren når han ble myndig, mens Erik samtidig bare ble hyllet som farens etterfølger i Sverige og Skåne, var trolig et kompromiss mellom Magnus' mål om Håkon som sin etterfølger i Norge og norske stormenns ønske om en konge som oppholdt seg mer i riket.

Historikernes syn

Trass i all uenigheten har historikerne helt fram til det siste vært enige om at veksten for kongemakt og kirke i høymiddelalderen betydde at de to samfunnsmaktene i stigende grad tok over viktige funksjoner, særlig rettshåndhevelsen, som bondesamfunnet tidligere hadde fylt på egen hånd. I en viss forstand medførte denne utviklingen at bondesamfunnet ble politisk umyndiggjort, der reell innflytelse i beste fall ble erstattet med formell deltakelse.

Mot dette har det nå vært argumentert for at den gjensidige avhengigheten mellom kongedømmet og lokalsamfunnets selvstyreorgan fortsatte å fungere gjennom hele middelalderen. Ifølge dette synet var den norske bygda et fellesskap med hva vi kan kalle offentlige funksjoner, både innenfor hær- og rettsvesen. Dessuten hadde bøndene ansvar for vedlikehold og utbygging av det vi med et moderne uttrykk kan kalle infrastruktur.

Denne gammelnorske «kommunalordningen» kan karakteriseres som et grunntrekk i det norske politiske systemet gjennom hundreårene, selv om det har vært hevdet at bildet ikke er statisk.

Utenrikspolitikk

Magnuskatedralen i Kirkjuböur på Færøyene. Liografi fra 1839 av den franske maleren Barthélemy Lauvergne.

.

Håkon Håkonsson og sønnen Magnus portrettert i manuskriptet Flateyjarbok (cirka 1390).

.

Øyene i vest

Norgesveldet

Norgesveldet på 1200-tallet. De fargede områdene lå under Norge ca. 1265. Bortsett fra Jemtland lå disse områdene under Nidaros erkebispedømme.

Av /Store norske leksikon ※.

Oslos betydning som kongelig residensby økte under Håkon 5. Dette kan sees som en følge av den nyorientering i utenrikspolitikken mot sør som hadde begynt å gjøre seg gjeldende alt fra Håkon 4 Håkonssons tid midt på 1200-tallet. Tidligere hadde interessen vært rettet mot vest i forsøk på å bygge ut og styrke kontrollen over de norske kolonisasjonsområdene på den andre siden av Nordsjøen.

På 1100-tallet var ikke bare Færøyene, Orknøyene og Hjaltland (Shetland), men også Suderøyene (Hebridene) og Man mer eller mindre avhengige av Norge. Jarler og biskoper ble tilsatt derfra og skatt innkrevd til den norske kronen. Også de livlige økonomiske og kulturelle kontaktene med England var viktige.

Den indre konsolidering av kongemakten under Håkon Håkonsson resulterte utenrikspolitisk i ekspansjonsforsøk mot sør. Håkon forsøkte fra rundt 1250 å komme i besittelse av Halland, med et mulig langsiktig mål om herredømme over Skåne. En viktig årsak til det var Norges sterkt økende handelsforbindelser med de nordtyske byene. De norske framstøtene mot sør førte imidlertid ikke til varige resultater.

Derimot styrket det norske riksstyret sitt nærvær i nord under Håkon. Økt norsk bosetning nord for Malangen gav grunnlag for at han lot bygge både en kirke og en befestning på Tromsøya, det vil si i dagens Tromsø.

Sin kanskje viktigste utenrikspolitiske innsats gjorde Håkon i vest. Ved slutten av sin regjeringstid anerkjente både Grønland (1261) og Island (1262–1264) ham som hersker.

England, Skottland og Tyskland

Mindre framgangsrike ble forsøkene hans på å hevde sin makt over øygruppene utenfor Skottland. Etter Håkons død tok Magnus Lagabøte konsekvensen av det og avstod i 1266 Suderøyene (Hebridene) og Man til den skotske kongen mot at denne anerkjente det norske herredømme over Orknøyene og Hjaltland (Shetland), og mot betaling av en årlig avgift som imidlertid raskt uteble fra skotsk side.

Under Magnus' sønner Eirik Magnusson og Håkon Magnusson fulgte en ny utenrikspolitisk aktivitetsperiode. Som motvekt til den økende tyske handelsdominansen opprettholdt de livlige politiske og økonomiske forbindelser med Skottland og England. Likevel fikk den nordiske og tyskvendte utenrikspolitikken stadig større betydning. Da Eirik Magnussons formyndere søkte å begrense de tyske kjøpmennenes rettigheter, svarte hanseatene med en handelsblokade mot Norge, som så ble tvunget til å gi etter.

Senere ble Danmark Eiriks hovedmotstander. I den sammenheng greide Norge å få innflytelse over det nordlige Halland for en periode, der Varberg festning ble anlagt.

Nord-Norge og samene

Økt norsk bosetning langs finnmarkskysten gjorde at Håkon 5 kunne forsterke den norske kongemaktens nærvær på Nordkalotten ved at han lot bygge både en befestning og en kirke på Vardøya, dagens Vardø. Det var imidlertid først mot slutten av senmiddelalderen at den norske kronen for alvor tok til med å gjøre samene i området til undersåtter på linje med nordmennene der. Fram til da forble Finnmark et område der kongens skattlegging hadde mer karakter av tributt, avkrevd med erobrerens rett og tvang.

Striden om retten til å drive ulike former for økonomisk virksomhet blant samene, munnet ut i en avtale mellom Norge og Novgorod i 1326. Her overlot russerne til den norske kongen å fastlegge grensene mellom innflytelsesområdene. Avtalen ser imidlertid ut til å ha åpnet et enormt område for skattlegging av begge parter, uten at det førte til noen varig fred for samenes del.

Norden

Gjennom dynastiske ekteskap fikk både den norske og den svenske kongemakten mer direkte interesser i Danmark, og fra rundt 1300 ble dette koplet til en opprinnelig innenlandsk kamp om den svenske tronen. Resultatet var en strid mellom en dansk-svensk og en norsk-svensk allianse om herredømmet i Norden på lengre sikt. De tre rikene ble i dette nordiske trekantspillet så sterkt vevd inn i hverandre dynastisk og politisk, at det ble umulig for Norge å isolere seg fra utviklingen i nabolandene. En følge av denne nordiske striden var det norsk-svenske kongefellesskapet under Magnus Eriksson fra 1319.

Da avtalene som ville oppløse det norsk-svenske kongefellesskapet i overskuelig framtid var inngått i 1343–1344, slo Magnus inn på en mer samarbeidspreget politikk overfor stormennene i Norge og oppholdt seg mer regelmessig i landet.

Det sentrale i norsk utenrikspolitikk i 1340-årene var vilkårene for de tyske kjøpmennene i Norge. Kong Magnus' forsøk på å vinne endelig herredømme over Skåne og eventuelt enda mer dansk land, førte ham i allianse med holsteinerne inn i en krig med den danske kong Valdemar Atterdag (1340–1375) og de vendiske hansabyene med Lübeck i spissen. For å sikre hansabyenes støtte til herredømmet over Skåne, stadfestet Magnus deres privilegier i Norge i forbindelse med fredsoppgjøret i 1343 og avskaffet samtidig den nye tollen som Håkon 5 hadde pålagt dem. Både kongen og de norske stormennene hadde imidlertid interesse av å holde hanseatene i tømme.

Kort etter innrømmelsen til tyskerne ble Bergens byprivilegier fornyet, og i 1346 fikk Oslo sitt første privilegiebrev. Denne politikken som har blitt kalt «motbrev-politikken», fortsatte utover i senmiddelalderen.

Et nytt aristokrati

Seglmerket til kong Magnus Lagabøte i 1265 (forside og bakside). Tegningen finnes i Rigsarkivet i København.
.
Lisens: CC BY SA 2.0
Båhus
Båhus festning ved Küngelv i Sverige, påbegynt under den norske kongen Håkon 5 Magnusson i 1308.

I høymiddelalderen skiftet det verdslige aristokratiet karakter. Det gamle ættearistokratiet ble avløst av et tjenestearistokrati, i betydningen at tjeneste i det kongelige styringsapparatet var viktig for aristokratiets politiske, økonomiske og sosiale posisjon. En del birkebeinere dannet sammen med representanter for eldre stormannsslekter et nytt riksaristokrati som var sterkere knyttet til kongedømmets styringsapparat enn det gamle aristokratiet hadde vært.

Det politiske og militære skjebnefellesskapet mellom kongen og hans menn innenfor «birkebeinerriket» under borgerkrigene, bidro til et relativt tett samarbeid mellom konge og aristokrati i Norge også etter borgerkrigenes slutt.

Hirden

Birkebeinerne var støttespillerne til kong Sverre Sigurdsson og senere hans sønn Håkon 3 og sønnesønn Håkon 4. Knud Bergsliens maleri Birkebeinerne fra 1869. Maleriet henger i Skimuseet.
.

Det norske riksaristokratiet var ennå ved utgangen av 1200-tallet organisert i en hird, men det var en hirdorganisasjon som var vesensforskjellig fra krigerfølgene som kongene tidligere hadde hatt med seg. I siste halvdel av 1200-tallet var hirden først og fremst en riksomfattende organisasjon for landets verdslige aristokrati, der flesteparten av hirdmedlemmene ikke oppholdt seg hos kongen permanent, men satt rundt om i landet i lokale kongsombud eller privat virksomhet med plikt til å støtte kongsombudsmenn i kongens saker. Det grunnleggende kravet for opptak i kongens hird var å bli kongens håndgangne mann, det vil si hans vasall.

At hirden var åpen for tilsig nedenfra, viser at det i det norske samfunnet rundt 1300 som ellers i datidens Europa, eksisterte et sosialt sjikt mellom flertallet av befolkningen og det formelle verdslige aristokratiet, som hadde flytende grenser både oppover og nedover. Menns muligheter for å bli tatt opp som medlemmer av hirden må blant annet ha vært avhengig av hvor godt utbygd kongens styringsapparat var i de ulike delene av landet. Det må uansett fortsatt ha eksistert et lokalt aristokrati som bare delvis eller ikke i det hele tatt var knyttet til kongemakten, og slik fortsatte det å være gjennom hele middelalderen.

Riddervesenet

På slutten av 1200-tallet kom det trekk som pekte mot hirdorganisasjonens oppløsning på begynnelsen av 1300-tallet. Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at de to fremste sjiktene innenfor hirden, lendmenn og skutilsveiner, skulle ha rett til herretittel. Lendmenn skulle dessuten tituleres baroner etter engelsk skikk, og skutilsveiner riddere som var den høyeste av de to rangklassene innenfor det europeiske riddervesenet. Over tid fikk de vanlige hirdmennene den laveste rangtittelen væpner.

At riddervesenet ble innført i Norge var et klart utslag av den elitedannelsen som skjedde i landet i perioden. Det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge fra slutten av 1200-tallet begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Skattefrihet og inntekter

Et annet ledd i den samme eliteutviklingen var at kongemakten innrømmet hirdmedlemmene skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Utviklingen endte med at norske stormenn i løpet av 1300-tallet fikk skattefritak for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning. Fritaket var svært beskjedent i europeisk målestokk og må i hovedsak ha hatt en symbolsk-honorær betydning. Det tilsvarende aristokratiet i Danmark og Sverige fikk omtrent samtidig fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods.

Hovedgrunnen til forskjellen i aristokratisk skattefritak mellom Norge og de to andre nordiske rikene, må ha vært Norges mindre areal av dyrkbar jord. Et riksstyre måtte i middelalderen balansere behovet for et levedyktig riksbærende aristokrati opp mot å bevare tilstrekkelig med riksinntekter. Det norske aristokratiet fikk uansett mindre motivasjon for å øke sin private godsmengde, sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt. Dette forklarer også de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i inntekter fra kongstjeneste.

Utviklingen av aristokratiet gjennom høymiddelalderen

Eliteutviklingen fra slutten av 1200-tallet førte til senmiddelalderens klarere utskilte fødselsaristokrati, det vil si at en ble født inn i det privilegerte aristokratiet. Ordet adel dukket første gang opp i norsk sammenheng i 1513. Selv om aristokrati og adel ikke er synonymer fordi førstnevnte er et videre begrep, er det likevel vanlig å snakke om adel også før 1500-tallet i betydningen «verdslig aristokrati» (i motsetning til det geistlige aristokratiet).

Hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i Norge i første del av 1300-tallet, men neppe som følge av kongefellesskapet med Sverige fra 1319 slik det tradisjonelt har vært hevdet. Riktignok hadde den kongelige hirden forsvunnet både i Danmark og Sverige allerede på 1200-tallet, men den norske hirdorganisasjonen var lenge før 1319 først og fremst blitt en organisasjon for landets verdslige aristokrati; en funksjon som ikke forsvant med kongefellesskapet.

Fra selveiere til leilendinger

Bjølstad gård i Heidal i Oppland. Gården har gått i arv i samme slekt (Bjølstadætten) siden middelalderen. Fotografert av Johan Meyer.
/Riksantikvaren.
Lisens: CC BY 2.0

Selv om overgangen fra en hirdorganisasjon til en verdslig privilegert krigerstand ikke er helt klar i noen av de nordiske landene, var det etter alt å dømme overalt en følge av at samfunnet ble omformet på vesentlige felt. Nyere forskning regner med at aristokratiet styrket sin stilling i det norske samfunnet mot slutten av høymiddelalderen, både økonomisk, sosialt og politisk, noe som ikke minst kom til uttrykk i Magnus Erikssons regjeringstid.

Dette fikk konsekvenser for bondesamfunnet. Bøndenes status ble endret fra selveiere til leilendinger. Den nye og sterkere riksstyringen i høymiddelalderen, som bygde på aristokratiets medvirkning, gav stormennene maktmidler og politisk innflytelse. Overgangen til leilendingsstatus skjedde nok for flertallet av bøndene fra 1000- til 1200-tallet, eller kanskje så sent som på 1100–1200-tallet. Men leilendingene var frie. Vikingtidens treller eksisterte ikke i høymiddelalderen. Forklaringen er trolig at med den sterke folketallsveksten på 1000–1300-tallet ble jordpriser og jordleier skrudd i været.

Jordeierne kunne leve av landskyld (jordleie) fra rettslig frie leilendinger; trelleholdet ble økonomisk unødvendig. Den personlige friheten for middelalderens norske bønder blir for øvrig gjerne framhevet som noe av et særsyn i Europa.

Norge var som de fleste andre land i middelalderens Europa i overveiende grad et jordbrukssamfunn da kongedømmet ble bygd ut, selv om byer og bynæringer var i vekst. Vi har ufullkommen kunnskap om folketallet i middelalderen; folketellinger og manntall mangler. Best kan vi slutte oss til folketallet ved å studere bosetningen. Ved år 1300 kan folketallet ha vært mellom 300 000 og 500 000, og helst nærmere det siste enn det første tallet. Vi kan regne med stigende tendens i folketallet fra og med vikingtiden og fram mot slutten av høymiddelalderen, sterkest på Østlandet. Det er tvilsomt om jordbruksproduksjonen holdt følge med folkeøkningen. Resultatet ser ut til å ha vært til dels knapphet på ressurser ved utgangen av høymiddelalderen.

Landbruket i Norge i middelalderen var dels et dyrkingsbruk, dels et høstingsbruk på udyrket mark, der husdyrene beitet i sommerhalvåret og der det ble samlet fôr til vinteren. Husdyr og husdyrprodukter var, foruten korn, vanlige betalingsvarer. I åkerbruket var korndriften viktigst, rimeligvis sterkt oppdrevet i høymiddelalderen. Jordas betydning kommer til uttrykk i omfattende lovregler om jordeiendomsrett. Jordleie ble imidlertid det vanlige for landets bønder.

Det er usikkerhet om eiendomsfordelingen i høymiddelalderens Norge. En ofte gjengitt fordeling umiddelbart før den store mannedauden i 1349–1350, har vært at kirken eide rundt 40 prosent av jordeiendommene, uttrykt ved landskyldverdien, kronen skal ha eid cirka sju prosent og det verdslige aristokratiet om lag 20 prosent. Resten skal for det meste ha tilhørt selveiende bønder og bondegodseiere, mens byborgerne kan ha eid lite.

Nyere forskning finner det imidlertid vanskelig å skjelne mellom de ulike verdslige jordeierne, og har skissert at kronen ved utgangen av høymiddelalderen kan ha eid et sted mellom sju og ti prosent, verdslige jordeiere (inkludert aristokratiet) mellom 50 og 70 prosent og kirken mellom 20 og 40 prosent. Ved utgangen av middelalderen kan fordelingen ha vært åtte, 45 og 47 prosent.

Byenes betydning

Middelalderens Oslo. Etter Amund Hellands Topografisk-statistisk Beskrivelse over Kristiania fra 1917.
.
Bispeborgen, Hamarkaupangen med østfløyens vestmur reparert. Fotografert i 1967.
/Riksantikvaren.
Lisens: CC BY 2.0

Befolkningsmessig var byene av liten betydning. Det er svært vanskelig å anslå folketallet, sikkert er det imidlertid at det var ganske raskt stigende fram til 1350. Av de største byene har Bergen muligens hatt cirka 7000 innbyggere, Nidaros og Oslo cirka 3000 og Tønsberg cirka 1500 ved utgangen av høymiddelalderen. Byenes betydning som administrative sentre økte ut gjennom høymiddelalderen. Selv om den norske kongen som øvrige monarker i middelalderens Europa forble ambulerende, det vil si jevnlig forflyttende, var det viktig å beherske de fire hovedbyene militært. Videre ble de kongelige oppebørselssentre.

Også den kirkelige administrasjon ble lagt til byene. Over tid ble Nidaros' betydning som kongelig residensby sterkt redusert, mens den i stigende grad ble kirkens viktigste by som følge av erkesetet. Bergen var den klart viktigste kongelige residensbyen i andre halvdel av 1200-tallet, men kongen oppholdt seg også ofte i Tønsberg og Oslo, og relativt hyppigere utover på 1300-tallet.

De kongelige og kirkelige inntektene fra landdistriktene kom sammen med private jordegodsinntekter til byene vesentlig i form av naturalier. En del av produktene gikk til direkte forbruk, mens overskuddet ble nyttiggjort i handel med inn- og utland. Det gav vilkår for sysselsetting i tilberedende håndverk, omsetning og sjøfart. De viktigste varene i den norske eksporten var trelast og særlig tørrfisk. På importsiden talte korn, mel, malt og klede mest. Totalt var likevel ikke handelen særlig stor.

Et bondesamfunn

Det norske middelaldersamfunnet var fundamentalt et bondesamfunn, typisk for middelalderens Europa, riktignok med visse elementer fra veidekulturen, med et overskudd som en liten maktelite kunne leve av. Utenfor bondesamfunnet stod en liten folkegruppe som i hovedsak baserte sin økonomi på fiske, jakt, fangst og reindrift i beskjeden målestokk, nemlig samene.

Samekulturen er ofte blitt glemt som del av norsk historie. Det henger for en stor del sammen med at det var jordbrukskulturen som var så stabil og gav så stort overskudd at den representerte noe egentlig økonomisk fundament for samfunnsmaktene kongedømme og kirke. Det er erfaringsmessig bare en bofast befolkning med en stabil struktur og institusjoner som årsikkert (hvert år) kan utnyttes i skatte- og avgiftsøyemed, som kan være egentlig statsdannende og statsbærende.

Kongedømmets viktigste inntekter i middelalderen var da også for en stor del leieinntekter av grunneiendom (særlig landskyld), men også sakefall og skatt, dertil en del kongelige rettigheter. Den samiske kulturen i middelalderen var dessuten ikke en skriftkultur, og ble slik et «folk uten historie»; et begrep som den amerikanske antropologen Eric Wolf har brukt på de urbefolkningene som ble «de andre» for europeerne over alt de kom. Som all annen nasjonal historieforskning, har den norske i lang tid hatt det nasjonale og statsdannelse som overgripende temaer, og her har samene falt utenfor som «de andre».

Kilder til historien

Landsloven
En utgave av Magnus Lagabøtes landslov, håndskriftet AM 305 fol. fra rundt 1300. Landsloven er en kilde til norsk historie i høymiddelalderen.
Landsloven
Av .

Fra omkring midten av 1100-tallet øker antallet kilder, samtidig som de delvis skifter karakter. Det er skriftlige kilder som i første rekke gir kildematerialet økt omfang og ny karakter, men også moderne arkeologi har tilført studiet av norsk høy- og senmiddelalder mye nytt materiale. De viktigste litterære kildene til den politiske rikshistorien er samtidssagaene.

Kongesagaene om tiden fra 1130 og utover regnes stort sett å bygge på førstehånds kunnskap. De mest verdifulle sagaene om norske konger er Sverres saga og Håkon Håkonssons saga. Kildemessig på linje med samtidssagaene står blant annet En tale mot biskopene, som er et propagandaskrift i Sverres regi mot geistligheten, og Kongespeilet. Parallelt med sagaene løper de islandske annalene.

De berettende kildene gir i første rekke person- og begivenhetshistorie. Lovene forteller samfunnshistorie. I Magnus Erlingssons regjeringstid (1161–1184) hører vi for første gang om kongelig rikslovgivning. Et hundreår senere kommer den gjennomgripende revisjon av hele lovverket med Magnus Lagabøte (1263–1280), med en samlet landslov i 1274, og en egen bylov to år senere. I den følgende tiden blir kongelige forordninger (rettarbøter og skipaner) den vanlige formen for kongelig lovgivning; for byene også de spesielle byvedtektene.

Diplomene (brev, dokumenter, aktstykker) kaster først lys over den kongelige og kirkelige virksomheten i hjemlandet og forbindelsene med utlandet, men blir utover i middelalderen stadig bedre kilder også for økonomiske og sosiale forhold i samfunnet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Albrectsen, Esben: Danmark-Norge 1380–1814, b. 1: Fællesskabet bliver til: 1380–1536, 1997, isbn 87-500-3496-0
  • Bagge, Sverre: Mennesket i middelalderens Norge: tanker, tro og holdninger 1000–1300, 1998, isbn 82-03-22233-1
  • Bagge, Sverre: Norsk idéhistorie, b. 1: Da boken kom til Norge, 2001, isbn 82-03-22481-4
  • Benedictow, Ole Jørgen: The medieval demographic system of the Nordic countries, 2nd ed., 1996, isbn 82-91114-04-8
  • Bjørgo, Narve m.fl.: Norsk utenrikspolitikks historie, b. 1: Selvstendighet og union: fra middelalderen til 1905, 1995, isbn 82-00-22393-0
  • Bjørkvik, Halvard: Aschehougs norgeshistorie, b. 4: Folketap og sammenbrudd: 1350–1520, 1996, isbn 82-03-22032-0
  • Blom, Grethe Authén: Norge i union på 1300-tallet, 1992, 2 b., isbn 82-519-1117-6
  • Hamre, Lars: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998, isbn 82-521-5210-4
  • Helle, Knut, red.: The Cambridge history of Scandinavia, vol. 1: Prehistory to 1520, 2003
  • Helle, Knut: Aschehougs Norgeshistorie, b. 3: Under kirke og kongemakt: 1130–1350, 1995, isbn 82-03-22031-2
  • Helle, Knut: Norge blir en stat: 1130–1319, 1974, ISBN 82-00-01323-5
  • Helle, Knut m.fl.: Grunnbok i Norges historie. Fra vikingtid til våre dager, 2013, ISBN 978-82-15-01714-3
  • Imsen, Steinar: Noregs nedgang, 2002, isbn 82-521-5938-9
  • Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid, 1956–1978, 22 b.
  • Moseng, Ole Georg m.fl.: Norsk historie, b. 1: 750–1537, 2. utgave 2007, ISBN 978-82-15-00415-0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg