Den europeiske heraldikken oppsto omkring midten av 1100-tallet, påvirket av korstog og turneringer. Heraldikken ble særlig utformet av det franske ridderskap og av heroldene som førte lister og kontrollerte skjoldene foran turneringene. Et særtrekk var at skjoldmerkene gikk over til å bli faste kjennetegn for eierne og ikke bare var tilfeldige dekorasjoner.

Omdanningen av skjoldmerkene til et heraldisk system er en videreutvikling av de foregående århundrers lansefaner, hjelmpryd og skjoldmaling. Våpenskjoldene ble systematisert, på forbausende kort tid, gjennom å begrense hvilke farger (tinkturer), figurer og kombinasjoner av disse som kunne brukes som skjoldmerker.

Oppbyggingen av systemet forelå ferdig på første del av 1200-tallet, støttet til våpenregistre (våpenruller) og til en bestemt terminologi for beskrivelse (blasonering) av våpen. Et forhold som påskyndet utviklingen var at med 1100- og 1200-tallenes rustninger var krigerens ansikt helt dekket av hjelmen. Ved å anta en fast utsmykning av rustningen kunne krigeren likevel vise hvem han var. Det merket han valgte, bar han på skjoldet og lansefanen, på kappen og hestekledet. På hjelmen ble merket malt, senere plassert på hjelmens isse. Et slikt hjelmtegn kunne være forskjellig fra skjoldmerket og få fantasirike former som var mindre regulert.

Kilder til heraldikkens eldre historie er særlig de engelske, nederlandske, tyske og italienske våpenregistre fra 1200- til 1400-tallet. Stadig flere av disse er blitt publisert. Andre kilder er blant annet krønikeillustrasjoner, segl, mynter og gravmæler. Det er imidlertid lite bevart av originale skjold, hjelmer og bannere.

En god del farger og figurer innenfor den heraldiske motivkretsen kan finnes brukt som verdslige og religiøse symboler i førheraldisk tid og langt bakover i historien. Selv om disse farger og figurer er blitt valgt som motiv i enkeltvåpen, kan de være uten noen symbolsk betydning, fordi hovedfunksjonen for våpen er å være rent praktiske kjennetegn. For øvrig kan de fleste symboler bli tolket forskjellig gjennom tid og sted, for eksempel svart farge, en løve eller en rose.

Fra 1300-tallet består personers og slekters våpenskjold vanligvis av skjold, hjelm med hjelmtegn og nedhengende hjelmklede. For riksvåpen og fyrstevåpen ble det alminnelig med en krone på øvre skjoldkant i stedet for hjelm, mens byer tok i bruk skjold med en murkrone. I tillegg kom annet ytre praktutstyr, som skjoldholdere, våpentelt, våpenkappe, ordenskjede og bånd med valgspråk. Slikt utstyr ses særlig i fyrstelige og adelige personers våpen, men finnes også brukt av ikke-adelige. Alle disse elementene i våpenskjold ble gradvis innlemmet i heraldikken som fagområde.

Komplisert og symbolmettet våpen fra adlingen i 1666 av den dansk-norske sjøhelten Cort Adeler (død 1675): Firedelt skjold med mange figurer, hjerteskjold med skip og hjelmtegn med Fortuna omgitt av syv bannere stukket ned i skipsstevner. Tegning i 1800-talls stil uten noe hjelmklede.

av Cort Adelers våpenskjold. Gjengitt med tillatelse

Malmøs våpen i kong Erik av Pommerns våpenbrev til byen fra 1437: I sølv skjold et rødt griffhode med gull krone og samme som hjelmtegn under et knippe av røde og sølv strutsefjær. Eriks eget slektsvåpen har en hel griff.

av Erik av Pommerns våpenbrev. Falt i det fri (Public domain)

Heraldikken som et eget system ble bevart selv om de virkelige kamp- og turneringsskjoldene gikk ut av bruk på 1500-tallet. Skikkene med å avbilde skjold og hjelm blant annet i segl, på mynter, gravsteiner og inventar, fortsatte å bli praktisert. En særlig viktig årsak til at heraldikken levde videre, var at våpenskjold, brukt som kjennetegn for eierne, spredte seg til slekter, territorier, byer, kirkelige institusjoner, kvinner, laug, handelsfolk, håndverkere, andre byfolk og noen bønder. Våpen var først knyttet til enkeltpersoner, men med neste generasjon kunne våpenet bli et arvelig slektsvåpen. Så vel slektsvåpen som territoriers og institusjoners våpen, var med på å utbre heraldikken og til å styrke den som et eget system og fagområde.

Heraldikken har metoder for å skape variasjoner, differensiering, av et våpen slik at våpnene ligner hverandre, men er forskjellige. Differensiering kan markere at en person er vasallen til en overherre, eller kan vise flere personer og grener innenfor samme slekt. Grunnvåpenet kan bli differensiert blant annet ved å ha forskjellige farger, endre figurers stillinger eller ved å legge til små bifigurer, brisyrer, etter bestemte regler som varierer i de enkelte land. En annen metode er å ha samme skjold, men forskjellige hjelmtegn.

Våpenet til en fyrsteslekt kunne gå over til å bli et territorialmerke for det området som slekten hersket over.  Dette kunne også skje når slekten døde ut og våpenet fortsatt ble brukt av etterfølgerne. På den måten oppsto mange riks- og provinsvåpen, som det norske. Det er flere heraldiske metoder for å sette sammen våpen for slekter og områder, blant annet kan et skjold bli inndelt i felter. Denne utviklingen kan spores alt på 1200-tallet, men skjøt fart ettersom virkelige kampskjold begynte å vike plassen. Fra og med 1300-tallet forekommer det firedelte, kvadrerte, skjold som midt på har et mindre hjerteskjold. Hjerteskjoldet har normalt en slekts opprinnelige våpen, stamvåpenet. I mange fyrste- og adelsvåpen ble det senere lagt til enda flere felter og flere hjelmer med hjelmtegn.

Etter middelalderen fjernet heraldikken seg stadig mer fra kravet til enkelhet og fra de opprinnelige begrensningene av farger, figurer og kombinasjoner av disse. Dette skjedde ikke bare gjennom differensieringer og sammensatte våpen; også helt nyskapte våpen ble gjort kompliserte med mange farger og figurer. Heraldisk praksis forlot samtidig den høye graden av stilisering i våpenavbildningene. Det ble vanlig på 1600- og 1700-tallene med naturtro gjengivelser og bruk av farger i mange nyanser. På 1900-tallet ble mye av dette endret og det kom en utvikling i retning av de begrensningene og den enkeltheten som preget heraldikkens første tid.

Skjoldenes former har skiftet gjennom århundrene, men heraldikkens prinsipp om at skjoldmerket er våpenets hoveddel, er hele tiden blitt fastholdt. De mange skjoldformene, og disses ytre utstyr, er preget av vekslende smak og stilhistorie. På 1700-tallet ble det blant annet brukt ovale skjold og skjeve skjoldformer med opprullede kanter. På 1900-tallet ble det igjen mer bruk av den trekantede, gotiske skjoldformen fra 1200-tallet. Populær ble også den gamle skjoldtypen med et rektangel som er avrundet nederst. Et skjold som er formet som en rombe eller en spissrute betyr, særlig i England, at det tilhører en kvinne. Dette blir begrunnet med at kampskjold ikke hadde denne fasongen, og at kvinner ikke deltok som krigere.

Heraldiske motiver har gjennom tidene spilt en stor rolle i dekorativ utsmykning, og finnes igjen i arkitektoniske detaljer, på gjenstander, kjøretøyer og lignende. Som lansefane, banner og flagg ble våpen tatt i bruk på festninger og skip. Fra skipsflagg fører utviklingen fram til de moderne staters nasjonalflagg.

Våpnene var opprinnelig selvtatte, men de ble etter hvert, og i noen grad, regulert av fyrstenes profesjonelle herolder. Gavebrev og overenskomster fra tidlig tid viser at eierne selv kunne overføre eiendomsretten. Fyrstene lot fra 1300-tallet heroldene utstede våpenbrev som en nådes- eller æresbevisning fra fyrsten. Våpenbrev fra de nordiske unionskonger er kjent fra begynnelsen av 1400-tallet; de eldste er utstedt av Erik av Pommern. Et våpenbrev kombinert med tildeling av adelskap («adelspatent»), ble gjerne utstedt når mottakeren betalte en større pengesum. I Norge fortsatte dette til 1814, i andre land lenger og i Storbritannia ennå i dag. Våpenbrev gir normalt uttrykk for at våpeneieren får enerett til våpenet, og at andre som misbruker våpenet vil falle i unåde hos fyrsten. I skandinaviske og andre land har de offentlige myndighetene likevel ikke hindret folk i selv å ta seg sine egne våpen. Men våpen eid av land, monarker og kommuner var og er rettsbeskyttet, som offisielle myndighetstegn, i segl, på mynter, uniformer, offisielle dokumenter med mer.

Lærebøker i heraldikk er bevart på flere språk fra senmiddelalderen. Den trykte, heraldiske litteraturen vokste til stor bredde fra og med 1600-tallet. Noe av denne litteraturen inneholder strenge heraldiske regelsett for hva som kan være riktige våpen, hvordan og av hvem våpen kan bli brukt. Mange bevarte våpen, fra forskjellige tidsperioder, vitner likevel om at reglene ikke alltid ble fulgt eller praktisert så strengt. Behovet for et konsekvent heraldisk regelsystem var da heller ikke så stort hos privatpersoner, fordi deres våpen hadde bare en beskjeden funksjon som kjennetegn og var mest til dekorasjon. Bruk av segl var riktignok rettsbeskyttet, men våpen i segl var uten farger og de behøvde ikke å ha den enkelheten som var grunnleggende i heraldikkens første tid.

Opp gjennom 1900-tallet utviklet det seg igjen behov for enkle og tydelige kjennetegn. Dette har ført til forenkling av mange våpenskjold, spesielt for offentlige våpen, statlige og kommunale våpen, med rettsbeskyttelse og styring etter egne regelverk. De politiske endringene rundt om i verden er blitt fulgt av en oppblomstring av interessen for heraldikk i mange stater, med fastsetting av nye offentlige våpen, til dels bygd på gamle tradisjoner. Behovet for forenkling har ført til fornyet interesse for heraldiske motiver og for studier av den eldste heraldikken.

  • Achen, Sven Tito. Danske adelsvåbener. København 1973.
  • Bjønnes, Anders m. fl. (redaktører). Segltegninger fra hyllingene i Norge 1591 og 1610. Oslo 2010.
  • Brinchmann, Chr. Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen. Kristiania 1924.
  • Cappelen, Hans. «Begrepet våpen i norsk lovgivning. Rettslig vern». Nordisk Immateriellt Rättsskydd, Visby 1974, side 394-405.
  • Cappelen, Hans. «Prinsippene for nye militære våpenmerker». Norsk Militært Tidsskrift nr. 154, Oslo 1984, side 451-456.
  • Cappelen, Hans. «Heraldikk i slektsforsking». Slekt og data, Medlemsblad for DIS-Norge. Oslo 2010, side 6-19.
  • Clemmensen, Steen m. fl. Dansk heraldisk bibliografi 1569-1999. Odense 2002.
  • Dahlby, Frithiof. Svensk heraldisk uppslagsbok. Stockholm 1964.
  • Fjordholm, Odd, Erla B. Hohler, Halvor Kjellberg og Brita Nyquist. Geistlige segl i Nidaros bispedømme. Oslo 2012 (Norske sigiller fra middelalderen bind 3)
  • Grandjean, Poul Bredo. Dansk Heraldik. København 1919. 
  • Huitfeldt-Kaas, H.J. m.fl. Norske Sigiller fra Middelalderen. Oslo 1899-1950.
  • Krag, Hans. Norsk heraldisk mønstring fra Frederik IV's regjeringstid 1699-1730. Drøbak 1942 – Kristiansand S 1955.
  • Løvenskiold, Herman L. Heraldisk nøkkel. Oslo 1978.
  • Munthe, C. M.: «Norske slegtsmerker». Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind I. Oslo 1927-1928, side 33-56, 155-189 og 336-382.
  • Nissen, Harald og Monica Aase. Segl i Universitetsbiblioteket i Trondheim. Trondheim 1990.
  • Nissen, Harald og Terje Bratberg. Schønings våpenbok – Gamle Norske Adel Efter et gammelt Manuskript Assessor Ifver Hirtzholm tilhørende. Trondheim 2013.
  • Nyquist, Brita. Geistlige segl fra Hamar bispedømme. Oslo 2015 (Norske sigiller fra middelalderen bind 4).
  • Raneke, Jan. Bergshammarvapenboken: en medeltidsheraldisk studie. Lomma 1975.
  • Raneke, Jan. Svenska medeltidsvapen. Bodafors 1982-1985.
  • Storm, Gustav. Norges gamle Vaaben, Farver og Flag. Christiania 1894.
  • Trætteberg, Hallvard. Fylkesmerker. Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd. Oslo 1930.
  • Trætteberg, Hallvard. Norske by- og adelsvåben. Oslo 1933.
  • Tønnesen, Allan (redaktør). Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne. Odense 2013.
  • Von Volborth, Carl-Alexander. Heraldry – Customs, Rules and Styles. Dorset 1981.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.