kjempeslekta

De norske artene har alle blader i rosett og ugreina stengler med tette aks av små blomster som er tilpassa vindpollinering. Blomstene er firetallige og tokjønna med lang griffel og fire pollenknapper på lange pollentråder. Bladene hos kjempeslekta er uvanlige for tofrødblada planter idet de har buenervatur og ikke fjør- eller håndnervatur. Fruktene i slekta er lokkapsler.

Artene i slekta er med sine reduserte blomster tilpassa vindpollinering. Blomstene er førsthunnlige, og de modnes nedenfra og oppover i blomsterstanden. Dette fører til at blomsterstanden vil ha en ring av hunnlige blomster ovenfor en ring av hannlige blomster, som regel med en ring nøytrale blomster imellom. Dette kan være en tilpasning for å redusere sjansen for sjølpollinering siden pollenet frigjøres fra et lavere nivå enn de fertile arrene.

Selv om kjempe-artene er tilpassa vindpollinering er det noen av dem som trolig er i en mellomstilling idet de har pollenknapper som er ganske iøynefallende og kan fungere som reklame for insekter. Både blomsterfluer og ulike bie-arter kan ofte ses på smalkjempe, dunkjempe og strandkjempe idet de samler pollen. Hvorvidt besøkerne bidrar i noen særlig grad i pollinering av plantene er ukjent.

Av de fire artene er groblad uten tvil den vanligste. Denne arten finnes over hele landet og særlig i områder påvirka av menneskelig tråkk og annen aktivitet. Strandkjempe er også svært vanlig langs kysten i hele landet. Dunkjempe og smalkjempe er ikke like utbredt som de to andre; de mangler i de nordligste områdene og de har mer begrensa økologisk forekomst.

I tillegg er en håndfull andre arter funnet som ugras ved møller og ballastplasser. Kjempeslekta er utbredt over hele verden.

• maskeblomstfamilien