klokke – planteslekt

Klokkeslekta er en meget stor planteslekt med over 400 arter, hvorav ti finnes i Norge (se nederst i artikkelen). Slekta har klokkeforma blomster med fem kronfliker og fargen er som oftest blå i ulike valører, men fiolette og rosa forekommer hos noen arter. I tillegg kan det forekomme individer med hvite blomster hos flere arter. Griffelen hos klokkeslekta har tre arrfliker. Pollenet er avsatt til små børster av hår på griffelen på baksida arrflikene. Fruktene er kapsler og frøa spres ballistisk. Klokkeslektas arter har melkesaft.

De norske artene av klokkeslekta varierer svært i størrelse; fra høyfjellklokkas rundt ti centimeter til storklokkas ofte mer enn meteren. Bladform og behåring varierer også mye og blomsterstandene også; både klaser, topper og hodeforma blomsterstander finnes i tillegg til enkeltblomst hos høyfjellsklokke. Felles for alle er at blomstene er klokkeforma i varierende utforming,  blomstenes farge er ulike blåsjatteringer med hvite individer hos noen og samtlige arter har melkesaft.

Flere arter i klokkeslekta dyrkes som prydplanter, men disse finnes kun unntaksvis forvilla. Karpatklokke (C. carpatica) er en lav plante med skålforma blå blomster. Mariklokke (C. medium) er en toårig stor plante med store, delikate blomster i rosa, hvitt eller ulike sjatteringer av blått. Stautklokke (rankklokke, rapunkelklokke, C. rapunculus) er en annen toårig, ganske stor plante med mange blomster i åpen topp. Aronstav (C. pyramidalis ) er en høy plante med mange, ganske små blomster i aksforma klase. I tillegg brukes noen arter som stueplanter, for eksempel betlehemsklokke (C. isophylla) som hvis den har hvite blomster, kalles hardangerbrud.

Forekomst av hvite blomster hos normalt blåblomstra arter er vanlig hos flere medlemmer i klokkeslekta. Foruten hos storklokke hvor hvite blomster mange steder er den vanligste formen, er hvite blomster i naturlige forekomster ofte en effekt av innavl i små populasjoner. Slike anomalier framelskes gjerne hos prydvekster slik at mange av prydplantene klokkeslekta gjerne finnes i både blå og hvit utgave.  

Klokkeslekta har blomster som er tilpassa insektpollinering og de har nektar som belønning for pollinatorer. Det morfologiske utgangspunktet er den særegne måten pollenet presenteres på i blomstene hos klokkefamilien: Før blomsten åpner seg vokser griffelen opp gjennom røret som de fem pollenknappene danner og tallrike små hår på griffelen fanger opp pollenkornene som slippes fra pollenknappene. Deretter visner pollenknappene og blomsten får dermed sekundær pollenpresentasjon, det vil si at pollenet i den modne blomsten finnes et annet sted enn i pollenknappene. Denne situasjonen; pollen festa i børster av hår på griffelen, er utgangspunkt for utallige tilpasninger til ulike pollineringsforhold.

Gitt denne sekundære pollenpresentasjonen er klokkeslektas blomster strengt førsthannlige (protandriske). De tre innovervendte arrflikene i enden av griffelen og åpnes først på et seinere tidspunkt. Hos noen arter åpner ikke arret seg før pollenet er fjerna fra blomsten, men hos andre arter vil de pollensamlende hårene trekkes inn i griffelen slik at pollenet faller av. Arrflikene hos noen arter bøyer seg utover, mens de hos noen krøller de seg bakover slik at de vil kunne treffe pollenet som sitter lenger ned på griffelen og dermed kunne gi sjølpollinering. 

Disse variasjonsmulighetene gir ulike muligheter for å oppnå evolusjonært gunstige resultater. På grunn av de normalt skadelige effektene av innavl, er krysspollinering fordelaktig, men hvis dette skulle svikte vil det i noen tilfeller være gunstig med sjølpollinering som reserveløsning. Variasjonsmulighetene i pollineringstrekkene hos klokkene gjør at mange ulike tilpasninger til varierte økologiske forhold er mulig. Noen hovedtrekk er at sjølpollinering som reserveløsning er vanlig hos ettårige eller toårige arter. Flerårige arter har gjerne ikke mulighet for sjølpollinering og viser tydelige tilpasninger for å unngå dette; pollen som faller av før arret modner og arrfliker som ikke krøller seg opp.

Pollinatorer hos klokkene er som oftest humler eller bier. Et særegent tilfelle er blåklokke som har en art solitær bie som utelukkende besøker blåklokke for å skaffe seg nektar. Denne bia, klokketrebie (Chelostoma campanularum) har behåring på undersida som vil fange opp pollen fra griffelen når insektet lander på denne og kravler innover i blomsten for å nå nektaren i bunnen av klokka.

Arter av klokkeslekta som har hengende blomster er yndet tilholdssted for ulike mindre insekter i fuktig vær og om natta idet dette gir godt skjul. Slike besøk bidrar nok kun unntaksvis til pollinering.

Fruktene hos klokkene er porekapsler med mange små frø som kastes ut ved ytre påvirkning av stengelen. Hos en gruppe i slekta er kapslene opprette når de er modne (for eksempel fagerklokke), mens de er nikkende hos en annen gruppe (for eksempel blåklokke). Porene vil uansett være øverst i kapselen slik at det trengs en relativt kraftig påvirkning til før frøene slipper ut og dermed kastes de relativt sett lenger fra morplanta.