geitrams

Geitrams
Lisens: CC BY SA 3.0
.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Geitrams: nærbilde av blomst. Langs Alnaelva i Oslo.
Geitrams: kapsel som åpner seg. Langs Alnaelva i Oslo.

Geitrams er en flerårig plante i mjølkefamilien, og er veldig vanlig over hele Norge. De inntil to meter høye plantene med sine lange klaser av rosa blomster er velkjente de fleste steder. Geitrams har meget effektiv vindspredning av sine små frø og er blant de første plantene til å kolonisere ledige områder som rasmark, veiskråninger og særlig brannflater (se suksesjon).

Faktaboks

Etymologi

Det vitenskapelige navnet Chamaenerion er fra gresk chamai, 'på bakken' og nerion, 'oleander'. Navnet ble gitt av Konrad von Gesner i 1541.

Også kjent som

Chamaenerion angustifolium. Tidligere også Chamerion angustifolium og Epilobium angustifolium.

Beskrivelse

De ugreina stenglene vokser opp fra krypende jordstengler og er ofte fra 50 til 200 centimeter høye. Stenglene er tett besatt med lansettforma blader. Blomsterstanden er en lang klase der blomstene sitter rundt hele stengelen.

Blomstene er to til tre centimeter i diameter og svakt ensymmetriske, de to øvre kronbladene er litt breiere enn de to nedre. De fire smale begerbladene er mørkerøde og sitter mellom kronbladene. Kronbladene er mørkt rosa, men lysere rosa varianter finnes også. Rent hvite blomster forekommer også, men er mindre vanlig. Blomstene har åtte pollenbærere og lang griffel med fireflika arr. Blomstene er førsthannlige og blomstene åpner i streng rekkefølge nedenfra og oppover i blomsterstanden, noe som bidrar til krysspollinering ved hjelp av humlene som besøker arten (se avsnitt om reproduksjon).

Fruktene er lange kapsler som sitter under blomstene. Kapslene sprekker opp ved modning og de små frøene spres med vind ved hjelp av hvit frøull. Hver kapsel har gjerne rundt 500 frø og hver plante har flere titalls kapsler slik at en enkelt stengel kan ha fra noen tusen til femti tusen frø eller mer, avhengig av størrelsen.

Utbredelse

Geitrams vokser på skrinne, åpne steder som beiter, veikanter, jernbaneskråninger, brannflater i skog og på ulike typer skrotemark. Den er vanlig i landet til langt opp på fjellet, høyeste kjente funn er på nær 1800 meters høyde.

Geitrams finnes i tempererte områder på den nordlige halvkula.

Reproduksjon

Geitrams pollineres hovedsakelig av humler og har mange bygningstrekk som viser tilpasning til dette. I hovedtrekkene er disse tilpasningene sammenfallende med systemet hos revebjelle, men de to artene er ulike i blomsterform og det at revebjelle som regel har blomster kun på én side av stengelen. Denne rekken av tilpasninger kalles Darwins pollineringssyndrom og innebærer en lang, rett blomsterstand der blomstene åpner i streng rekkefølge ovenfra eller nedenfra og at enkeltblomstenes kjønnsfunksjoner er atskilt i tid.

Hos geitrams åpner blomstene nedenfra og oppover i blomsterstanden. Enkeltblomstene er førsthannlige, det vil si at pollenbærerne er modne og kan levere pollen før arret blir modent og kan motta pollen. Etter at pollenbærerne er tomme for pollen, vil griffelen som er bøyd nedover i starten rette seg opp, og når arret er mottakelig vil det være plassert om lag på samme plass som pollenknappene var da de hadde pollen.

Dette systemet fører til at en blomsterstand hos geitrams i midten av blomstringa vil ha hunnlige blomster nede, så kanskje noen blomster som er i nøytral mellomfase, og videre hannlige blomster før blomsterstanden avsluttes i toppen med blomster som er åpne, men uten modne kjønnsfunksjoner, og helt øverst, knopper. Siden pollinatoren starter sitt fødesøk etter nektar nederst i blomsterstanden, vil den avsette pollen den måtte ha med fra forrige besøk til en annen blomsterstand på de hunnlige blomstene før de arbeider seg oppover og får på seg pollen fra hannlige blomster. Når pollinatoren så forlater blomsterstanden vil den bringe med seg pollen som kan havne på arrene hos neste blomsterstand.

Det er uklart om de besøkende humlene instinktivt starter nederst eller om de gjør dette fordi det er mer nektar å finne i de eldre blomstene som har høyere nektarproduksjonsrate, men faktum er at humlene nesten alltid starter nederst i blomsterstanden. Flere undersøkelser har også vist at humlene sjelden beveger seg nedover i blomsterstanden, og sjølpollinering innad i en blomst er umulig fordi pollen og arr ikke er modne samtidig i samme blomst. Dermed øker sannsynligheten for krysspollinering betydelig med dette systemet.

Geitrams tåler sjølbefruktning svært dårlig. Flere undersøkelser med kontrollert pollinering med eget pollen, har vist dårlig frøsetting, svak spiring og generelt svekka vigør hos avkommet. Denne kraftige effekten av innavl gir sterk seleksjon for trekk som fremmer krysspollinering.

Navn og kulturhistorie

Geitrams er en utbredte og iøynefallende plante, og har et rikt folkelig navneverk. Det er særlig to tema som går igjen i navnene;

  • geit med variasjoner som første ledd og ulike andre ledd
  • ild med variasjoner etterfulgt av variasjoner over merke

Den siste tradisjonen er mest utbredt på indre Østlandet, mens den andre er vidt utbredt.

Geitrams med variasjoner som gjeitarams eller gjeiderams kan være stedegent i Østfold og Akershus, men er trolig også påvirka av navnet i bøker; geitrams eller det danske gederams har vært navnet i floraer. Mer utbredt har variasjoner over jesko vært. Forstavelsen je, jes, jeis eller jeit antas også å ha utgangspunkt i geit.

Navn av typen ildmerke, eldmerkje, ellmørkje og så videre har vært særlig utbredt på indre Østlandet. Det er to forklaringer på forstavelsen; enten har dette sammenheng med at arten er blant de første som vokser opp på brannflater (se pionersamfunn), eller så sammenlignes den intenst rødrosa blomstringa med ild.

Geitrams har hatt en rekke andre navn lokalt, og botaniker Ove Arbo Høegs innsamlinger påviser flere titalls ulike navn. Et ganske utbredt navn har vært lublend med variasjoner. Dette skal ha betydningen løe og blind og forklaringa oppgis til at man ble «blind» av å få frøullet i øynene ved håndtering av tørt høy med geitrams. En annen gruppe navn med en viss utbredelse er bjønngoppel (jamfør storklokke). Høeg oppgir ikke rallarrose eller rallarblomst, så den nyere bruken av disse navnene på geitrams er trolig svensk påvirkning. Rallarros er sammen med mjölkört vanlige svenske navn.

Det samiske navnet på geitrams er gieganjuolla.

Bruk

Bladene av geitrams er blitt brukt til te. Unge stengler eller margen av slike har vært spist som grønnsak.

Geitrams har vært brukt i folkemedisinen mot en rekke plager og sykdommer, men virkningen er usikker. Et eksempel på folkelig bruk var at røtter ble kokt med rømme og havremel til en grøt som ble brukt mot gikt og all slags utvortes skade.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon : floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg