Logo
Logo
Av .
Bunadutstilling

Fra Norsk institutt for bunad og folkedrakt sin bunadutstilling i Valdresmusea på Fagernes.

Bunadutstilling
Av /Norsk institutt for bunad og folkedrakt.
Nordisk bunadseminar

Norsk institutt for bunad og folkedrakt har også samarbeid med nabolandenes bunadarbeidere. Omtrent hvert tredje år arrangeres et stort, nordisk seminar. Her er deltagerne på seminaret sist det var i Norge, i Valdres i 2000.

Nordisk bunadseminar
Av /Bunad- og folkedraktrådet.

Norsk institutt for bunad og folkedrakt et nasjonalt kompetansesenter som jobber med dokumentasjon, formidling og forskningbunader og folkedrakter. Instituttet har lokaler på Fagernes, på Valdres Folkemuseum.

Virksomhet

Instituttet er et rådgivende organ i spørsmål som gjelder rekonstruksjon av bunader på grunnlag av og i samsvar med lokal folkedrakttradisjon og også i spørsmål om bruk av bunader.

Instituttet har og bygger stadig ut en samling av modell-bunader som består av bunader som enten er rekonstruert på grunnlag av folkedrakttradisjonen eller representerer siste ledd i utviklingen av en folkedrakttradisjon. Instituttet har det største dokumentasjonsarkivet av sitt slag, med registrerte og fotograferte folkedraktplagg i privat eie og et kartotek med prøver på materialer til bruk i rekonstruksjonsarbeidet. Dette er et resultat av feltarbeidet instituttet driver i samarbeid med lokale miljøer i Norge.

Institutt for bunad og folkedrakt utgir brosjyren Norske bunader – Bakgrunn – Rekonstruksjon – Bruk. Sammen med Norsk Folkemuseum utgir de også Folkedrakter og bunader. Bibliografi.

Historikk

I 1947 lanserte Ragnar Nordby ideen om en statlig bunadnemnd i 1947, og med støtte fra både Klara Semb, Heimeyrkerådet og departementet ble nemnda opprettet. Heimeyrkekontoret ved Nordby skulle være nemndas sekretariat. Der levde bunadnemnda fram til 1955. Da ble Heimeyrkekontoret lagt ned, og bunadnemnda overført til Landbruksdepartementet. Nemnda fikk nye retningslinjer, utnevnelse av medlemmer ble overlatt til departementet, og navnet ble endret til «Landsnemnda for bunadsspørsmål».

I 1986 flyttet instituttet fra Oslo til Fagernes hvor de i dag har kontor på Valdresmusea. Instituttet er et statlig oppnevnt organ som sorterer under Kulturdepartementet. Tidligere har det hørt hjemme under så vel Landbruksdepartementet som Familie- og forbrukerdepartementet, Kirke- og undervisningsdepartementet og Kultur- og vitenskapsdepartementet. I 1967 ble det daværende bunad- og folkedraktrådet omorganisert i samsvar med rådets nye statutter.

Bunad og folkedrakt som forskningsobjekt

Magny Karlberg, mangeårig leder av Norsk institutt for bunad og folkedrakt på Fagernes
Magny Karlberg, mangeårig leder av Norsk institutt for bunad og folkedrakt på Fagernes
Av .

På 1950-tallet ble bunadene og folkedraktene også gjenstand for interesse både fra museumshold og forskere. I Hordaland og Sogn og Fjordane utførte Gunvor Ingstad Trætteberg et omfattende feltarbeid på draktskikk fra 1936 og utover.

Hilmar Stigum arbeidet med folkedraktmaterialet og bunadene kun som en del av mye annet kulturhistorisk materiale, og han takker Klara Semb for hennes bidrag til kapitlet om draktskikk i 1952-utgaven av boka Vår gamle bondekultur. Kapitlet har fokus på de gamle folkedrakttradisjonene, men bildematerialet viser for en stor del bunader som var i bruk på 1950-tallet. Landsnemnda hadde i sine første vedtekter et mål om å verne om de levende drakttradisjonene.

Klara Semb (1884–1970)

Kvinnebunader fra Østerdalen som ikke er i produksjon

Klara Semb iført gamle klesplagg fra Østerdalen, tidlig på 1900-tallet.

Kvinnebunader fra Østerdalen som ikke er i produksjon
Av /Bunad- og folkedraktsrådet.

I 1902 kom Klara Semb med i Bondeungdomslaget i Oslo. Fra 1905 reiste hun hver vinter rundt om i landet som instruktør i folkedans og gjennom folkedansen ble hun introdusert for bunadene.

Etter hvert fjernet Klara Semb seg nokså radikalt fra Hulda Garborgs bunadsyn. Men det gikk gradvis, og det skjedde i samspill mellom Klara Semb og de hun hadde kontakt med.

Hun ble ansatt som reisende instruktør i folkedans, i Noregs Ungdomslag, og på reisene sine kombinerte hun danseinstruksjon med granskning av den lokale folkedraktskikken. Hun ba elevene ta med draktdeler på kursene, og noen steder ble nye bunader skapt nærmest mens kurset pågikk. Slik var det for eksempel i Sogn. Bunaden fra Indre Sogn hadde blitt utformet tidligere, men Klara Semb var med og satte rammene for det videre arbeidet. Fra notatene hennes, som i dag er ved De Heibergske samlinger – Sogn Folkemuseum, får vi et innblikk i hvordan Klara Semb så på bunadene de første åra. Da hun holdt «leikskeid» i Sogndal i 1922, bidro hun til at bunaden kom inn i et fastere mønster ved at det ble lagd en modellbunad.

Klara Semb var opptatt av linjene i folkedraktene, med andre ord av snittet. Hun meinte at hvert område hadde et lokalt, særpreget snitt, mens farger og materialer kunne variere. Da hun et par år seinere kom til Brekke i Ytre Sogn for å holde kurs, var ikke veien til en sognebunad nummer to så lang. Den fikk samme fasong som bunaden i Indre Sogn. Det var nok de folkedraktplaggene hun hadde sett, som dannet utgangspunkt for vurderingene hennes, men av og til generaliserte hun mer enn den gamle draktskikken tilsa. I Sogn meinte hun det var samme fasong i de indre og ytre bygdene, noe som seinere forskning viste var feil.

Arbeidet hun gjorde i Sogn, skjedde tidlig i hennes karriere, og på det tidspunktet forfektet hun holdninger som hun seinere tok avstand fra. Blant annet sa hun dette om det tradisjonelle hodeplagget for ugifte kvinner i Sogn: Pannelin er eit rett stykkje ty som vart sauma med perlur, bandstumpar, tyrosor og anna krimskrams. Det er ein hovudbunad som høver betre for ein indianar enn for ei sognejente.

Hodeplagg ser i det hele tatt ikke ut til å ha blitt lagt særlig vekt på i den første tida, men det kom til å bli svært viktig seinere. Hulda Garborg var også opptatt av hodeplagg, såframt de var funksjonelle etter samtidas målestokk, men hun tok sterk avstand fra hodeplagg i de tilfellene hun meinte de var upraktiske. Klara Sembs tidlige bunadsyn var nok i stor grad preget av Hulda Garborgs holdninger.

Mens Hulda Garborg delte engasjementet sitt i to – mellom det å videreføre eller å ta opp igjen folkedrakter som bunader og det å skape nye bunader inspirert av elementer fra folkekunsten – valgte Klara Semb bare den ene linja. Etter hvert utkrystalliserte interessene hennes seg i form av et bunadprogram som kun omfattet bunader tuftet på folkedraktene. Hun tok sterk avstand fra kravet om norske materialer som tidligere hadde vært så viktig. Og hun uttalte seg kritisk om de fritt komponerte, broderte bunadene. Man måtte ta de gamle folkedraktene på alvor, hevdet Klara Semb, og en måtte ta inn over seg at folk hadde brukt både hjemmelagde og innførte materialer. Hun hevdet at folk i større grad måtte kopiere alle delene av de gamle draktene, fra hodeplagg til fottøy. På bakgrunn av de mange reisene hun gjorde som leikinstruktør omkring i landet, meinte hun å kunne utlede noen grunntrekk ved de gamle folkedraktene som måtte videreføres i bunadene. Stakk og liv skulle for eksempel sjelden eller aldri være av samme materiale eller farge, og det skulle heller aldri være samme broderi på flere draktdeler. Mens de tidligere bunadene i stor utstrekning hadde blitt ensartede og uten variasjonsmuligheter, skulle en nå etterstrebe variasjon innenfor visse rammer.

Ragnar Nordby (1906–1978)

Ragnar Nordby kom fra Vestfold. På 1930-tallet avla han embetseksamen i filologi ved Universitetet i Oslo, med ei avhandling om kulturhistorie i Vestfold. Der inngikk draktskikken som et viktig element. I feltarbeidet sitt hadde han intervjuet mange eldre folk om draktskikken, og på bakgrunn av dette og noen andre spredte kilder utarbeidet han både kvinne- og mannsbunader for Vestfold. Kvinnebunaden ble lansert i 1932, og mannsbunaden omtrent samtidig. Kvinnebunaden bygger i hovedsak på et bunadsyn tilsvarende det Hulda Garborg sto for. Denne bunaden fra Vestfold var i bruk til 1956, da den ble revidert og lagt fram for Landsnemnda for bunadsspørsmål. Ragnar Nordby var like aktivt involvert i revisjonen som i førsteutkastet.

Bunadsynet til Ragnar Nordby forandret seg fra 1932 til 1956 og den reviderte bunaden er et godt eksempel på den tidlige landsnemndas arbeidsmåte. Nemnda hadde noen hovedretningslinjer for hvordan folkedraktene hadde vært, og disse trår tydeligere fram jo spinklere materiale bunaden bygger på. Mens 1932-utgaven har samme stoff og farge i stakk og liv, har den reviderte ulike farger og stoffkvaliteter. Mens den første utgaven har samme broderi på lue og lomme, i tillegg til at begge delene er i samme stoff og farge som stakken og livet, har den reviderte bunaden overhodet ikke noe broderi, og ulike materialer og farger på både lua og lomma. Men det som kanskje er det viktigste skillet mellom 1932-modellen og 1956-modellen, er ikke disse åpenbare endringene. Den største forskjellen ligger i måten bunaden er lagd på.

Ragnar Nordby tok over som disponent ved Den norske Husflidsforening i Oslo i 1954, og her fulgte arbeidet nå helt andre prinsipper enn tidligere. Bunadene han hadde skapt på 1930-tallet, passet ikke uten videre inn i den institusjonen han nå skulle lede. 1950 står som et avgjørende år i bunadhistoria. Ragnar Nordby og Klara Semb hadde gjennom Landsnemnda for bunadsspørsmål stor påvirkningskraft på bunadmiljøet, og sammen med Den norske Husflidsforening i Oslo sto de for en dreining av bunadproduksjonen som har dannet grunnlaget for dagens rekonstruksjonsarbeid.

«…som marsjerande soldatar…»

Den mest ytterliggående formen for regulering av bunader er antagelig inndelinga i hva som er rett og feil, noe som kommer klarest til uttrykk gjennom godkjenningsrett på bunader. Da Bærum Husflidsforening tok til orde for at det skulle oppnevnes et offentlig bunadorgan, var de nettopp opptatt av at det var for å regulere bunadene. Landsnemnda behandlet sakene på den måten at de tok utgangspunkt i det kildematerialet bunadskaperne la fram, og sammenholdt det med den kunnskapen nemnda hadde. Og på bakgrunn av dette bestemte nemnda om en bunad kunne godkjennes eller ikke.

Landsnemndas medlemmer brukte flittig bedømmelsesretten sin, og de gikk ikke av vegen for å si at bunader som var skapt tidligere og med andre metoder enn de en nå arbeidet etter, burde tas ut av produksjon. Dette er de klareste eksemplene i bunadhistoria på at ei gruppe eksperter hevder å ha kommet til ny og bedre erkjennelse enn de som gikk foran, og at de dermed kunne radere ut det som var blitt lagd tidligere.

I Solør-Odal i Hedmark samarbeidet leiknemnda i fylkeslaget Varden av Noregs Ungdomslag med Landsnemnda for bunadsspørsmål om en ny kvinnebunad. I 1958 reiste Signe Støve hjem til Kongsvinger med sterke anbefalinger for den nye kvinnebunaden fra Solør-Odal som hun hadde arbeidet med. Det var enkelt å få Marie Bakstevold i forretningen Tante Marie til å stoppe produksjonen av den broderte Solør-Odal-bunaden og begynne med produksjon av den nye i stedet. Signe Støve hadde imidlertid fått et klart råd fra landsnemnda om å bidra til at all produksjon av den eldre, broderte bunaden skulle opphøre, og hvis hun skulle få til det, måtte hun snakke med den andre produsenten på Kongsvinger også. Det syntes hun imidlertid ble å gå for langt, og lot det være.

Andre distrikter fikk samme beskjed: Da de hadde rekonstruert de såkalte skjælingskleda i Øvre Numedal i 1959, sto det i vedtaket fra Landsnemnda at den eldre, broderte bunaden burde tas ut av produksjon. Vedtaket ble ikke gjennomført i Numedal mer enn det hadde blitt i Solør-Odal, men begge stedene førte landsnemndas uttalelser til en bunadstrid som fortsatt lever.

På et møte i Trondheim i 1950, der framtida for bunadarbeidet var tema, kom flere eksempler på bunader fram i debatten, deriblant kvinnebunaden fra Meldal, som Kjellaug Tverdahl hadde skapt, og Lødrup-bunaden fra Østerdalen. Referatet fra møtet er et av de kraftigste vitnesbyrdene om hvordan Ragnar Nordby og Klara Semb argumenterte:

Ragnar Nordby sier:«Meldalsbunaden har harmoniske fargar. Lødrupsbunaden er disharmonisk… Den raude fargen er heilt ukjend. Snittet gjer at mennesket ser ut som ei tunne i bunaden. Di lengre ned ein dreg livet di tjukkare blir ein.»

Semb fortsetter: «Linene på Lødrupbunaden er uflytande. Vippen er teken bort og skøyten er utan fôr og heng slapt ned. Mønstret i saumen er påsett mest som marsjerande soldatar og det bryt linene i snittet»

Bunadekspertene uttaler seg om forhold som er vanskelige å vurdere. Harmoni i fargevalget er avhengig av øyet som ser, og om snittet virker slankende eller ikke, har lite med idealene om historisk autentisitet å gjøre. Det er imidlertid tydelig at kommentarene blir gitt på bakgrunn av en generell kunnskap om folkedraktfeltet. Ekspertene tenkte seg at hvert geografisk område har hatt sitt særpreg, ei slags grunnform som har utviklet seg over tid – der noen impulser utenfra i større eller mindre grad har smeltet sammen med lokale tradisjoner. Dette er prinsipper som gjelder fortsatt, men på 1950-tallet tok de i mindre grad hensyn til om et draktområde kanskje hadde forandret seg såpass over tid at det hadde utviklet seg flere historiske perioder i draktskikken. Ut fra den kunnskapen ekspertene satt med, konstruerte de et verdisyn som de la til grunn for sammenligning av ulike bunader.

Det ekspertene uttalte ble tillagt stor vekt, og folk stolte altså så mye på deres kunnskaper at de på dette møtet vedtok at landsnemnda skulle ha rett til å godkjenne bunader. Nå var ikke godkjenning noe aldeles nytt fenomen på det tidspunktet – lokale nemnder har både før og etter at landsnemnda kom på banen, drevet med slik godkjenning. Bunaden for nedre Buskerud ble for eksempel godkjent på årsmøtet til Buskerud Bondekvinnelag i 1939, mens Askøybunaden ble godkjent av bunadnemnda i Vestlandske Husflidslag i 1954.

Nemnda så denne godkjenningsretten som problematisk, og tok derfor heller i bruk uttrykket «tilrå». Resultatet var at nemnda hadde ryggen litt mer fri, mens de bunadinteresserte i liten grad oppfattet forskjellen. Det er fortsatt en allmenn oppfatning at noen bunader er godkjent, mens andre ikke er det.

Norsk folkemuseum og Aagot Noss

Aagot Noss
Aagot Noss
Av /Norsk bunadleksikon.

Reidar Kjellberg var direktør for Norsk Folkemuseum på 1950-tallet, og han var også den første formannen i Landsnemnda for bunadsspørsmål i 1955. Året etter ansatte museet filologen Aagot Noss (1924–2015) for å utføre feltarbeid på levende folkedraktskikk.

Aagot Noss’ første store publikasjoner handlet om kunstneres avbildninger av norske folkedrakter, og dette er et emne som har fulgt henne gjennom hele hennes forskerkarriere. Den grundige gjennomgangen hun gjorde av disse bildene, har skapt et uvurderlig kildemateriale for videre forskning. Etter hvert fikk hun også anledning til å publisere resultatene av feltarbeidene hun utførte på 1950- og 1960-tallet. Boka «Nærbilete av ein draktskikk», som handler om klesskikken for kvinner i Øvre Hallingdal, er den mest omfattende monografien over et draktområde som er lagd i Norge. Hodeplagg har stått i fokus for flere av bøkene, først i «Lad og krone», som er en oversikt over brudehodeplagg i det meste av landet. Professor i etnologi, Bo Lönqvist, har karakterisert dette verket som helt unikt i nordisk sammenheng. Noen år seinere arbeidet hun videre med materialet for ett område av landet, noe som resulterte i boka «Krone og skaut», som handler om kvinnehodeplagg i Hordaland. Videre har Aagot Noss skrevet om folkedrakttradisjonene i både Vest-Telemark og Tinn, samt publisert ei lang rekke artikler over ulike emner. Hun har også bidratt til rundt ti filmer om håndarbeidsteknikker og om dokumentasjon av drakttradisjoner. Ved Norsk Folkemuseum markerte ei stor basisutstilling om norske folkedrakter 100-årsjubileet i 1993, og utstillinga ble samtidig et vitnesbyrd om Aagot Noss’ yrkeskarriere ved museet.

På samme tid som Aagot Noss dro på sine feltarbeidsreiser i norske bygder på 1950- og 1960-tallet, sank aktiviteten i Landsnemnda for bunadsspørsmål og i 1965 la medlemmene ned arbeidet. Det ble da nedsatt et utvalg som skulle komme med ei innstilling til hvordan det videre arbeidet med norske bunader kunne organiseres. Departementet hadde sørget for at utvalget var satt sammen av fagpersoner med vitenskapelig kompetanse, og her kom Aagot Noss inn. Sammen med Signe Rutlin og de to fylkeskonservatorene Halvor Landsverk og Lauritz Opstad utarbeidet hun forslag til nye statutter for nemnda, og la fram et klart krav om at det måtte opprettes et eget sekretariat.

I tillegg til kravet om fast ansatte var den største endringa i de nye retningslinjene en avgrensing av arbeidsområdet. Heretter skulle nemnda bare uttale seg om bunader som var tuftet på tradisjonelle folkedrakter, og de fritt komponerte bunadene falt dermed utenfor arbeidsområdet. Det ble også gjort forsøk på å reservere bunadbegrepet for de bunadene som bygde på folkedraktmateriale, men begrepsskillet viste seg å være umulig å gjennomføre i praksis. Seinere har instituttet forsøkt å få til samme type begrepsbegrensing, men med like lite hell.

Aagot Noss fikk naturlig nok en plass i den nye nemnda. Hun var fra 1967 fast medlem der, og hun satt i rådet i 40 år, fra 1967 til 2007. I mange år hadde hun også vervet som leder. Kravet fra utvalget i 1966 om et fast sekretariat ble etterfulgt, og Åse Asheim Lange (f. 1943) ble ansatt i halv stilling. Hun avla i 1974 embetseksamen i etnologi på siste ledd i folkedraktskikken i Brekke i Sogn, altså mens hun arbeidet i sekretariatet. Feltarbeidet hun utførte, var ikke knyttet til noen form for rekonstruksjon av bunad, men det var like fullt viktig i arbeidet for å dokumentere draktskikken i dette området.

Dokumentasjonsarbeid ble grunnstammen i sekretariatets arbeid. I 1969 ble det utført feltarbeid i Jølster i Sunnfjord og Østfold, og det resulterte også i ei større utstilling ved Haldens Minders Museum (Halden historiske samlinger). De første åra etter at de nye statuttene trådte i kraft, ble det ikke lagt fram bunader som nemnda fant at den kunne tilrå, men bunader fra flere områder var inne til vurdering. I Nord-Trøndelag foreslo landsnemnda å lage utstilling av gammelt draktmateriale, i håp om at det kunne føre til ytterligere registreringer. Kvinnebunader fra Flå og Krødsherad i Buskerud, mannsbunader fra Oppdal i Sør-Trøndelag, Vestfold og Romsdal var også inne til vurdering, men ingen av bunadene ble ført fram til en endelig uttalelse fra nemnda. I tillegg ble draktdeler som skulle supplere allerede eksisterende bunader vurdert, samt bunader som var under arbeid. Den første som ble lagt fram og tilrådd, var Konebunad for Vang og Slidre i Valdres, utarbeidet i tida 1968–1971 av Magny Smedsrud Karlberg fra Østre Slidre (f. 1942). I tilrådingsbrevet skriver nemnda:

Siden Landsnemnda for bunadsspørsmål på nytt trådte i funksjon med nye statutter i 1967, er dette den første bunaden som er blitt tilrådd. Nemnda krever for å kunne tilrå en bunad at den er i samsvar med lokal folkedrakttradisjon, hvilket også innebærer kvalitet når det gjelder materialer og utførelse. Magny Karlberg har utført et godt rekonstruksjonsarbeid (Landsnemnda for bunadsspørsmål 1971).

Denne bunaden har på mange måter blitt stående som et forbilde for seinere rekonstruksjoner, ikke minst fordi Magny Karlberg kom til å bli den som tok over jobben etter Åse Lange. Bunaden fra 1971 ble «tilrådd», men fra 1977 gikk nemnda bort fra denne måten å formulere seg på. Etter det har nemnda bare uttalt seg om hvordan en rekonstruert bunad forholder seg til det en vet om folkedraktskikken i det aktuelle området.

I 1979 ble den halve stillingen i sekretariatet utvidet til hel stilling. Åse Lange satt i stillingen til året etter, og avsluttet engasjementet sitt med ei ny og revidert utgave av informasjonsheftet Norske bunader – bakgrunn rekonstruksjon bruk. Der opptrer de fem bunadkategoriene for første gang på trykk. Utgivelsen av boka Bunader i Hedmark fylke kom også samme året. Åse Lange gikk til stillingen i landsnemnda med et grundig dokumentasjonsarbeid på folkedraktskikken i ett område, og avsluttet engasjementet sitt der med et dokumentasjonsarbeid på bunadene i et annet. I forordet til boka skriver hun at hun hadde savnet å ha et omfattende registreringsarbeid på folkedraktskikken i Hedmark å bygge på. Dokumentasjon hadde førsteprioritet under hennes ledelse av sekretariatet, noe det har fått i enda sterkere grad seinere.

I Åse Langes tid i sekretariatet ble det utarbeidet bare to bunader som fikk positiv uttalelse. Det var foruten bunaden fra Vang og Slidre, kvinnebunaden fra Selbu. I de første åra av Magny Karlbergs tid som leder av sekretariatet var det heller ingen, men det pågikk rekonstruksjonsarbeid flere steder i landet. Den første bunaden som fikk positiv uttalelse på 1980-tallet, var mannsbunaden fra Gudbrandsdalen i 1983, og året etter kom kvinnebunader fra både Ytre Nordhordland og Austevoll i Hordaland. I 1985 skiftet organisasjonen navn fra Landsnemnda for bunadsspørsmål til Bunad- og folkedraktrådet, og året etter flyttet sekretariatet fra Oslo til Fagernes.

Arbeidet med rådgivning i bunadspørsmål har pågått helt fra begynnelsen, og sekretariatet er stadig på feltarbeid omkring i landet for å samle kunnskap om lokal folkedraktskikk. De fleste stedene kommer de som et resultat av et lokalt initiativ, men de lokale kreftene er ofte mer interessert i å lage en ny bunad enn å dokumentere de gamle folkedraktene.

I tillegg til at dokumentasjons- og rekonstruksjonsarbeidet har pågått kontinuerlig, har instituttet samtidig tatt ansvar for å forbedre utdanningssituasjonen innenfor fagfeltet. Det har bidratt som rådgiver i forbindelse med oppretting av bunadtilvirkerfaget som håndverksfag, og avholdt i samarbeid med universitetet, først i Bergen og nå i Trondheim, universitetsstudiet «Drakt og samfunn» i flere år. De tradisjonelle kulturhistoriske fagene ved universitetene har hatt stadig mindre undervisning og pensum som gjelder folkedrakt og bunad.

I og med at vi i Norge har hatt et statlig bunadorgan siden 1947, kan det kanskje virke som om vi har ei offisiell og ei uoffisiell bunadhistorie i Norge. Instituttet har imidlertid alltid understreket at det også rekonstrueres bunader uten at det skjer i samarbeid med dem, sjøl om flere av disse bunadene er utarbeidet etter de samme prinsippene som Instituttet arbeider etter. Instituttet framhever også at de bunadene som representerer siste ledd i en folkedraktskikk, ikke har vært nødvendig å rekonstruere, og at de dermed heller ikke har vært underlagt rådets arbeid på samme måte. I tillegg fins det et mangfold av bunader som ikke er lagd i samsvar med de retningslinjene instituttet følger. Det er gjerne helt andre motiver som ligger til grunn for slike bunadprosjekter enn for de rekonstruerte. Bruksmåten har de imidlertid felles.

Instituttet skiftet navn fra Bunad- og folkedraktrådet i 2010.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg