befolkningsdebatt

Den engelske presten, historikeren og økonomen Thomas Malthus (1766–1834) er av mange kalt demografiens grunnlegger. Malthus formulerte en lov som sier at befolkningen formerer seg raskere enn mengden av mat kan økes. På lengre sikt vil dette føre til fattigdom og sult. Malthus mente at siden ressursgrunnlaget var gitt, måtte befolkningsveksten holdes under kontroll gjennom seksuell avholdenhet og først og fremst senere inngåelse av ekteskap.

Malthus’ teser om befolkningsutvikling fikk stor oppmerksomhet og innflytelse, men mange tok også avstand fra ideene hans. Hans ideer ble i det vesentlige formulert før den industrielle revolusjonen i Europa hadde skapt en rekke teknologiske forbedringer som også bedret tilgangen på mat. En annen endring som Thomas Malthus ikke kunne forutse, var nedgangen i fruktbarhet som fant sted i de rikeste og etter hvert mest industrialiserte landene i verden fra slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet.

I siste halvdel av 1900-tallet, mer enn 150 år etter at Malthus publiserte sitt første skrift, fikk ideene hans ny aktualitet i debatten. Befolkningsveksten i verden var svært stor gjennom noen tiår fra midten av 1900-tallet, og metaforer som befolkningseksplosjon og befolkningsbombe ble tatt i bruk. Ideene slo også inn i debatten om bærekraftig utvikling. Riktignok fikk befolkningsutviklingen i Europa og Nord-Amerika et ganske annet forløp enn Malthus kunne forutse, men på grunn av utviklingen i deler av Asia og Latin-Amerika og så å si hele Afrika fikk ideene hans likevel ny interesse. Tesene om forholdet mellom fruktbarhet, befolkningsvekst og matforsyning fikk en renessanse; de ble tatt frem og brukt i debatten om «grenser for vekst» og i diskusjonen om miljøproblemene.

Begreper som nymalthusianisme og nymalthusianere dukket opp, ofte knyttet til økologiske bidrag til befolkningsdebatten. De som i vår tid har advart sterkt mot den raske befolkningsveksten, nymalthusianerne, har hevdet at befolkningsveksten er en viktig årsak til sosial nød, økonomiske vansker og politiske konflikter, og at rask befolkningsvekst er et hinder for utvikling. Men i motsetning til det klassiske malthusianske synet på barnebegrensning er konsekvensen av det nymalthusianske synet å oppfordre til utstrakt bruk av familieplanlegging og prevensjon.

Karl Marx (1818–1883) var en skarp kritiker av Thomas Malthus og hans ideer. Både han og senere mange andre marxistisk inspirerte deltakere i befolkningsdebatten hevdet at malthusianske ideer avsporer debatten om befolkningers eksistensmuligheter. Mange marxistiske ledere har langt ut i andre halvdel av 1900-tallet hevdet at overbefolkning er et konstruert begrep; det er samfunnsforholdene som gir mennesker et uverdig liv, ikke folketallet eller befolkningsveksten i seg selv.

Selv om vi i dag ser betydelig lavere befolkningsvekst i mange land, vokser folketallet fortsatt raskt i mange fattige deler av verden, og de fleste er enige i at både rask vekst i befolkningen i mange land og en skjev global ressursfordeling er problematisk. Redusert befolkningsvekst har også blitt trukket fram som nødvendig for å begrense verdens klimautfordringer.

I nyere tids befolkningsdebatt blir det også diskutert hvilke tiltak som er effektive og akseptable å bruke for å påvirke befolkningsutviklingen. Tidligere befolkningspolitikk i land som Kina og India er blitt ansett for å bryte med grunnleggende menneskerettigheter, og kvinners rettigheter står nå langt mer sentralt i utformingen av tiltak for familieplanlegging.

Mens mange fattige land fortsatt har høy fruktbarhet og høy befolkningsvekst, opplever andre land, særlig i Europa og Øst-Asia, en motsatt utvikling. Lav fruktbarhet over lang tid har gitt en kraftig aldring av befolkningen, og befolkningsdebatten i disse landene dreier seg snarere om hvordan aldringen kan møtes og hvorvidt det er mulig å øke fruktbarheten.

• befolkning
• befolkningspolitikk