Aldringen av en befolkning (demografisk aldring) er en endring i aldersfordelingen i befolkningen, slik at eldre aldersgrupper utgjør en større del.
De aller fleste land i verden opplever en aldring av befolkningen, og aldring regnes som en av vårt århundres mest sentrale demografiske trender.
Den norske befolkningen blir stadig eldre. Dersom vi ser på utviklingen i ulike aldersgrupper fra år 1900, har antallet barn og unge (0-19 år) holdt seg omtrent stabilt på én million, mens antallet 67–79-åringer er blitt fire ganger så høyt, antall personer i 80-årsalderen er sju ganger så høyt, og det er over 20 ganger så mange som er 90 år eller eldre som i år 1900. Ifølge Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger vil det rundt år 2030 for første gang være flere eldre enn barn og unge i Norge.
At det stadig er blitt flere voksne og eldre i Norge, skyldes i hovedsak at folk lever stadig lenger, altså økt levealder. Økningen i levealder de tiårene har vært på 2,5 år for menn og 1,8 år for kvinner. Det tilsvarer tre måneders ekstra levetid for menn hvert år, og litt over to måneder ekstra for kvinner.
Ulike deler av Norge aldres ulikt. Generelt er befolkningen i byene ofte yngre enn befolkningen i distriktene. Befolkningen er yngst i Oslo, og også Rogaland er befolkningen relativt ung, mens Innlandet har landets eldste befolkning.
Selv om økt levealder er en hovedårsak til at antallet eldre har økt, er det ikke den eneste årsaken til at andelen eldre øker. En annen viktig årsak til høyere andel eldre, er lavere fruktbarhet. Etter hvert som kvinner føder færre barn, utgjør også barn en lavere andel av befolkningen, og voksne og eldres andel øker tilsvarende. Nedgang i fruktbarheten har skjedd i alle verdens land, og har mange årsaker, blant annet økonomisk vekst, urbanisering og utdanning for kvinner.
Aldringen i en befolkning påvirkes også av innvandring. Dersom innvandringen består av unge mennesker, kan dette bidra til å dempe aldringen på kort og mellomlang sikt.
Aldringen i en befolkning kan måles på en rekke forskjellige måter. En økning i antall eldre kan medføre aldring, men dersom yngre aldersgrupper vokser like mye eller mer, har vi ikke nødvendigvis en aldring i samfunnet. Andelen eldre er et bedre mål, fordi det også tar hensyn til hvordan resten av befolkningen utvikler seg.
Når vi skal undersøke om andelen eldre i befolkningen øker, trenger vi å definere hvilken aldersgruppe som skal regnes som ’eldre’. Ofte settes grensen ved 70 år eller 65 år. Iblant brukes den tidligere norske pensjonsgrensen på 67 år som grense, og dersom man er opptatt av helse- og omsorgsutgifter kan det være hensiktsmessig å sette aldersgrensen noe høyere, ettersom personer over 80 år bruker helse- og omsorgstjenester langt mer enn personer mellom 70 og 79 år. Hvor aldersgrensen settes, avhenger altså av problemstillingen.
Ulike ratioer mellom aldersgrupper kan også brukes til å beskrive aldring. En ratio som iblant brukes, er den såkalte aldringsindeksen eller eldre-barn-ratioen, som viser antallet eldre (over 65 år) delt på antallet barn (0–14 år).
Forsørgerbyrde, eller dependency ratio på engelsk, er et annet eksempel på en ratio. Den gir et anslag for hvor mange yrkespassive personer som skal forsørges av hver potensielt yrkesaktive person. Forsørgerbyrden regnes ut ved å summere antall barn og antall eldre, og dele dette på antall personer i yrkesaktiv alder. Men siden forsørgerbyrden ikke skiller mellom barn og eldre, gir den ikke så godt bilde av aldringen i en befolkning. For å få et bilde av hvor mange eldre som skal forsørges av hver potensiell yrkesaktiv person, kan vi i stedet bruke eldrebrøk, også kalt eldreforsørgerbyrde eller old age dependency ratio på engelsk. Der blir antall eldre delt på antallet personer i yrkesaktiv alder. Når man skal regne ut eldrebrøken, må man også sette en aldersgrense for hva som er yrkesaktiv alder. Ofte settes denne til 20–65 år. Men selv om eldrebrøken gir en pekepinn på hvor mange eldre som forsørges av hver yrkesaktive person, er det ikke et presist mål. Ikke alle i alderen 20-65 år er yrkesaktive, og det finnes yrkesaktive personer under 20 og over 65 år. Målet tar heller ikke hensyn til at ikke alle eldre trenger å bli forsørget.
Forskjellige aldersmål kan også gi et godt bilde av et samfunns aldring. De tre vanligste er gjennomsnittsalder, medianalder og modal alder. Gjennomsnittsalderen viser det matematiske gjennomsnittet av alle innbyggernes alder. Medianalderen er den alderen som deler befolkningen nøyaktig i to – der den ene halvparten er eldre mens den andre halvparten er yngre. Modal alder er den alderen som flest personer i befolkningen har.
Noen forskere har ment at det finnes en øvre grense for den forventede levealderen i en befolkning, og noen av dem har tallfestet ulike aldre som en befolknings forventede levealder ikke vil kunne passere. Men den virkelige levealdersutviklingen har stadig sprengt disse grensene, og toneangivende forskere påpeker at det er lite empirisk dekning for å hevde at levealderen nærmer seg noen øvre grense.
Når man diskuterer hvor høy levealderen i en befolkning vil bli, er det også nærliggende å spørre hvor lenge et menneske kan leve. Noen forskere hevder at det finnes en biologisk og medisinsk grense på omkring 125 år. Hittil har ingen mennesker kunnet dokumentere et så langt liv. Hun som har verdensrekorden i dokumentert alder, franske Jeanne Calment (1875–1997), ble 122 år. Noen kan ha levd enda lenger enn henne, men det krever god dokumentasjon langt tilbake i tid for å kunne bekrefte hvor gammel en person faktisk er. Dette gjør det vanskelig å si noe sikkert om trender blant de som lever aller lengst. Men studier av relativt gode dataserier fra Sverige tyder på at det har vært en generell økning i maksimumsalderen ved død, og at økningen faktisk har vært spesielt sterk siden slutten av 1960-årene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.