Lovregulering av familien vokste først fram med nasjonalstaten, staten fikk da større makt over forhold som tidligere var regulert av kirke, slekt og lokalsamfunn.
I Norge ga de castbergske barnelovene i 1915 barn født utenom ekteskap rettslig likestilling med barn født innenfor ekteskap. Som i de andre nordiske landene, styrket reformer i ekteskapslovgivningen på 1920-tallet kvinners individuelle rettigheter og gjorde slutt på mannens makt over kvinner i ekteskapet.
Familiepolitikk i betydningen velferdspolitikk er av en relativt ny dato. Begrepet «familiepolitikk» er registrert brukt i Norge først på 1950-tallet. Men spørsmål knyttet til dette politikkfeltet ble debattert gjennom hele første halvdel av forrige hundreår. De første tiltakene rettet seg mot familier i akutt nød, men fra slutten av 1930-tallet ble tenkningen om en moderne familiepolitikk rettet mot vanlige barnefamilier. Et viktig mål var å øke barnefamiliers levestandard.
Etter andre verdenskrig var det bred enighet om at innsatsen for barn og ungdom skulle økes. Universell barnetrygd fra og med andre barn ble innført i 1946.
1970-årene var et vendepunkt for familiepolitikken. Grunnlaget for den mannlige eneforsørgermodell og husmorfamilien forvitret. Endringsprosesser som preget hele den vestlige verden – i økonomi, demografi og kultur – førte med seg nye familiemønstre og dermed nye behov og risikoer i familiene. De unge kvinnene inntok utdanningsinstitusjonene og de gifte kvinnene gikk ut i arbeidslivet. Familiene ble mindre, kvinner fikk færre barn, og økningen i skilsmisser gjorde familiene mer ustabile. Den nye kvinnebevegelsen krevde likestilling mellom kjønnene i familie, arbeidsliv og politikk.
Lite var lagt til rette for yrkesaktive mødre i begynnelsen – barnehageplassene var få og fødselspermisjonen var kort. Hovedlinjene i en moderne familiepolitikk ble lagt fram i Arbeiderpartiregjeringens stortingsmelding om barnefamilienes levekår i 1974. Kontantoverføringer skulle ikke lenger være det viktigste familiepolitiske tiltak, familienes økonomiske kår skulle bedres gjennom kvinners muligheter for sysselsetting og tilpasning av forholdet mellom arbeid og familie. Blant tiltakene var overgang fra morspermisjon til foreldrepermisjon, lovfesting av barnehager, utbygging av skolefritidsordning, lønnet fravær ved barns sykdom og rett til redusert arbeidstid. Meldingen inneholdt også et omstridt forslag om kvinners rett til selvbestemt abort. Lov om barnehager i 1975 markerte tidsskille for barnehagene, kommunene skulle stimuleres til utbygging. I 1977 ble foreldrepermisjon innført, fedre fikk for første gang rett til å ta ut deler av permisjonen. I 1978 ble abortloven vedtatt.
Fra andre halvdel av 1980-tallet ble fødselspermisjonen gradvis utvidet, og nådde et år i 1993. I 1993 ble også den såkalte fedrekvoten innført, som første land i verden fikk fedre øremerket fire uker av permisjonen som ikke kunne overføres til mødre. Fedrekvoten sto så stille i over ti år, før den gradvis ble utvidet til 14 uker i 2013. I 2014 ble den redusert til 10 uker.
I 1998 ble kontantstøtten innført, ett- og to-åringer som ikke hadde offentlig subsidiert barnehageplass fikk rett på et månedlig kontantbeløp. I 2012 ble ordningen avviklet for to-åringene, men beløpet ble hevet betraktelig senere. Barnetrygden ble derimot ikke prisregulert etter 1996.
Som et av få europeiske land har Norge hatt egne trygder for enslige forsørgere. Morstrygden ble innført i 1964. Den skulle støtte omsorgsarbeid i hjemmet for en periode, senere kalt overgangsstønad. Fra 1981 ble menn, skilte og separerte innlemmet i ordningen. Antallet som mottok overgangsstønad økte sterkt, og i 1998 ble stønadsperioden kortet kraftig ned i forbindelse med styrking av arbeidslinja i sosialpolitikken. Fra begynnelsen av 2010-åra ble det innført ytterligere innstramninger.
Selv om det hadde pågått en jevn utbygging av barnehageplasser etter at barnehageloven ble vedtatt, førte økt yrkesaktivitet blant småbarnsmødre til at køene ikke ble mindre. Barnehageforliket mellom alle partiene på Stortinget i 2003 innebar en sterk satsning på barnehagene: økte overføringer og utbyggingsplikt for kommunene og innføring av makspris på foreldrebetalingen. I 2009 fikk foreldre rett til barnehageplass fra barnet var ett år. Med dette ble barnehagen et universelt velferdsgode.
De nye familieformene som vokste fram fra 1970-tallet satte press på samfunnets syn på ekteskapet og hva en familie er. Den store veksten i samboerskap, og ikke minst at mange barn ble født av samboende foreldre, gjorde at det ble vanskeligere å bygge rettigheter bare på formell ekteskapelig status. En rekke reguleringer av samboeres rettigheter og plikter når det gjelder skatt, arv og foreldreskap har gjort samboerskap mer juridisk likestilt med ekteskap. Homofiles rett til å inngå forpliktende forhold kom på dagsorden mot slutten av 1970-åra. I 1993 kom loven om registrert partnerskap for homofile, men i 2008 ble en kjønnsnøytral ekteskapslov vedtatt.
På 1970-og 1980-tallet ble barns rettigheter styrket gjennom ny barnelov og opprettelse av barneombud. Oppmerksomheten ble også rettet mot barnemishandling, og foreldres bruk av fysisk og psykisk vold i barneoppdragelsen ble forbudt. I 1991 sluttet Norge seg til FNs konvensjon for barns rettigheter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.