Nyfødt

Mor med nyfødt barn. De nordiske landene har fått mye oppmerksomhet for kombinasjonen av høy yrkesaktivitet blant mødre og relativt høyt fruktbarhetsnivå. Men familiepolitikkens mål har vært velferd for barnefamiliene og ikke økt fruktbarhet, selv om politikken kan ha hatt positive virkninger for fruktbarheten.

Nyfødt
Av /iStockphoto.

Husmoridealet sto sterkt på 1950-tallet. Mannen skulle forsørge familien. 1970-årene ble et vendepunkt. De unge kvinnene inntok utdanningsinstitusjonene og de gifte kvinnene gikk ut i arbeidslivet. I familiepolitikken kom nye spørsmål på dagsordenen, som barnehageplasser, foreldrepermisjon og lønnet fravær ved barns sykdom.

/NTB Scanpix.

Familiepolitikk er offentlig politikk som retter seg spesielt mot familier. Begrepet brukes særlig om støtteordninger til barnefamilier, i form av direkte pengeoverføringer til familiene som barnetrygd, foreldrepenger og kontantstøtte, og tjenester som subsidierte barnehager. Støtte til familiens rolle i reproduksjonen – oppfostringen av nye samfunnsborgere – er et viktig formål med disse ordningene.

Hva som regnes som familiepolitikk har ingen entydig avgrensning. Det kan også omfatte lovgivningen som regulerer familien som institusjon og familiemedlemmenes rettigheter og plikter overfor hverandre, som retten til å gifte seg og barns bosted etter skilsmisse.

Andre politikkområder, som for eksempel fødselsomsorg og arbeidslivspolitikk, påvirker også familieliv og foreldreskap.

Historikk

Lovregulering av familien vokste først fram med nasjonalstaten, staten fikk da større makt over forhold som tidligere var regulert av kirke, slekt og lokalsamfunn.

I Norge ga de castbergske barnelovene i 1915 barn født utenom ekteskap rettslig likestilling med barn født innenfor ekteskap. Som i de andre nordiske landene, styrket reformer i ekteskapslovgivningen på 1920-tallet kvinners individuelle rettigheter og gjorde slutt på mannens makt over kvinner i ekteskapet.

Familiepolitikk i betydningen velferdspolitikk er av en relativt ny dato. Begrepet «familiepolitikk» er registrert brukt i Norge først på 1950-tallet. Men spørsmål knyttet til dette politikkfeltet ble debattert gjennom hele første halvdel av forrige hundreår. De første tiltakene rettet seg mot familier i akutt nød, men fra slutten av 1930-tallet ble tenkningen om en moderne familiepolitikk rettet mot vanlige barnefamilier. Et viktig mål var å øke barnefamiliers levestandard.

Etter andre verdenskrig var det bred enighet om at innsatsen for barn og ungdom skulle økes. Universell barnetrygd fra og med andre barn ble innført i 1946.

1970-årene var et vendepunkt for familiepolitikken. Grunnlaget for den mannlige eneforsørgermodell og husmorfamilien forvitret. Endringsprosesser som preget hele den vestlige verden – i økonomi, demografi og kultur – førte med seg nye familiemønstre og dermed nye behov og risikoer i familiene. De unge kvinnene inntok utdanningsinstitusjonene og de gifte kvinnene gikk ut i arbeidslivet. Familiene ble mindre, kvinner fikk færre barn, og økningen i skilsmisser gjorde familiene mer ustabile. Den nye kvinnebevegelsen krevde likestilling mellom kjønnene i familie, arbeidsliv og politikk.

Lite var lagt til rette for yrkesaktive mødre i begynnelsen – barnehageplassene var få og fødselspermisjonen var kort. Hovedlinjene i en moderne familiepolitikk ble lagt fram i Arbeiderpartiregjeringens stortingsmelding om barnefamilienes levekår i 1974. Kontantoverføringer skulle ikke lenger være det viktigste familiepolitiske tiltak, familienes økonomiske kår skulle bedres gjennom kvinners muligheter for sysselsetting og tilpasning av forholdet mellom arbeid og familie. Blant tiltakene var overgang fra morspermisjon til foreldrepermisjon, lovfesting av barnehager, utbygging av skolefritidsordning, lønnet fravær ved barns sykdom og rett til redusert arbeidstid. Meldingen inneholdt også et omstridt forslag om kvinners rett til selvbestemt abort. Lov om barnehager i 1975 markerte tidsskille for barnehagene, kommunene skulle stimuleres til utbygging. I 1977 ble foreldrepermisjon innført, fedre fikk for første gang rett til å ta ut deler av permisjonen. I 1978 ble abortloven vedtatt.

Fra andre halvdel av 1980-tallet ble fødselspermisjonen gradvis utvidet, og nådde et år i 1993. I 1993 ble også den såkalte fedrekvoten innført, som første land i verden fikk fedre øremerket fire uker av permisjonen som ikke kunne overføres til mødre. Fedrekvoten sto så stille i over ti år, før den gradvis ble utvidet til 14 uker i 2013. I 2014 ble den redusert til 10 uker.

I 1998 ble kontantstøtten innført, ett- og to-åringer som ikke hadde offentlig subsidiert barnehageplass fikk rett på et månedlig kontantbeløp. I 2012 ble ordningen avviklet for to-åringene, men beløpet ble hevet betraktelig senere. Barnetrygden ble derimot ikke prisregulert etter 1996.

Som et av få europeiske land har Norge hatt egne trygder for enslige forsørgere. Morstrygden ble innført i 1964. Den skulle støtte omsorgsarbeid i hjemmet for en periode, senere kalt overgangsstønad. Fra 1981 ble menn, skilte og separerte innlemmet i ordningen. Antallet som mottok overgangsstønad økte sterkt, og i 1998 ble stønadsperioden kortet kraftig ned i forbindelse med styrking av arbeidslinja i sosialpolitikken. Fra begynnelsen av 2010-åra ble det innført ytterligere innstramninger.

Selv om det hadde pågått en jevn utbygging av barnehageplasser etter at barnehageloven ble vedtatt, førte økt yrkesaktivitet blant småbarnsmødre til at køene ikke ble mindre. Barnehageforliket mellom alle partiene på Stortinget i 2003 innebar en sterk satsning på barnehagene: økte overføringer og utbyggingsplikt for kommunene og innføring av makspris på foreldrebetalingen. I 2009 fikk foreldre rett til barnehageplass fra barnet var ett år. Med dette ble barnehagen et universelt velferdsgode.

De nye familieformene som vokste fram fra 1970-tallet satte press på samfunnets syn på ekteskapet og hva en familie er. Den store veksten i samboerskap, og ikke minst at mange barn ble født av samboende foreldre, gjorde at det ble vanskeligere å bygge rettigheter bare på formell ekteskapelig status. En rekke reguleringer av samboeres rettigheter og plikter når det gjelder skatt, arv og foreldreskap har gjort samboerskap mer juridisk likestilt med ekteskap. Homofiles rett til å inngå forpliktende forhold kom på dagsorden mot slutten av 1970-åra. I 1993 kom loven om registrert partnerskap for homofile, men i 2008 ble en kjønnsnøytral ekteskapslov vedtatt.

På 1970-og 1980-tallet ble barns rettigheter styrket gjennom ny barnelov og opprettelse av barneombud. Oppmerksomheten ble også rettet mot barnemishandling, og foreldres bruk av fysisk og psykisk vold i barneoppdragelsen ble forbudt. I 1991 sluttet Norge seg til FNs konvensjon for barns rettigheter.

Politiske skillelinjer

Far
Far med spedbarn. I 1993 ble den såkalte fedrekvoten innført. Norge øremerket som første land i verden en del av foreldrepermisjonen til fedre, som ikke kunne overføres til mødre. Fedres økte uttak av permisjon har vært med på å endre synet på fedre og omsorg i det norske samfunnet. Samtidig har fedrekvoten vært politisk omstridt.
Far
Av /iStockphoto.

I mange familiepolitiske spørsmål har det vært dype partipolitiske konflikter som ofte har gått mellom venstresiden og sentrum-høyresiden.

Rettigheter og kulturell aksept for nye familie- og samlivsformer ble fra 1970-tallet drevet fram av venstresiden. Sentrum-høyresiden har gitt etter i saker som har handlet om særfordeler for gifte, kristen formålsparagraf i skole og barnehage, kvinners rett til selvbestemt abort og homofile ekteskap. I dag råder det stor grad av enighet på dette familiepolitiske området – aksepten for familiemangfold oppfattes som en positiv verdi ved det norske samfunnet.

Et omfattende system av økonomiske støtteordninger for barnefamiliene er vokst fram siden 1970-tallet, med blant annet barnetrygd, skattefordeler, betalt foreldrepermisjon og engangsstønad, lønn ved barns sykdom, kontantstøtte, stønad til enslig forelder, barnehagesubsidier og skolefritidsordning. Utviklingen har vært preget ulike målsettinger og prioriteringer mellom de politiske partiene. Venstresidens mål har vært å gi kvinner frihet til å kunne velgejobb og barn. Sentrum-høyresiden forsvarte lenge eninntektsfamilien og kvinners rett til å velge å ta omsorg for egne barn. Det store flertallet av mødre har valgt å være yrkesaktive også når de har småbarn, den hjemmeværende mor og husmor er forsvunnet. Over tid har også sentrum-høyresiden beveget seg mot det som synes å ha blitt familiepolitikkens nye sentrum: normen om likestilte foreldreskap.

Fedrekvoten og kontantstøtten har vært viktige ideologiske markører for skillet mellom venstre- og høyresiden. Fedrekvoten – som anerkjenner fedre som omsorgspersoner – var venstresidens nyvinning. Fedres økte uttak av permisjon har vært med på å endre synet på fedre og omsorg i det norske samfunnet. Sentrumspartiene støttet fedrekvoten, mens høyrepartiene har vært motstandere fordi den reduserer familiens valgfrihet. Valgfrihet var også en sentral begrunnelse for innføringen av kontantstøtte, støttet av sentrum-høyrepartiene, en reform som møtte sterk motstand fra venstresiden. Andelen kontantstøttemottakere har falt kraftig siden innføringen, og enkelte innvandrergrupper er overrepresentert blant mottakerne. Ordningen har kommet under økt politisk press, særlig på grunn av antatt negative virkninger på innvandrermødres yrkesdeltakelse og bruk av barnehage.

Den viktigste barnehagereformen i senere år, barnehageforliket, ble initiert av SV og Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har forlatt sin alternative familiepolitikk, som innebar at alle støtteordningene skulle samles i en kontantstøtte, med likt beløp til alle barnefamilier. Partiene konkurrerer om å fremstå som best på barnehager. Samtidig har det vært en dreining i oppfatningen av hva barnehagen står for, på tvers av partipolitiske skiller. Barnehagen oppfattes i økende grad som en del av utdanningssystemet og investering i samfunnets humankapital. Barnehagen tillegges også stor betydning som arena for sosial utjevning, og for integrering av innvandrere. I senere år har motsetninger mellom venstresiden og høyresiden i barnehagepolitikken manifestert seg i spørsmålet om hvilke rolle privateide barnehager skal ha.

Nordiske særtrekk

Barnehage

Barnehage. Norge var senere ute enn Danmark og Sverige med utbyggingen av barnehageplasser. I dag er det bred politisk oppslutning om tilskudd til barnehager som del av norsk familiepolitikk.

Av /Senter for IKT i utdanningen.
Lisens: CC BY NC 2.0

I de nordiske velferdsstatene ble endringene i familiene som tok til på 1970-tallet i større grad enn i mange andre land besvart med politiske reformer. De familiepolitiske systemene som ble utviklet i Norden betegnes i den internasjonale faglitteraturen som en forsørger-omsorgs-modell (dual earner/dual carer model). Det som særmerker de nordiske landene er at de ikke bare legger til rette for at mødre skal kunne jobbe, men også for at fedre skal ta del i omsorgsarbeidet. Et annet karakteristisk trekk er at det offentlige har tatt ansvar for deler av omsorgen for barn og eldre.

Norge var imidlertid senere ute enn Danmark og Sverige med å tilrettelegge for yrkesaktive mødre, særlig gjaldt det utbyggingen av barnehageplasser. Overgangen til et moderne familiemønster med yrkesaktive mødre møtte større motstand. Over tid er forskjellene mellom landene mer eller mindre forsvunnet.

De nordiske landene har fått mye oppmerksomhet for kombinasjonen av høy yrkesaktivitet blant mødre og relativt høyt fruktbarhetsnivå. Men familiepolitikkens mål har vært velferd for barnefamiliene og ikke økt fruktbarhet, selv om politikken kan ha hatt positive virkninger for fruktbarheten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg