XU

Opprinnelsen til organisasjonen var to tidlige motstandsgrupper som begge oppstod på ettersommeren 1940.

Den ene av dem kom i gang på initiativ fra den unge sivilingeniøren Arvid Storsveen. Storsveen, som hadde vært fenrik i et ingeniørkompani under felttoget, returnerte til Norge i august etter å ha oppholdt seg i Sverige da kampene i Sør-Norge ble oppgitt. På den norske legasjonen i Stockholm hadde Storsveen lagt frem planer om å drive etterretningsarbeid for norske myndigheter. Sammen med vennen og geologen Ivan Rosenqvist og kjemistudenten Brynjulf Ottar startet han arbeidet med å rekruttere medlemmer til en landsomfattende organisasjon for militær spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten. I Oslo bestod den nye gruppen av et knippe med studenter fra universitetet; de fleste holdt på med naturvitenskapelig fagstudier. Gruppen til Storsveen hadde også forbindelser til noen mindre motstandsgrupper i Stavanger, Bergen og Ålesund.

Den andre gruppen oppstod rundt offiserene John Hagle og Eivind Hjelle. De var en del av et større og løsere gruppering med offiserer («Oslogruppa») som arbeidet med planer å utvikle en militær motstandsbevegelse. I disse planene inngikk også spionasje mot den tyske okkupasjonsmakten. To andre sentrale aktører i «Oslogruppa» var de foretaksomme forretningsmennene Lauritz Sand og Hjalmar Steenstrup. Både Sand og Steenstrup hadde en stor bekjentskapskrets som de aktivt utnyttet for å rekruttere nye motstandsfolk. Navnet «XU», hvor «X» står for «ukjent» og «U» angivelig står for «under-cover», antas å ha kommet fra Sand, som i mellomkrigsårene hadde arbeidet for den britiske etterretningstjenesten (SIS) i Indonesia.

Ved utgangen av 1941 drev anslagsvis 800 motstandsfolk med etterretningsvirksomhet av militær karakter, og det er grunn til å anta at omkring halvparten av dem var medlemmer av grupper med tilknytning til XUs sentralledelse i Oslo. Selv om XU-sentralen hadde enkelte forbindelser til Nord-Norge, viste det seg for vanskelig å opprettholde regelmessig samband med de nordligste landsdelene, og de hjemlige lederne måtte derfor konsentrere seg om den tyske okkupasjonsmaktens militære virksomhet i Sør-Norge.

Den nye sivile ledelsen med Storsveen, Ottar og Rosenqvist gikk strakt i gang med å utvikle det gamle apparatet til Hagle og Hjelle. Medlemmene av den sentrale ledelsen fikk hvert sitt unike kodenummer. Sentralledelsen utpekte ledere i de enkelte fylker og distrikter, og distriktslederne fikk ansvaret for den lokale organisering med rekruttering av nye grupper og medlemmer innenfor sine respektive områder. Videre skulle all kommunikasjon mellom sentralen og distriktene være indirekte og foregå via utpekte meldeplasser eller postkasser (gjerne mindre butikker eller kiosker) i Oslo. Allerede i 1941 hadde den første XU-lederne vervet en rekke tjenestemenn og -kvinner i departementene og den øvrige statsforvaltningen, samt funksjonærer ved jernbanen og ved havnekontorene i de største byene.

Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning, og som et mellomledd mellom den øverste ledelsen og de enkelte distriktene, ble det lagt opp til et system med såkalte «ekspedisjonssjefer», eller «E-er». «E-ene» skulle motta innkommet etterretningsmateriale i form av dokumenter, skisser og fotomateriale og deretter formidle utgående instrukser og retningslinjer til distriktene. Det viste seg vanskelig å praktisere denne ordningen fullt ut, for noen av de sentrale lederne måtte til å begynne med påta seg en dobbeltrolle ved også å fungere som «ekspedisjonssjefer» for enkelte av distriktene.

Da XUs kurersjef Ivan Rosenqvist ble arrestert av Gestapo i begynnelsen av mai 1942, overtok den kjente langrennsløperen Johan Grøttumsbråten Rosenqvists rolle. Med pågripelsen av Rosenqvist kom både Storsveen og Ottar i faresonen og gikk i dekning. Da de to forlot Norge i juli, fordi risikoen med å bli værende var for stor, tok Øistein Strømnæs og Eilif Dahl deres plass. Både Storsveen og Ottar ønsket å støtte organisasjonen videre, og Storsveen ble satt til å lede XU-virksomheten fra Militærkontoret i Stockholm. I november samme år dro Storsveen til Storbritannia for å orientere regjeringen og forsvarsledelsen. I London argumenterte han sterkt for at arbeidet til etterretningsgruppene i Norge måtte samordnes under en felles ledelse ved Militærkontoret i Stockholm og ikke spres på forskjellige kontorer og instanser.

Da Storsveen returnerte fra London i siste halvdel av mars 1943, var han overbevist om at en større del av lederoppgavene burde overføres fra XU-sentralen i Oslo til Stockholm. Foruten faren for opprullinger av den hjemlige ledelsen var det nødvendige å styrke den operative delen av organisasjonens virksomhet med radiosendere, noe som tilsa at den øverste ledelsen av XU burde ligge den svenske hovedstaden. Etter noen uker i Stockholm reiste Storsveen til Oslo for å drøfte nye retningslinjer med Øistein Strømnæs og andre hjemlige XU-ledere. Da Storsveen oppsøkte en dekkleilighet i Vidars gate 28. april, ble han skutt og døde.

I tiden etter Storsveens død inntraff en rekke endringer ved Militærkontoret i Stockholm. På forsommeren samme år opprettet regjeringen et eget etterretningskontor (MI.II) i den svenske hovedstaden. Det nye kontoret kom til å spille en viktig rolle som knutepunkt og kommandosentral for etterretningsarbeidet på Norge. Frem mot frigjøringen fikk en stadig større del av de lokale og regionale XU-gruppene direkte forbindelser til MI.II. Foruten Nord-Norge og Trøndelag overtok MI.II også ansvaret for ledelsen av distriktet «Indre Østland» (Hedmark og det meste av Oppland). I 1944 fikk også Møre og Romsdal en slik tilknytning.

I Stockholm overtok Erik Storsveen sin avdøde brors stilling som leder av kontorets XU-arbeid. En ny mann, Knut Løfsnes, fikk ansvaret for Trøndelag. Av sentrale XU-pionerer fikk Eilif Dahl tildelt Vestlandet, mens Brynjulf Ottar påtok seg hovedansvaret for Nord-Norge med distriktene nordenfor Saltfjellet. Ved Forsvarets etterretningsavdeling i London (FO.II) ble Knut Alming avdelingens XU-koordinator.

XU fikk til å begynne med lite midler fra norske myndigheter. Tidlig i 1943 opererte Militærkontoret med et månedsbudsjett på 3000 kroner til XU i Norge. Fra våren 1943 økte dette kraftig, og i mai 1944 utgjorde det 125 000 kroner.

Høsten 1942 fikk XU etablert hemmelige postsendinger på togruten mellom Oslo og Stockholm. Senere brukte XU-grupper i Trondheim og Narvik jernbanenettet på tilsvarende måte. Et halvår senere startet arbeidet med å utvide kurersambandet til Norge gjennom MI.IIs nye rutekontor. Det ble først ledet av Thorbjørn Thorsen og senere av Johan Grøttumsbråten.

Fra Østfold i sør til Finnmark i nord ble post- og kurersambandet utvidet med en rekke nye ruter. Via et underkontor i Göteborg gikk det også egne kurerruter til Sørlandet, Sør-Vestlandet samt Bergen og Hordaland. Av de omkring 20 rutene som Göteborg-kontoret opererte var rundt halvparten sjøruter. Sjørutene ble drevet med små motorbåter som trafikkerte båhuslenkysten av Sverige. De betjente XUs grupper på begge sider av Oslofjorden. Lenger nord (Hedmark, Trøndelag og Nord-Norge) i de mer ubebodde grensetraktene fikk XU bistand fra den svenske etterretningstjenesten, som opprettet seks kurerstasjoner (oftest hytter og småbruk) på svensk side av grensen. Her kunne kurerene som kom fra det okkuperte Norge, overlevere materiale til betrodde medhjelpere og hvile ut.

De svenske medhjelperne som tok imot, sørget for rask ekspedering til MI.II i Stockholm. På returen til Norge bar kurerene tunge sekker med utstyr og forsyninger til de operative agentene. Fra 1943 ble imidlertid postsendingene med dokumenter gradvis erstattet med ufremkalt mikrofilm. I 1944 utviklet XUs sjefsfotograf en ny metode som gjorde mulig å forminske en avfotografert tekstside til en millimeter. Det åpnet for en rekke nye kamuflerte skjulesteder. I de distriktene hvor XU opprettet nye grupper, eller hvor det tidligere apparatet lå ned etter tyske arrestasjoner, sendte MI.II gjerne inn kurerer med spesialoppdrag for å gjenoppbygge eller reorganisere det lokale etterretningsarbeidet.

Fra de enkelte gruppene ute i distriktene mottok XU-sentralen månedlige rapporter om den tyske okkupasjonsmaktens militære tilstedeværelse. De inneholdt opplysninger om antall soldater og forflytninger av avdelinger, samt informasjon om hva slags våpen og materiell de enkelte enhetene var utstyrt med. Med rapportene fulgte også fotografier og kartskisser hvor de enkelte garnisoner, verksteder, forsyningslagre og befestninger var inntegnet.

I motsetning til de norske radioagentene, som sendte sine observasjoner direkte til Storbritannia – slik at britiske luft- og sjøstridskrefter kunne respondere raskt med angrep på den tyske sjøtrafikken langs norskekysten – skulle etterretningsmaterialet fra XU-gruppene benyttes for planlegging av allierte operasjoner med mye lengre tidshorisont. Fra XU-sentralen ble etterretningene smuglet over grensen til Militærkontoret ved den norske legasjonen i Stockholm. Materialet ble overført til Storbritannia for videre bearbeiding og analyser ved det britiske forsvarets kart- og topografiavdeling (Inter-Services Topographic Department), for så å distribueres i form av en serie med håndbøker til allierte og norske staber.

Sommeren 1941 hadde XU ved Øistein Strømnæs hjulpet den britiske etterretningstjenesten med å verve tysklandsstudenten Sverre Bergh. I samarbeid med den østerrikske forlagsredaktøren og storspionen Paul Rosbaud (1896–1963), og med hjelp fra sin onkel Theo Findahl, som var korrespondent for Aftenposten i Berlin, deltok Bergh i spionasjen mot det tyske rakettforskningssenteret ved Peenemünde på østersjøkysten.

De store avstandene mellom Storbritannia og Norge, og den tyske overvåkningen og vaktholdet i kystdistriktene, gjorde det nødvendig å involvere XUs grupper for å få smuglet inn radiosendere og forsyninger til de norske agentene for SIS (Secret Intelligence Service) som skulle drive radioetterretning mot tyske sjøstridskrefter og den tyske konvoitrafikken. Det tyske vaktholdet langs norskekysten gjorde det i mange tilfeller mindre risikabelt å smugle radiooperatører og utstyr over grensen fra Sverige, enn å foreta flydropp eller å gjennomføre landsettinger med fiskeskøyte eller mindre krigsskip.

Foruten innsamling av egne etterretninger ble XU derfor også en viktig aktør for logistikken til en rekke av SIS-stasjonene langs Norskekysten. SIS-seksjonen med ansvar for operasjonene på Norge sendte sin representant (John Turner) til det norske etterretningskontoret i Stockholm for å koordinere virksomheten. Det gjaldt i særlig grad for Nord-Norge og Trøndelag, men XU bistod også SIS-stasjoner på Østlandet og langs hele kystlinjen mellom Larvik og Stavanger. I 1944 fikk også XU-ledelsen i Oslo direkte tilgang til en rekke radiosendere og operatører som enten kom med flyslipp fra Storbritannia, eller ble smuglet inn til Norge via Sverige.

Høsten 1943 bestod den sentrale ledelsen foruten Øistein Strømnæs av Anne Sofie Østvedt, Astrid Løken, Otto Øgrim og Bjørn Reinertsen. Til tross for bedre tilgang på forsyninger og hjelpemidler fra Sverige utover høsten 1943, økte den hjemlige XU-ledelsens misnøye med etterretningskontoret. I november mottok Forsvarets Overkommando (FO) i London en melding fra Strømnæs om at XU inntil videre ville stoppe sine leveranser av etterretningsmateriale til Stockholm. XU-sentralen var blitt kjent med de svært dårlige kontorfasilitetene til MI.II, men den uttalte frustrasjon over de elendige arbeidsforholdene og den risikoen det medførte med hensyn til sikkerheten var ikke den egentlige årsaken til samarbeidsproblemene.

Tilsynelatende dreide det seg om mistillit til flere av de gamle XU-lederne som etter flukten fra Norge skulle støtte de lokale XU-gruppene fra svensk side av grensen. Men under dette lå trolig den mer kamuflerte dragkampen om kommando- og kontrollfunksjonene for den operative virksomheten i Norge. I første rekke handlet det om hvor mye av styringen som skulle utøves på trygg grunn fra MI.II i Stockholm, kontra å bli værende i hendene på den langt mer utsatte XU-sentralen i Oslo.

I januar 1944 mottok den øverste XU-sjefen et telegram fra den norske forsvarssjefen Wilhelm Hansteen, som beordret organisasjonen til å gjenoppta forsendelsene. Strømnæs fulgte motvillig ordren, herunder også oppfordringene om å dra til Stockholm for å få bilagt striden. Da han kom til Sverige i slutten av januar, ble det inngått et forlik som innebar at XU-sentralen fikk gjennomslag for de fleste av sine krav. De militære myndighetene ønsket ikke at konflikten skulle gå utover det viktige etterretningsarbeidet, og ga derfor etter. Spørsmålet om desentralisering av ledelsen, som tidligere var satt agendaen av Storsveen, ble igjen feid under teppet.

Omkring 2400 personer ble rekruttert som agenter eller medhjelpere for XU i løpet av okkupasjonsårene. Trolig var halvparten av dem i tjeneste ved krigens slutt. Det kan antas at vel 400 av organisasjonens kvinner og menn ble arrestert av okkupasjonsmaktens politi og sikkerhetstjenester, og at et dobbelt så stort antall ble tvunget på flukt. Ifølge krigshistorikeren Ragnar Ulstein mistet 23 av XUs agenter livet under tjeneste.

Etter frigjøringen arbeidet flere av XUs sentrale ledere med å innhente informasjon om virksomheten ute i de enkelte distriktene. Rapportene som på denne måten kom inn til FO, skulle også sørge for at agenter og aktive medhjelpere i tråd med daværende bestemmelser fikk kompensasjon for egne utlegg og utbetalt erstatning for tapte eiendeler.

Etterretningsarbeidet som XU utførte, var viktig på flere måter. Opplysningene om tyske festningsanlegg, baser og tropper i Norge ga allierte og norske myndigheter mer eller mindre fullstendige oversikter over okkupasjonsmaktens militære disposisjoner i alle distrikter. Dette var viktig, selv om okkupasjonen av Norge endte med en fredelig tysk kapitulasjon. Organisasjonen hjalp også med innsamling av informasjon om den sivile infrastrukturen som omfattet krigsviktig dokumentasjon av havner, kraftstasjoner, jernbaner og veier, samt industribedrifter og oljelagre.

Det siste krigsåret ble dessuten en rekke av XUs lokale grupper i Nord-Norge, Trøndelag og Østlandet involvert i den mer operative etterretningsvirksomheten gjennom sin rapportering av troppeforflytningene fra den tyske lapplandsarmeen (20. Gebirgsarmee). Avdelingene til denne armeen var i løpet av høsten 1944 blitt trukket ut av Finland og de nordligste grenseområdene mot Sovjetunionen for å transporteres gjennom hele Norge for ny krigsinnsats i Sentral-Europa.

Det er også et faktum at mange av de norsk-britiske radiogruppene ikke ville kunne ha kommet på lufta, eller ville ha fått en mye kortere levetid, uten bistand fra en rekke av XUs lokale grupper. Dette handlet ikke bare om hjelp til transport av materiell og forsyninger, men også i flere tilfeller om et mer operativt samarbeid, hvor lokale XU-folk innhentet verdifulle opplysninger til SIS-operatørene og med det bidro til å øke de enkelte radiostasjonenes operative verdi.

På Blindern i Oslo ble det i 1991 oppført en minnestein over Arvid Storsveen. Minnesmerket står i hjørnet mellom Hasselhaugsveien og Prestegårdsveien. På Dronning Maud Land i Antarktis finnes fjelltoppen Storsveenfjellet. Det omkringliggende fjellområdet bærer navnet XU-fjella og utgjør en del av Heimefrontfjella. En annen av XUs pionerer, Lauritz Sand, ble beæret med en egen byste ved Griniveien i Bærum. Da bysten ble avduket i 1952 med deltakelse fra både kong Haakon og kronprins Olav.

• etterretningsarbeid i det okkuperte Norge
• Milorg
• motstandskampen i Norge
• Norge under andre verdenskrig
• Universitetet i Oslo under andre verdenskrig

• Bergh, Sverre og Sæter, Svein (2006): Spion i Hitlers rike. Damm. Oslo.
• Espeland, Ebba (2022): XU-agenter. Humleforskeren, journalisten, tryllekunstneren og studenten – tause i 50 år. Pitch forlag. Oslo.
• Fodstad, Bjørg (2001). Brystkaramellene. Fra XU til Grini. Ekeskogens forlag. Jomfruland.
• Kværk, Gunnar Fredrik (1995): Jeg var den siste E1 i XU. Eget forlag. Oslo.
• Martinsen, Per Helge (2016): Hemmelig krig 1939–1945. Bergen og slaget om Atlanterhavet. Friluftsforlaget. Arendal.
• Ryeng, N., Føre, O.C. og Ravn, O. (2009): Hemmelig krig i nord. Historien om XU i Nord-Norge. Orion Forlag. Oslo.
• Sæter, Einar og Sæter, Svein (2007): XU. I hemmeleg teneste 1940–45. Samlaget Oslo.
• Ulstein, Ragnar (1989, 1990 og 1992). Etterretningstjenesten i Norge 1940–1945. Bind 1–3. Cappelen. Oslo.