Landssviklovgivningen, samlebetegnelse for lovbestemmelser som ble gitt under og etter den andre verdenskrig som et ledd i oppgjøret med nordmenn som hadde sveket sitt land under okkupasjonen.

Allerede 3. oktober 1941 ble det gitt straffebestemmelser til supplement av reglene i straffeloven av 1902. Det ble da blant annet fastsatt at dødsstraff også kunne brukes etter krigens slutt og som straff i borgerlige saker som angikk forbrytelser mot staten.

Området for dødsstraff ble utvidet ved provisorisk anordning av 22. januar 1942, med særlig sikte på drapsmenn og torturister, og det ble fastsatt straff i form av bøter på inntil 1 million kr og tap av allmenn tillit for medlemskap i Nasjonal Samling eller annen organisasjon som ytet fienden bistand.

Ved provisorisk anordning av 15. desember 1944, landssvikanordningen, ble straffebestemmelsene om landssvik revidert og samlet. Anordningen tok sikte på å redusere de strenge minimumsstraffer i straffeloven for mindre graverende tilfeller av landssvik. Anordningen inneholdt også regler om inndragning av økonomisk vinning som de skyldige måtte ha hatt ved det straffbare forhold, og om erstatningsansvar som de måtte bli pålagt for tap samfunnet hadde lidd ved deres forhold. Medlemmer av NS svarte én for alle og alle for én for skade som organisasjonen hadde voldt ved medvirkning til rettsstridig styre av landet eller ved andre rettsstridige handlinger.

Landssvikanordningen ble 21. februar 1947 avløst av landssvikloven, som innførte en del endringer. Bestemmelsene om dødsstraff ble tatt opp i en særskilt midlertidig lov av 13. desember 1946.

Rettergangen i landssviksaker ble undergitt forskjellige særregler som hadde til hensikt å påskynde og forenkle saksbehandlingen. Men ellers gjaldt stort sett de vanlige regler i straffeprosessloven av 1. juli 1887, med det viktige unntak at det i lagmannsrettssaker i stedet for jury deltok fire meddommere.

Det var videre i landssviksaker adgang til å vedta forelegg frihetsstraff. Også saker om straff for utenlandske krigsforbrytere og om opprydning i den offentlige tjeneste var undergitt reglene i denne lov.

Landssvikrettergangsloven av 21. februar 1947 ble opphevet 1. januar 1986 i forbindelse med ikraftsettingen av straffeprosessloven av 22. mai 1981. For spionsaker har man imidlertid beholdt særbestemmelsen om at det i lagmannsrettssaker skal delta fire meddommere på lik linje med de tre fagdommerne i stedet for jury.

For å bringe dømte landssvikere tilbake i arbeidslivet og ellers mest mulig begrense de sosiale skadevirkninger av rettsoppgjøret ble landssviklovgivningen i de følgende år supplert med lovgivning av amnestilignende karakter. I 1950 ble straffelovens bestemmelser om landsforræderi m.m. revidert på grunnlag av de erfaringer man hadde gjort under krigen og landssvikoppgjøret. Adgangen til å bruke dødsstraff ble opphevet juni 1979.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.