Angrep, den ene av stridens to hovedformer, angrep og forsvar. Angrep er den sterkeres kampform, den som bringer avgjørende resultater. Under den første verdenskrig var de defensive våpen utviklet i en slik grad at angrep kostet blodige tap og ofte gikk i stå. Krigen stivnet i en stillingskrig. I den annen verdenskrig kunne angrep føres frem med uant hurtighet, takket være de offensive kampmidlers overlegenhet over de defensive.

Man skjelner mellom strategisk og taktisk angrep. Strategisk angrep er en vanlig offensiv, en fremrykning for å slå og overvinne fienden. Det munner som regel ut i taktisk angrep, som omfatter den offensive kamp på selve slagmarken. Angrep gir mulighet for å tilrive seg initiativet og velge det gunstigste tidspunkt, sted og retning m.m. Det har også heldigere moralsk virkning på avdelingene enn defensiv strid.

Angrep kan ha form av frontalangrep, som rettes mot motstanderens front og brukes når man er overlegen i antall og styrke. Et gjennombrudd føres da frem på bred front. Flankeangrep føres mot fiendens flanke og kan bringe særlig store resultater når det kommer overraskende. Omfatningsangrep søker å fordrive fienden fra visse stillinger ved å angripe hans forbindelser bakover, samtidig med at han engasjeres i fronten. Dette kan gjøres ved bruk av lufttransporterte styrker (vertikal omfatning), eller ved angrep ført frem på bakken ved bruk av svakt besatt eller ubesatt lende. En vertikal omfatning kan utføres mot dypet av en motstanders område og gjennomføres raskt og overraskende. Det kan her skilles mellom luftmobile operasjoner som omfatter bruk av helikopter, og luftlandeoperasjoner som omfatter bruk av fallskjerm- eller flyplassavhengige styrker. Oppklaring med vold utføres mot begrenset mål for å få avdekket fiendens gruppering og styrkeforhold. Skinnangrep brukes for å narre fienden og holde ham i uvisshet om hvor hovedangrepet settes inn. Fastholdende angrep har til hensikt å holde fienden fast og hindre ham i å foreta omgruppering.

Under kamp til sjøs er angrep det normale. Under den første verdenskrig var de store artilleriskip hovedvåpenet, bl.a. slagskip med langtrekkende, tungt skyts. Senere har imidlertid flyvåpenet gjennomgått en voldsom utvikling, og de store slagskipene er forsvunnet fra flåteoppsetningene. Hangarskip, kryssere og visse mindre fartøyer vil utgjøre hovedtyngden ved sjømilitære angrep. I de forskjellige typer styrte rakettvåpen har marinen fått et meget effektivt angrepsvåpen. Samtidig er fartøyenes virkeområde blitt betydelig utvidet gjennom atomdrevne undervanns- og overflateskip som med sine moderne våpen også kan angripe mål på land.

Fly er et utpreget angrepsvåpen som også gjør bruk av angrep i egentlig defensive operasjoner, f.eks. ved avskjæring av fiendtlige luftangrep. Angrep med fly skjer dels for å støtte andre militære enheter på land eller sjø, dels som selvstendige operasjoner mot fiendens krigspotensial, industri, kommunikasjoner og befolkningssentre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.