Jurij Andrukhovytsj

Andrukhovytsj studerte journalistikk i Lviv og litteratur i Moskva og publiserte sine første dikt tidlig på 1980-tallet. I 1985 grunnla han sammen med Viktor Neborak og Oleksandr Irvanets gruppen Bu-Ba-Bu. Bu-Ba-Bu sto for burlesk, balahan («gjøgleri») og buffonada («farse») og gruppen dyrket i postmodernistisk ånd en karnevalistisk, sjangeroverskridende kunstart, med sterke elementer av ironi, parodi og improvisasjon. Gruppen var særlig aktiv i årene rundt Sovjetunionens fall, med tallrike litterære performance-forestillinger og enkelte bokutgivelser. Andrukhovytsj selv kalte gruppen en «måte å overleve på i andre halvdel av 1980-tallet».

Andrukhovytsj begynte sin litterære løpebane som lyriker, og hans første diktsamling, Himmelen og torgene (Nebo i plosjtsji), kom i 1985. Etter hvert gikk han over til å skrive prosa, først med novellesamlingen Til venstre, der hjertet er (Zliva, de serdtse, 1989) – syv satiriske fortellinger bygget på hans erfaringer fra to år som vernepliktig i den sovjetiske hæren. Han er særlig kjent for sin romantrilogi fra 1990-tallet, Rekreasjoner (Rekreatsiji, 1992), Moskoviaden (Moskoviada, 1993) og Perversjon (Perverzija 1996).

Romanen forteller om den ukrainske litteraturstudenten – og pikareske helteskikkelsen – Otto von F. og hans eventyr i 1990-årenes Moskva. Handlingen er konsentrert til én dag og starter på studenthjemmet der Otto bor. Dagen begynner godt, Otto får seg uventet et nummer i damedusjen, men i fortsettelsen blir tilværelsen langt mer krevende. Han farer fra det ene til det andre og råker etter hvert ut for stadig mer absurde hendelser. Egentlig på vei til sin studiekamerat Kyrylo, som han utgir et progressivt ukrainsk tidsskrift sammen med, stikker han innom kjæresten, et møte som ender i en fryktelig krangel. Ute på gaten igjen blir han bestjålet, og i jakten på tyven havner han i Moskvametroens underjordiske parallellverden, der handlingen antar stadig mer apokalyptiske dimensjoner. Hans danteske reise kulminerer i et karnevalistisk symposium, der partipamper utkledt som historiske personer – fra Ivan den grusomme til Lenin – fremmer sine strategier for å holde det raknende imperiet sammen.

Stilen er sarkastisk og ironisk, språket fyller et bredt felt av registre og romanen har mange trekk av postmodernistisk poetikk i sin sammenstilling av det realistiske, bisarre, mytiske og surrealistiske, sitt flettverk av sitater og allusjoner og sin eksperimentelle fortellerstruktur (Otto er en jeg-forteller som beretter i andre person). Persongalleriet omfatter foruten studiekamerater og tilfeldige, fordrukne byboere også KGB-agenter, kjeltringer, partipamper, historiske skikkelser og eventyraktige figurer.

I form av en karnevalsk, grotesk fabel gir romanen et slående, og fortsatt høyst relevant, bilde av sovjetimperiets undergang, der den turbulente kampen for frihet møtes av trøstesløs resignasjon på den ene siden, og regimets kyniske vilje til å opprettholde sine imperialistiske ambisjoner på den annen. Moskoviaden tematiserer også undertrykkelsen av ukrainsk kultur gjennom århundrer med styre fra Moskva, og særlig dissidentbevegelsen i siste del av Sovjetunionen. Denne tematikken uttrykkes i et nøtteskall i romanens epigraf, som er et sitat fra et dikt av den ukrainske poeten Hryhorij Tsjubaj (1949–1982). Tsjubaj studerte i likhet med Otto von F. ved Litteraturinstituttet i Moskva og hadde problemer med KGB.

Andrukhovytsjs verker er oversatt til en rekke språk, og høsten 2022 kom Moskoviaden som den første oversettelsen til norsk.

• Ukrainas litteratur
• Ukrainas samtidshistorie