Sveits' tyskspråklige litteratur

Omslaget på førsteutgaven av Gottfried Kellers roman Der grüne Heinrich (Braunschweig: F. Viehweg und Sohn, 4 bind) 1854/1855.
Omslaget til førsteutgaven av Gottfried Kellers "Der grüne Heinrich" av . Gjengitt med tillatelse

Sveitsisk litteratur skrives på tysk, fransk, italiensk og retoromansk. Hvert av språksamfunnene representerer en egen litterær tradisjon som er knyttet tett til den litterære utviklingen i de andre landene med samme språk og kan derfor ikke betraktes isolert. Den tyskpråklige sveitsiske litteraturen er den som har lengst tradisjon.

Middelalderen

Den eldste litteraturen stammer fra middelalderen og er skrevet på latin. Klosteret St. Gallen var et betydelig kulturelt sentrum. Her skrev Notker Balbulus sine sekvenser i cirka år 900 og Ekkehart 1 Waltharilied (Waltharius manu fortis) i cirka 950, begge på latin. Tysk ble etablert som litterært språk med Notker 3 Labeo i cirka 950–1022, som oversatte deler av antikkens litteratur til tysk. Minnediktningen fikk sitt sveitsiske særpreg av Steinmar von Klingnau og Johannes Hadlaub på 1200-tallet, riddereposet med Hartmann von Aue (den første ridderdikteren på det tyskspråklige området), Konrad Fleck og Konrad von Würzburg.

Reformasjon og opplysningstid

Under reformasjonen skapte Niklaus Manuels (1484–1530) aktuell dramatikk med utgangspunkt i de religiøse stasjonsdramaene og de mer folkelige fastelavnsspillene.

I opplysningstiden utløste Johann Jakob Bodmer (1698–1783) og Johann Jakob Breitinger (1701–1776) litterær debatt. De var i opposisjon til Johann Gottscheds franskinspirerte klassisisme og mente at tyskspråklig litteratur skulle orientere seg mer mot engelsk litteratur. Maleren og dikteren Salomon Gessner (1730–1788) ble kjent for sine hyrdedikt og naturpoesi som viser fram mot romantikken gjennom sin begeistring for naturen og interessen for det opprinnelige og ekte. I samme periode skrev Albrecht von Haller (1708–1777) sitt monumentale dikt Die Alpen fra 1729 som viser fram mot romantikken og som fikk stor betydning for senere diktergenerasjoner. Filosofen og forfatteren Johann Caspar Lavater (1741–1801) preget både Johann Wolfgang von Goethe og brødrene Alexander og Wilhelm von Humboldt gjennom sitt verk Physiognomischen Fragmente zur Beförderung der Menschenkenntnis und Menschenliebe fra 1775–1778 (norsk oversettelse Physognomiske Anekdoter av Hr. Lavaters Fragmenter fra 1779). Lavaters Schweizerlieder (Sanger fra Sveits) fra 1767 er karakteristiske for tidens religiøse og romantiske strømninger. Også pedagogen og forfatteren Johann Heinrich Pestalozzi fikk betydning utover Sveits' grenser.

Realismen

I motsetning til tyske forfattere markerte sveitsiske forfattere seg i liten grad i Sturm und Drang-perioden, den klassiske perioden og romantikken. Sveits' litterære gullalder er realismen, representert ved blant annet Jeremias Gotthelf (1797–1854), Gottfried Keller (1819–1890) og Conrad Ferdinand Meyer (1825–1898). Blant Kellers hovedverk er den selvbiografiske dannelsesromanen Der grüne Heinrich fra 1854–1855, skrevet i tradisjonen fra Goethes Wilhelm Meister, samt hans mange mesterlig komponerte noveller, blant annet Romeo und Julia auf dem Dorfe og Kleider machen Leute. Meyer regnes som en av de fremste novellister og lyrikere i 1800-tallets tyskspråklige litteratur. Carl Spitteler (1845–1924) var den første sveitsiske forfatteren som fikk Nobelprisen i litteratur, i 1919. Hans hovedverk Olympischer Frühling (Olympisk vår) i fire bind fra 1900–1906, omarbeidet i 1910, er et bredt anlagt mytologisk epos. Johanna Spyri (1829–1901) ble internasjonalt kjent gjennom sine barnebøker, ikke minst gjennom bøkene om Heidi (1880, Heidis Lehr- und Wanderjahre, Heidis lære- og vandreår; 1881, Heidi kann brauchen was es gelernt hat, Heidi får bruk for det hun har lært).

1900–1945

Hermann Hesse. Foto fra cirka 1960.

Hermann Hesse av /KF-arkiv ※. Gjengitt med tillatelse

På 1900-tallet føres den realistiske tradisjonen videre av diktere som Heinrich Federer (1866–1929) og Alfred Huggenberger (1867–1960), og mer kritisk og nyansert av Meinrad Inglin (1893–1971) som utvider tradisjonell heimstaddiktning gjennom en interesse for de litterære personenes psykologiske utvikling.

Den mest betydningsfulle forfatteren i dette tidsrommet er imidlertid Robert Walser (1878–1956). Walsers verk ble i sin tid høyt verdsatt av blant annet Hermann Hesse, Kurt Tucholsky, Robert Musil og Franz Kafka, men han ble ingen kjent forfatter utover en engere krets. Først på 1970-tallet ble han gjenoppdaget og regnes nå som en av de viktigste tyskspråklige forfatterne på 1900-tallet.

Under første verdenskrig utviklet dadaismen seg, særlig i Zürich og i Cabaret Voltaire, som ble grunnlagt av Hugo Ball (1886–1927) og Emmy Hennings (1885–1948) i 1916. Blant annet Hans Arp (1887–1966), Richard Huelsenbeck (1892–1974) og Tristan Tzara (1896–1963) opptrådte også her.

Sveits var et viktig transitt- og eksilland i perioden fra 1933 til 1945. Blant annet Bertolt Brecht (1898–1956), Georg Kaiser (1878–1945), Else Lasker-Schüler (1869–1945), Thomas Mann (1875–1955), Robert Musil (1880–1942) og Felix Salten (1969–1947) oppholdt seg i perioder i Sveits.

Hermann Hesse (1877–1962) skrev flere av sine mest betydningfulle verk i første halvdel av 1900-tallet, blant annet romanene Peter Camenzind fra 1904, Steppeulven fra 1927 og Glassperlespillet fra 1943. Hesse oppnådde internasjonalt ry og ble en av de mest leste tyskspråklige forfatterne i verden. I 1946 fikk han Nobelprisen i litteratur for sitt ruvende verk.

Etterkrigstiden

Max Frisch (1974)
Max Frisch (1974) av . CC-BY-SA 4.0

Den første etterkrigstiden domineres av dramatikerne Max Frisch (1911–1991) og Friedrich Dürrenmatt (1921–1990), som ble spilt langt utover Sveits' grenser, men også av lyrikerne Erika Burkart (født 1922) og Eugen Gomringer (født 1925).

På 1970-tallet debuterte flere markante kvinnelige forfattere, blant annet Gertrud Leutenegger (født 1948), Erica Pedretti (født 1930), Adelheid Duvanel (1936–1996), Helen Meier (født 1929), Hanna Johansen (født 1939) og Verena Stefan (født 1947). Deres tekster kjennetegnes av et feministisk perspektiv og dagsaktuell tematikk og bidrar slik til utviklingen av en tyskspråklig kvinnelitteratur i takt med internasjonale strømninger, samtidig som forfatterne videreutvikler det litterære språket gjennom eksperimentell diktning.

Representanter for 1960- og 1970-tallets samfunnskritiske litteratur er Hugo Loetscher (1929–2009) og Paul Nizon (født 1929), mens forfatterskapene til Adolf Muschg (født 1934), Peter Bichsel (født 1935), Martin R. Dean (født 1955) og Hermann Burger (1942–1989) viser en mer subjektiv og psykologisk orientert litteratur. Fiksjonen blir viktigere enn fakta, fantasien overtar for analysen og samfunnskritikken, og ideologier blir betraktet som suspekte. Litteraturen avstår fra å presentere enkle modeller. Typisk er utviklingen i forfatterskapene til Muschg og Bichsel, begge med røtter i 68-opprøret, som frigjør seg fra gamle politiske mønstre og lar den dikteriske fantasien få fritt spillerom i sine verker. En motpol til 1960- og 1970-tallets realisme danner også lyrikeren og prosaforfatteren Gerhard Meier (1917–2008). Gerold Späth (født 1939) har blitt en populær forfatter gjennom sine humoristiske satirer.

Rundt 2000

Melinda Nadj Abonji.
Forfatteren leser av . CC BY SA 3.0

Ved inngangen til 2000-tallet er likevel ikke det politiske innslaget i litteraturen helt borte. Det skyldes blant annet finansielle og politiske kriser, og ikke minst ubehaget ved avsløringene av Sveits' tvilsomme holdninger under krigen, da man beriket seg på jødisk kapital uten at det noen gang ble tilbakebetalt (for eksempel i Muschgs Wenn Auschwitz in der Schweiz liegt fra 1997). Dernest blir Alperepublikkens isolasjon fra det forente Europa for mange et tankekors og problem. Slik inneholder litteraturen ved inngangen til det 21. århundre tydelige spenninger.

Rundt overgangen til 2000-tallet oppnådde flere sveitsiske forfattere internasjonal anerkjennelse, blant annet Alex Capus (født 1961), dramatikeren Lukas Bärfuss (født 1971), Zoë Jenny (født 1974), Christian Kracht (født 1966), Pascal Mercier (født 1944), Peter Stamm (født 1963) og Urs Widmer (født 1938).

Melinda Nadj Abonji (født 1968 i Jugoslavia, ungarsk som førstespråk), Irena Brežná (født 1950 i Tsjekkoslovakia, slovakisk som førstespråk), Catalin Dorian Florescu og Aglaja Veteranyi (født i henholdsvis 1967 og 1962 i Romania, begge med rumensk som førstespråk) og Yusuf Yeşilöz (født 1964 i Tyrkia, tyrkisk som førstespråk) har alle migrasjonsbakgrunn og er såkalte «secondos» eller «secondas», som annen generasjon kalles i Sveits. Disse representerer det multikulturelle samtidslitteraturlandskapet hvor den tradisjonelle forestillingen om en nasjonallitteratur utfordres.

I 2008 ble Den sveitsiske bokprisen stiftet. Dette er den mest prestisjetunge litterære utmerkelsen i Sveits.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Klaus Pezold (utg.): Schweizer Literaturgeschichte. Die deutschsprachige Literatur im 20. Jahrhundert. Leipzig: Militzke Verlag 2007.
  • Peter Rusterholz, Andreas Solbach (utg.): Schweizer Literaturgeschichte. Stuttgart, Weimar: Verlag J. B. Metzler 2007.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg