Alex Capus

Capus debuterte som forfatter i 1994 med Diese verfluchte Schwerkraft (Den fordømte tyngdekraften). I 1997 kom hans første roman: Munzinger Pascha (Pascha Munzinger) om den sveitsiske afrikaforskeren Werner Munzinger. Romanen Fast ein bißchen Frühling (2002. Som om det skulle være vår) forteller historien om to menn som for å kunne flykte fra NS-regiment blir bankrøvere. De flykter fra politiet, men da de i Basel innleder et forhold til to kvinner, kommer de seg aldri videre og de blir dermed arrestert.

Også romanen Tror du det var kjærlighet?, utgitt i 2003 (Originaltittel: Glaubst du, dass es Liebe war?, norsk oversettelse fra 2007) handler om penger, kjærlighet og ønsket om å komme vekk. Lengselen etter fjerne himmelstrøk, som spiller en sentral rolle i så å si alle Capus' tekster, er hovedtema i Reisen im Licht der Sterne (2005, Reise i lys av stjernene) hvor forfatteren følger i Robert Louis Stevensons fotspor på skattejakt til Stillehavet.

I Et spørsmål om tid, utgitt i 2007 (Originaltittel: Eine Frage der Zeit. Norsk oversettelse 2009) tar Capus for seg den eventyrlige og autentiske historien til tre tyske verftsarbeidere som i 1913 ble kommandert til å demontere dampskipet Goetzen, transportere det til Tanganyikasjøen i Afrika og sette det sammen igjen der. Romanen ble en stor internasjonal suksess; det samme gjorde også kjærlighetshistorien Léon og Louise, utgitt 2011 (Originaltittel: Léon und Louise. Norsk oversettelse fra 2011).

Romanen Der Fälscher, die Spionin und der Bombenbauer (2013, Falskneren, spionen og bombemannen) tar utgangspunkt i skjebnen til tre sveitsere: fysikeren Felix Bloch som emigrerte til USA og kom til å spille en sentral rolle i utviklingen av en amerikansk atombombe, Laura d'Oriano, som ble henrettet som alliert spion i Italia i 1943, og tegneren Emile Gilliéron som arbeidet blant annet i Knossos som arkeologisk kunstrestauratør med stor kunstnerisk frihet. Capus reflekterer i romanen rundt et hypotetisk møte mellom de tre på jernbanestasjonen i Zürich i 1924. Med utgangspunkt i historisk research spinner forfatteren fantasifullt videre på deres skjebner, fabulerer rundt de hvite flekkene i deres livshistorier og tegner samtidig et tidsbilde.

I 2012 kom reiseberetningen Skidoo. Meine Reise durch die Geisterstädte des Wilden Westens (Skidoo. Min reise gjennom spøkelsesbyene i den ville vesten), som forfatteren selv karakteriserte som en nødvendig litterær botsøvelse etter først å ha forfattet en kjærlighetsroman.

Også i romanen Das Leben ist gut (2016) spiller lengselen etter fjerne himmelstrøk en sentral rolle: Da Tina plutselig en dag bestemmer seg for å tilbringe et år i Paris, føler Max at tilværelsen hans begynner å rakne. Mens de ufrivillig må tilbringe en natt i en innesnødd bil oppe på en sveitsisk fjellovergang, forteller Max Tina kjærlighetshistorien mellom den fattige gutten Jakob og den velstående bondedatteren Marie, som utspilte seg i samme område på slutten av 1700-tallet. Også i Königskinder (2018) møter vi ekteparet Max og Tina. I begge romanene, som er en hyllest til kjærligheten og hverdagslivet, rammes den episodisk fortalte handlingen inn av en rammefortelling hvor Max og Tina står i sentrum.