Christian Kracht er en sveitsisk, tyskspråklig forfatter og journalist. Kracht regnes som en av de fremste representantene innen den tyske poplitteraturen, en strømning som oppstod på 1990-tallet inspirert av beat-bevegelsen. Med romanen 1979 (2001) fikk han sitt internasjonale gjennombrudd.
Christian Kracht
Faktaboks
Christian Kracht
Christian Eduard Kracht
- Født
- 29. desember 1966, Saanen
Biografi
Kracht ble født i Saanen, i Berner Oberland, og bodde i barne- og ungdomsårene i Sveits, Sør-Frankrike, USA og Canada.
De første tekstene publiserte han allerede som skoleelev. Kracht studerte film- og litteraturvitenskap i USA. Etter studiene arbeidet han som journalist og redaktør. Også etter at han etablerte seg som forfatter, har han vært aktiv som journalist, blant annet asiakorrespondent for Der Spiegel, avisskribent i Frankfurter Allgemeine Zeitung og i Welt am Sonntag. I årene 2004–2006 var han utgiver av litteraturtidsskriftet Der Freund.
Forfatterskap
Krachts romandebut var Faserland (1995). Romanen, som tematiserer konsum, tomgang, kjedsomhet og meningsløshet, fikk en delt mottakelse. Noen anmeldere karakteriserte den som overflatisk, andre mente den tegnet et viktig bilde av samtiden. Faserland har blitt stående som en av 1990-tallets kultromaner innenfor den tyske poplitteraturen. I 2021 kom fortsettelsen: Eurotrash.
Krachts neste roman, 1979 (2001), beskriver hvordan en tysk interiørarkitekt opplever sammenbruddet av sjahregimet i Iran, reiser til Tibet og blir internert i en kinesisk arbeidsleir, hvor han overlever kun fordi han er i stand til å utslette sin egen identitet, et tema Kracht kommer tilbake til i senere tekster. Fascinasjonen for fjerne himmelstrøk, et særtegn i Krachts verk, særlig Asia, står sentralt også i Metan (2007).
I 2008 kom Ich werde hier sein im Sonnenschein und im Schatten (norsk oversettelse Jeg blir her i solskinn og skygge, 2014), som ifølge forfatteren danner siste del i en trilogi sammen med Faserland og 1979. Jeg blir her i solskinn og skygge kan leses som en apokalyptisk undergangsvisjon. Her beskriver Kracht en alternativ historisk utvikling etter første verdenskrig ut fra et scenario med Sveits som en sovjetrepublikk i en hundreårig krig med resten av verden. Mottakelsen var også her delt. På den ene siden beundret kritikerne Krachts språkkunst, fantasirikdom og mørke univers. På den andre siden kritiserte de det som kan leses som kitsch og krigsromantikk.
Imperium
Samme polariserte mottakelse fikk Imperium i 2012 (norsk oversettelse med samme tittel, 2013). Imperium bygger på en virkelig hendelse: tyskeren August Engelhardt (1875-1919) som i 1902 emigrerer og slår seg ned på en øy i Stillehavet for å bygge opp en kokosnøttfarm. Engelhardt, som er nudist og kun ernærer seg av kokosnøtter, ender opp med å bli gal.
Krachts språkføring er maniert og ordrik, med en stil som minner om eventyrerromaner fra det tidsrommet han skriver om. Det noen mente var en vellykket pastisj og kulturkritikk, leste andre som reaksjonær kitsch. Romanen fikk stor oppmerksomhet da en journalist i Der Spiegel, Georg Diez, anklaget Kracht for å ha rasistiske og nynazistiske sympatier. Debatten, som etter hvert også berørte spørsmål som ytringsfrihet og kunstnerens integritet, fikk vel så stor oppmerksomhet som romanen. Mens enkelte anmeldere leste Imperium som politisk analyse, mente andre det dreide seg om kitsch.
Die Toten
For sin roman Die Toten (2016, De døde) ble Kracht tildelt Den sveitsiske bokprisen. Romanen, bygd opp i tre deler med referanse til det japanske no-teatret, utspiller seg i Sveits, Berlin og Japan i 1933. Den sveitsiske filmregissøren Emil Nägeli blir invitert til Japan av den mektige kulturfunksjonæren Masahiko Amakasu for å spille inn film. Slik ønsker Amakasu å danne en felles filmindustri mellom Japan og det nasjonalsosialistiske Tyskland som en motvekt til amerikansk film. Mens Nägeli og Amakasu er fiktive figurer, er mange av bipersonene i teksten hentet fra virkeligheten, blant annet Fritz Lang, Heinz Rühmann, Siegfried Kracauer (1889-1966), Lotte Eisner (1896-1983) og Charlie Chaplin. Mens noen er i ferd med å inngå avtaler med de nye makthaverne i Berlin, er andre på vei i eksil. Romanen, som stilistisk er en videreføring av Imperium, balanserende mellom ironi og kitsch, og med Krachts karakteristiske sterkt visuelle språk, viser verden på vei inn i krig, og er en mektig analyse av diktaturet og dets iscenesettelse, ikke minst gjennom filmens billedspråk.
Utmerkelser
Kracht har mottatt flere utmerkelser for sitt arbeid, blant annet:
- Wilhelm Raabe-prisen (2012)
- Hermann Hesse-prisen (2016)
- Den sveitsiske bokprisen (2016)
I 2018 innehadde Kracht poetikkdosenturet ved Universitetet i Frankfurt.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.