Friedrich Dürrenmatt

Anon. begrenset

Friedrich Dürrenmatt, sveitsisk tyskspråklig forfatter. Dürrenmatt er en av de mest betydningsfulle tyskspråklige dramatikerne i det 20. århundre. Forfatterskapet er svært allsidig. Ved siden av dramatikk skrev han hørespill, romaner, kriminallitteratur og essay

Han oppnådde internasjonalt ry blant annet med stykkene Gammel dame på besøk (originaltittel: Der Besuch der alten Dame) og Fysikerne (originaltittel: Die Physiker).

Han var også en markant teaterteoretiker. Sammen med Max Frisch ble Dürrenmatt den internasjonalt mest kjente tyskspråklige samtidsdramatikeren etter Bertolt Brecht.

Dürrenmatt ble født i Bern, han studerte litteratur, filosofi og naturvitenskap ved Universitetet i Zürich. Etter endt studium arbeidet han blant annet som teaterkritiker. Han var kunstnerisk begavet, bestemte seg tidlig for å bli forfatter, men fortsatte å tegne ved siden av. Hans produksjon som bildende kunstner er dokumentert blant annet i Bilder und Zeichnungen (1978, Bilder og tegninger).

Blant hans første teaterstykker er Es steht geschrieben (1947, Det står skrevet). Allerede her tematiserer Dürrenmatt noe av det som preger hele forfatterskapet, nemlig refleksjon rundt kategoriene rettferdighet og nåde. Stykket ble omarbeidet i 1967 under tittelen Die Wiedertäufer (Gjendøperne). Trosspørsmål står også sentralt i Der Blinde (1948, Den Blinde), hvor handlingen utspiller seg under Trettiårskrigen.

Med Romulus der Grosse (1949, norsk overs. 1961), en "uhistorisk historisk komedie", som undertittelen lyder, etablerer Dürrenmatt sin helt spesielle form for komedie: et stykke med humoristiske elementer, men som handler om alvorlige begivenheter, et stykke hvor tilskueren/leseren ler, men hvor latteren går over i erkjennelse og alvor. Stykket handler om den siste keiseren i Romerriket, Romulus, som foretrekker å konsentrere seg om hønseoppdrett istedenfor å forsvare Romerriket mot germanerne. Romulus der Grosse viser hvordan et menneske som omverdenen ser på som latterlig og feig, viser klokskap og mot; istedenfor å føre en krig som er tapt før den begynner og som vil kreve mange menneskeliv velger Romulus fred. Det modigste mennesket er ikke det som går i krigen, sier Dürrenmatt, men det som reflekterer, tar et valg og som våger å ikke delta.

Dürrenmatts første internasjonale suksess er Die Ehe des Herrn Mississippi (1952, norsk overs. Herr Mississippis ekteskap, 1970), en besk komedie om kampen mellom tidens store ideologier. Også de neste stykkene, Ein Engel kommt nach Babylon (1954, En engel kommer til Babylon), som har likhetstrekk med Brechts Der gute Mensch von Sezuan, Besøk av en gammel dame og Fysikerne bygger opp under hans verdensry som dramatiker.

Teaterstykket Der Besuch der alten Dame ble oversatt til norsk med tittelen Gammel dame på besøk i 1956. Det ble oppført under tittelen Besøk av en gammel dame.

Stykket handler om en gammel dame som etter mange år kommer tilbake til barndomsbyen. Da hun reiste derfra var hun fattig, nå er hun rik, og hun vil bruke pengene sine til å ta hevn over mannen som svek henne som ung. Dürrenmatt viser hvordan et samfunn som i utgangspunktet mener det har høy moralsk integritet og ikke lar seg korrumpere, sakte, men sikkert lar seg bestikke og til slutt tar livet av en mann for å oppnå rikdom.

Besøk av en gammel dame tematiserer skyld, hevn og soning; stykket kan leses som en parabel på medmenneskelighetens forfall i vår tid. Undertittelen lyder "tragikomedie". Også i dette stykket setter Dürrenmatt seg ut over tradisjonell sjangerlære, blander tragiske elementer med situasjonskomikk, kombinerer komponenter fra gresk tragedie, for eksempel kor, med det groteske.

Handlingen i et av det 20. århundrets mest kjente stykker, utspiller seg i en lukket anstalt i Sveits. Blant pasientene er tre fysikere, internasjonalt høyt meriterte; en av dem, Möbius, har gjort en oppdagelse som kan endre – og utslette – alt liv på jorda. Det viser seg at de to andre fysikerne har latt seg legge inn på den psykiatriske anstalten for å stjele hans oppfinnelse. Det de ikke har regnet med, er at den kvinnelige overlegen selv har planlagt å stjele Möbius idéer for å oppnå verdensherredømme. Men Möbius har allerede ødelagt alt sitt materiale fordi han innser at det ville kunne utslette menneskeheten. Han overtaler de to andre til å forbli innelåst sammen med ham selv resten av livet. Deres oppfinnelser er for farlige, de er for farlige. Det som i utgangspunktet skulle hjelpe menneskene til et bedre liv, kan komme til å utslette menneskeheten.

Fysikerne handler om naturvitenskapens ansvar. Når en tanke en gang er tenkt, kan den ikke tas tilbake, heter det i stykket: fysikerne har latt seg blende av hva som er teknisk mulig, ikke av hva som er etisk forsvarlig. Stykket har paralleller til diskusjonen rundt atomkraft og til blant andre Robert Oppenheimer og hans refleksjoner rundt atombomben. Dette temaet tar Dürrenmatt opp i senere tekster, for eksempel Porträt eines Planeten (1970, Portrett av en planet). Samtidig med Fysikerne offentligjorde Dürrenmatt sine "21 Punkte zu den Physikern" (21 punkter om Fysikerne), et dramaturgisk manifest, som bygger på Theaterprobleme (1955, Teaterproblem) og videreutvikles i senere dramaturgiske skrifter.

Dürrenmatts følgende stykker, blant annet Der Meteor (1965, norsk overs. Meteoren, 1967), Play Strindberg (1969), Die Frist (1977, Fristen) og Achterloo (1983, "Achterloo" henspiller på Waterloo) videreutvikler hans komediekonsept og befester hans ry som innovativ dramatiker som både reformerer tradisjonell dramaturgi og som tar opp dagsaktuelle spørsmål.

Forfatteren beskriver sine dramaer som komedier. Den klassiske tragedien forutsetter et tankesett som i vår tid er utdatert; vår tid er så kaotisk at kun komedien er passende, mener Dürrenmatt. Likevel eksisterer det tragiske, det åpner seg som en avgrunn midt i det komiske. I det øyeblikket tilskuernes latter går over i erkjennelse, i redsel, i gråt, da oppstår et øyeblikk hvor forandring kan være mulig og hvor enkeltmennesker kan ta ansvar. For å få frem denne virkningen gjør Dürrenmatt hyppig bruk av det groteske og makabre. Dürrenmatts viktigste teateressays er samlet i Theaterschriften und Reden (1966, Skrifter om teatret og taler). Etter Brecht er han den mest originale teaterteoretiker innenfor det tyskspråklige teateret i det 20. århundre.

Dürrenmatt oppnådde videre betydelig ry som forfatter av hørespill, blant annet Herkules und der Stall des Augias (1954, Herkules og Augias stall), Das Unternehmen der Wega (1955, Operasjon Wega) og Abendstunde im Spätherbst, 1957, Kveldsstund, senhøstes).

Han ansees også som en betydelig prosaforfatter. Grieche sucht Griechin (1955, Gresk mann søker gresk kvinne) er en fortelling full av komiske episoder. Die Panne (1956, norsk overs. Uhellet, 2009) er en grotesk fortelling om det moderne menneskes lengsel etter skyld.

Romanen Justiz (1985, norsk overs. Morderens advokat, 1987) behandler det for Dürrenmatt sentrale problemet om rett og rettferdighet. Hans siste bok, en roman, kom i 1989: Durcheinandertal  (norsk overs. Forvirringens dal, 2000).

Dürrenmatt regnes, ved siden av sveitseren Friedrich Glauser, som en av de første tyskspråklige kriminalforfatterne i det 20. århundre. Kriminalromanene er oversatt til mange språk, også norsk, blant annet Der Richter und sein Henker (1951, norsk overs. Dommeren og hans bøddel, 1961), Der Verdacht (1952, norsk overs. Mistanken, 1960), Das Versprechen (1958, norsk overs. Det hendte ved høylys dag, 1959) og fragmentet Der Pensionierte (posthumt 1995. Den pensjonerte). Interesse for kriminalsjangeren kommer fram i flere av hans stykker, blant annet i Der Meteor og hørespill, for eksempel Abendstunde im Spätherbst.

Han oppnådde stor anerkjennelse som essayist, ikke bare om litteratur og teater, men også som politisk og samtidskritisk essayist, for eksempel i Zusammenhänge. Essay über Israel (1976, Sammenhenger. Et essay om Israel) og Philosophie und Naturwissenschaft (1980, Filosofi og naturvitenskap).

Både som dramatiker, prosaforfatter og essayist representerer Dürrenmatt idealene fra den europeiske opplysningstiden. Til tross for sine ofte pessimistiske fremstillinger av vår virkelighet finnes det i hans verker en underliggende tro på at det er mulig å skape et rettferdig samfunn. Han hører til de store etikere i moderne tyskspråklig litteratur.

Dürrenmatt mottok mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet:

  • Hörspielpreis der Kriegsblinden (1957)
  • Großer Preis der Schweizerischen Schillerstiftung (1960)
  • Den østerrikske Grillparzer-prisen (1968)
  • Den østerrikske statsprisen for europeisk litteratur (1983)
  • Carl-Zuckmayer-medaljen (1984)
  • Jean-Paul-prisen (1985)
  • Georg-Büchner-prisen (1986)
  • Ernst-Robert-Curtius-prisen for essayistikk (1989)
  • Goertz, Heinrich: Friedrich Dürrenmatt, 1987
  • Knapp, Gerhard P.: Friedrich Dürrenmatt, 2. Aufl., 1993
  • Renate Briest: Friedrich Dürrenmatt som kriminalforfatter. Oslo (hovedoppgave UiO) 1989

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.