Skolen i Italia er obligatorisk fra elevene er 6 år til de fyller 16. Den obligatoriske skolegangen inkluderer hele den første delen av utdanningsløpet (som varer i åtte år), og de to første årene av den andre delen av utdanningsløpet. Det offentlige skoletilbudet er gratis.

Rundt 19 % av barn under to år går i barnehage (asilo nido). Førskolen (la scuola dell’infanzia) er et tilbud som vanligvis gjelder barn mellom tre og seks år. Det finnes både statlige og private førskoler, og tilbudet er ikke gratis. Et stort flertall av italienske barn går i førskolen. 

Den første syklusen i det italienske utdanningssystemet består av barneskolen (la scuola primaria) og ungdomsskolen (la scuola secondaria di primo grado).  Elevene begynner når de er seks år og avslutter barneskolen når de er elleve. Ungdomsskolen er treårig, og avsluttes når elevene er 14 år.

Elevene lærer engelsk fra det første året på barneskolen. Fra ungdomsskolen er det obligatorisk med et fremmedspråk i tillegg til engelsk, som regel fransk, spansk eller tysk. Kristendomsundervisning er i utgangspunktet obligatorisk i den italienske skolen, men det er mulig å få fritak fra dette faget og å få alternativ undervisning i stedet. 

Elevene blir ikke automatisk flyttet opp til neste klassetrinn i grunnskolen, men i praksis er det svært sjelden at elever må gå om igjen.

Lærertettheten er høy i den italienske grunnskolen. I barneskolen er det i gjennomsnitt ti elever pr. klasse, mens gjennomsnittet i OECD-landene er 16.

I grunnskolen skal det være minimum 200 skoledager i året. Sommerferien er lang, og varer fra juni til september. Skoledagen i grunnskolen varer som regel fra 8 til 16 mandag til fredag. Mange steder er det også skole lørdager. I hovedsak har elevene 30 timer undervisning pr. uke, og Italia er blant de landene i den industrialiserte verden som har flest undervisningstimer for elever i grunnskolen.

Videregående skole (la scuola secondaria di secondo grado) er femårig og varer fra elevene er 14 til 19 år. Det er bare de to første årene som er obligatoriske. Rundt 50 % av elevene velger studieforberedende utdanningsprogram (liceo), og her finnes det seks forskjellige retninger å velge mellom. Teknisk videregående skole (istituto tecnico) velges av ca. 30 % av elevene, mens 20 % velger yrkesfaglig utdanningsprogram (istituto professionale).

Rundt 10 % av elevene i grunnskolen og i videregående skole går på private skoler, et flertall av disse skolene er religiøse og drives av den katolske kirken.

Ungdomsskolene og de videregående skolene har vanligvis bare undervisning om formiddagen, og skoledagen er slutt kl. 13. Elevene går da på skolen også lørdager. Skolene bestemmer i stor grad selv hvordan skoledagen skal organiseres, og noen skoler har i den senere tid byttet ut lørdagsundervisning med ettermiddagsundervisning.

Det er rundt 60 statlige universiteter og høyskoler i Italia, i tillegg til flere private. For å få studiekompetanse må man ha fullført videregående skole. Universitetsutdanningen er inndelt i tre nivåer: Det første nivået er laurea (bachelor), som oppnås etter tre års studier. Etter ytterligere to års studier kan man oppnå laurea magistrale (master) og til slutt kan man ta en treårig forskerutdannelse (dottorato di ricerca). Enkelte studier er bygd opp som fem- eller seksårige studier, som arkitektur, jus, odontologi og medisin.

Det største universitetet i Italia er La Sapienza i Roma, med rundt 150 000 studenter, som også regnes som det største universitetet i Europa.

Ved samlingen av Italia i 1870 var andelen analfabeter i landet høy, særlig i Sør-Italia. Til tross for innføring av skoleplikt for alle barn i perioden etter samlingen, forble analfabetismen et problem i det italienske samfunnet til langt ut på 1900-tallet. Selv om skolen var obligatorisk for alle, var det først og fremst barn som bodde i urbane strøk som fikk et fullgodt undervisningstilbud, mens det tok lang tid før barn på landet fikk det samme tilbudet.

Under fascismen ble det gjennomført større reformer i utdanningspolitikken, anført av den kjente filosofen Giovanni Gentile, som ble utnevnt til utdanningsminister i 1922. Det ble innført opplæringsplikt for alle barn til fylte 14 år, og det ble opprettet spesialskoler for elever med spesielle behov, for eksempel for blinde og døve. Antallet analfabeter ble betydelig redusert i denne perioden, fra omtrent 35 % i 1920 til omtrent 13 % ved slutten av Andre verdenskrig. Analfabetismen forble likevel relativt høy også i etterkrigstiden, sammenlignet med andre industrialiserte land.

Tiårig obligatorisk skolegang for alle mellom 6 og 16 år ble innført i 2007.

Institusjonene for høyere utdanning har en lang og rik historie i Italia. Universitetet i Bologna regnes som det eldste universitetet i verden, grunnlagt i 1088. I løpet av 1100- og 1200-tallet ble det grunnlagt en rekke universiteter i byer på den italienske halvøy, blant dem Parma, Modena, Padova, Roma, Napoli og Siena.

Helt siden samlingen av Italia har det vært en betydelig forskjell mellom nord og sør når det gjelder resultater i utdanningssektoren. Eksamensresultater og resultater fra internasjonale undersøkelser avslører store regionale forskjeller. PISA-undersøkelsen fra 2013 viste at Italia lå rett under OECD-gjennomsnittet i matematikk, men mange regioner i Nord-Italia (Trentino-Alto Adige, Veneto, Lombardia og Friuli-Venezia-Giulia) lå på høyde med de landene i Europa som oppnådde de beste resultatene i undersøkelsen. De fleste regionene i Sør-Italia derimot lå langt under OECD-gjennomsnittet. 

Eurypedias oversikt over det italienske utdanningssystemet

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.