anatomisk teater

De fleste religioner har forestillingen om at bare en hel kropp kan inngå i tilværelsen etter døden. (Et unntak i så måte er muligens oldtids-egypternes skikk med å fjerne innvollene før balsameringen av legemet.) Likevel ble det utført disseksjoner i det greske og senere det romerske kulturområdet, og mange av de oppdagelsene som ble gjort i den forbindelse holdt seg som udiskutable sannheter til opp mot renessansen.

Anatomi er grunnelementet i medisinen og basis for kirurgisk virksomhet, og var det første akademiske emne som ble undervist med praktiske demonstrasjoner og øvelser. Det krevde derved en form for auditorium – et anatomisk teater. Anatomifaget ble riktignok motarbeidet av Den katolske kirke, men fikk likevel langsomt innpass i løpet av middelalderen som en del av undervisningen ved mange av universitetene som oppsto i den perioden. Den akademiske friheten var riktignok begrenset, og det var fortsatt læresetninger som stammet fra oldtidens storheter, som Aristoteles og Galenos, som var gjeldende.

En av de første medisinske studieordninger kom istand under den tysk-romerske keiser Fredrik 2 (1212–1250), i form av en medisinalforfatning som fremholdt hvor viktig anatomikunnskaper var for den som ville bli lege. Likevel gikk det smått, og det er først på 1400-tallet vi hører om disseksjoner som en naturlig del av anatomiundervisningen. Eksempelvis måtte man ved universitetet i Tübingen så sent som i 1482 få pavens godkjenning før anatomiske disseksjoner kunne iverksettes. Og i Bologna fikk man bare dissekere to legemer i året – forutsatt at de ble hentet minst to mil utenfor byen.

Noen egne disseksjonslokaler fantes likevel ikke før på midten av 1500-tallet. Disseksjonene foregikk gjerne ved at professoren satt på sitt kateter og leste opp fra oldtidsskriftene, mens en prosector ('forskjærer') utførte selve disseksjonen. På tittelbladet til det banebrytende anatomiverket De humani corporis fabrica ('Om menneskekroppens oppbygning') fra 1543, ser vi at forfatteren, anatomen Andreas Vesalius (1514–1564) har steget ned fra kateteret og selv utfører disseksjonen, omgitt av studenter i et anatomisk teater. Hvor dette kan ha vært er usikkert, for på denne tiden var det vanlig at slike undervisnings-innretninger ble demontert etter bruk. Disseksjonene ble gjennomført i vinterhalvåret, for konserveringsmidler var ennå ikke i bruk.

Det første permanente anatomiske teater ble oppført i 1594 av Girolamo Fabrizio d'Acquapendente (1533–1619) i Padova, mens han var anatomiprofessor ved universitetet der. Byen lå da under den fordomsfrie regjeringen i Venezia, som bidro til finansieringen av anlegget. Det var et ovalt byggverk i seks etasjer, oppført i Palazzo del Bo, og var i bruk til 1872. Her var det mulig å se ned på hva som foregikk ved disseksjonsbordet, og man kunne kommunisere med hverandre tvers over salen og med professoren, uansett hvor man satt. Mange kjente anatomer har i tidens løp utført eller fulgt disseksjonene her. Idag er anlegget et museum.

Derpå fulgte andre universiteter: Basel (1589), Bologna (1637), Leipzig (1704), Uppsala (1663), for å nevne noen. Ved Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania, hvor anatomiundervisningen tok til fra januar 1815, ble det aldri bygget noe egentlig anatomisk teater. I universitetsbygningen som ble tatt i bruk fra 1852 foregikk disseksjonene først i kjelleretasjen, siden i loftsetasjen, mens demonstrasjonene og forelesningene fant sted i det såkalte «Auditorium 13», som allerede fra starten av var innredet med sitteplasser i halvsirkelform, og med lem for en heisinnretning (avskaffet i 1882) i gulvet.

• anatomi
• medisinsk historie
• obduksjon
• medisinens språk