Peter Weiss

Peter Weiss ble født i nærheten av Berlin; da han var to år gammel, flyttet familien til Bremen. Faren var tsjekkisk statsborger og hadde jødisk bakgrunn, men konverterte tidlig. I 1935, to år etter at nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland, emigrerte familien til England hvor Peter Weiss studerte fotografi i London. Allerede i denne perioden begynte han å male.

I 1936 flyttet familien til Praha hvor Weiss studerte på kunstakademiet fram til 1938. Etter den tyske okkupasjonen av Sudetlandet høsten 1938, flyktet Weiss først til Sveits, og i 1939 videre til Sverige hvor foreldrene allerede bodde. Etter en periode hos foreldrene i Alingsås, bosatte han seg i Stockholm hvor han arbeidet som tekstilkunstner og maler. Han skapte seg snart et navn gjennom sin billedkunst og sine collager, senere også som eksperimentell filmregissør.

Fram til han etablerte seg som forfatter på heltid rundt 1960, hadde Weiss oppdrag som journalist, han underviste blant annet i filmteori, produserte kortfilm og dokumentarfilm samt var utøvende billedkunstner.

I 1946 fikk Weiss, som opprinnelig var tsjekkisk statsborger, svensk statsborgerskap. I tidsrommet 1943–1949 var han gift med billedkunsteren Helga Henschen (1917–2002), fra 1964 med scenografen, billedhoggeren og keramikeren Gunilla Palmstierna-Weiss (født i 1928) som også ble hans nære medarbeider.

I 1947 reiste Weiss for første gang som svensk korrespondent til Tyskland. Året etter debuterte han som forfatter på svensk med Från ö till ö og De Besegrade. Mellom 1952 og 1955 lagde han en rekke eksperimentelle filmer. Fra 1962 deltok han i Gruppe 47.

Hans store gjennombrudd kom i 1964. Mordet på Marat: forfølgelsen av og mordet på Jean Paul Marat fremstilt av pasienter på hospitalet Charenton under ledelse av herr de Sade (1964, originaltittel Die Verfolgung und Ermordung Jean-Paul Marats, dargestellt durch die Schauspielgruppe des Hospizes zu Charenton unter Anleitung des Herrn de Sade, norsk oversettelse 1966) gjorde Weiss internasjonalt kjent og til en av de mest betydningsfulle tyskspråklige dramatikerne etter Bertolt Brecht. Også Ransakingen (1965, originaltittel Die Ermittlung, norsk oversettelse 1967) ble en stor suksess. Med disse to stykkene ble Weiss en av de mest spilte teaterforfatterne på 1960- og 1970-tallet.

Politisk hørte Peter Weiss til på venstresida; han var medlem av det svenske Kommunistpartiet. I kjølvannet av en oppsetting av Mordet på Marat ved teatret i Rostock (i Øst-Tyskland (DDR)) i 1966 ga han uttrykk for sine politiske sympatier, og på en forfatterkongress i Weimar (i Øst-Tyskland (DDR)) i 1996 uttalte han at stilt overfor de to politiske modellene som eksisterer, er det for ham kun den sosialistiske samfunnsmodellen som har mulighet til å utjevne forskjellene i verden. Weiss var en skarp motstander av USA sin rolle i Vietnamkrigen, noe han ga offentlig uttrykk for under et opphold i USA i 1966 og senere gjennom sitt stykke Sangen om utysket (1967, originaltittel Der Gesang vom Lusitanischen Popanz, norsk oversettelse samme år). Han deltok både i 1967 og i 1973 på Bertrand Russels tribunaler («Russel-tribunalene») i Stockholm mot Vietnamkrigen.

Kort tid før han døde førte Weiss selv regi på Der neue Prozess (1982), et drama inspirert av Franz Kafkas roman Prosessen, i Stockholm.

Peter Weiss skrev både dramatikk og prosa. Forfatterskapet er gjennomgående politisk og behandler både historiske vendepunkt og forfatterens egen samtid. I sentrum står revolusjonstematikk, den internasjonale arbeiderbevegelsen, motstand mot fascismen og oppgjør med imperialismen. Enkelte tekster, særlig tidlig i forfatterskapet, er selvbiografiske.

I sin politiske dramatikk var Weiss inspirert av det episke teateret som han videreutviklet i tråd med 1960-tallets dokumentariske teater. Ved siden av Tankred Dorst, Rolf Hochhuth og Heinar Kipphardt var han den viktigste representanten for det tyskspråklige dokumentarteateret. Som prosaforfatter startet han med eksperimentelle og avantgardistiske tekster, mens hans senere episke forfatterskap inkluderer essayistiske betraktninger.

I 1992 ble Weiss, posthumt, tildelt Georg-Büchner-prisen for sitt forfatterskap.

Weiss’ bokdebut var den svenske Från ö till ö (1947), en samling prosadikt inspirert av Stig Dagerman. Året etter kom prosteksten De Besegrade (1948). I 1949 skrev han hørespillet Rotundan (1949) som ble uroppført 1950 i Sverige.

Den korte avantgardistiske prosateksten Der Schatten des Körpers des Kutschers (1952) er hans første tyskspråklige utgivelse som kom ut på det velrenommerte tyske Suhrkamp forlag, illustrert av Weiss’ egne collager. Romanen Abschied von den Eltern (1961) er Weiss’ første selvbiografiske tekst, som handler om hans konfliktfylte forhold til sine foreldre; også romanen Fluchtpunkt (1963) er selvbiografisk. Samme år ble fragmentet Samtale mellom tre gående (originaltittel: Das Gespräch der drei Gehenden, norsk oversettelse 1965) publisert.

På 1950-tallet produserte Weiss en rekke eksperimentelle filmer og dokumentarer. Den mest betydningsfulle filmen er spillefilmen Hägringen (1959).

Fra 1971 til 1981 arbeidet Weiss med det som ble hans største og mest betydningsfulle episke verk: trilogien Die Ästhetik des Widerstandes (1. bind 1975, 2. bind 1978, 3. bind 1981). Med Die Ästhetik des Widerstandes reflekterer Weiss over den historiske utviklingen i den europeiske arbeiderbevegelsen mellom 1917 og 1945.

I bind 1 følger leseren en mannlig jeg-forteller som er en del av den kommunistiske motstandsbevegelsen i Berlin, senere er han i eksil i Praha og deltar i Den spanske borgerkrigen. I bind 2 utspiller handlingen seg i svensk eksil fram til våren 1940. Bind 3 vender blant annet tilbake til motstandsbevegelsen i Berlin (til Rote Kapelle, det vil si miljøet rundt motstandskjemperen Harro Schulze-Boysen (1909–1942)), men inkluderer også refleksjoner over eksil i Sverige.

Sentralt i verket står hvilken rolle det intellektuelle mennesket skal innta til den politiske utviklingen. Her er det særlig kunsten som spiller en viktig rolle. Med utgangspunkt i en gruppe unge kommunistiske arbeidere som forsøker å komme i inngrep med kunstens verden – kunst som tidligere har vært et privilegium for borgerskapet – analyseres store kunstverk også i sin samfunnskritiske rolle, blant annet Théophile Gerícaults (1791-1824) maleri Medusas flåte (1819), Pablo Picassos Guernica (1937), Pergamonalteret, og litterære verk blant annet av Franz Kafka og Bertolt Brecht.

Weiss skrev også en rekke essays og teoretiske skrifter, blant annet Avantgardefilm (1956), Rapporte (1968) og Rapporte 2 (1971), som samler kortere tekster som hadde vært publisert i aviser og tidsskrifter. I 1981 ga han ut sine Notizbücher 1971-1980, som blant annet gir innblikk i arbeidet med Die Ästhetik des Widerstandes. Posthum kom Notizbüchern 1960–1971.

Peter Weiss ble allerede i sin samtid ansett som en av etterkrigstidens mest betydningsfulle dramatikere, som en som fornyet det politiske dramaet. På grunn av sine tydelige politiske utsagn, blant annet hans standpunkt i Vietnamkrigen, var han omdiskutert, men både regissører og teatre var raskt ute med å sette opp hans stykker. Die Ästhetik des Widerstandes, regnes, ved siden av Uwe Johnsons Jahrestage, som høydepunktet av episk diktning på 1970- og 1980-tallet. Interessen for hans episke tekster, også de tidligste prosatekstene, er fortsatt stor.

Forfatterskapet er tilgjengelig i flere utgaver, i 2011 kom en historisk-kritisk utgave av Weiss’ samlede verker. Senere har upublisert materiale, blant annet fra hans tidlige forfatterskap, blitt gitt ut.

Forfatterskapet er oversatt til en rekke språk, blant annet til norsk. Ransakingen ble produsert av Fjernsynsteatret i 1967, samme år iscenesatte Nationaltheatret Sangen om utysket. Det norske teatret oppførte Herr Mockinpott i 1970.

En rekke av teateroppsettingene er filmatisert; i tillegg filmatiserte Peter Brook Mordet på Marat i 1967. I 2017 regisserte Astrid Johanna Ofner spillefilmen Abschied von den Eltern. Det eksisterer flere filmdokumentarer om Peter Weiss, blant annet Staffan Lamms Strange walks in and through and out / Ingenting (1986) og Ullrich Kastens Der Unzugehörige: Peter Weiss – Leben in Gegensätzen(2003). Flere av tekstene har inspirert komponister, blant annet skrev Luigi Nono et oratorium basert på Ransakingen i 1967, i 1984 komponerte Peter Michael Hamel et stykke med titelen Kafka-Weiss-Dialoge, både Reinhard Febel (1988) og Stefan Litwin (2016) har skrevet musikk til Nacht mit Gästen.

Det eksisterer en omfattende forskning om forfatterskapet. I 1989 ble foreningen Internationale Peter Weiss-Gesellschaft grunnlagt, i 1993 en stiftelse i Berlin: Peter-Weiss-Stiftung – für Kunst und Politik. Mens interessen for forfatterskapet var stor senest etter Mordet på Marat, tok det lengre tid før Weiss ble resipert som billedkunstner. I 1991 viste både Akademie der Künste i Berlin og Moderna museet i Stockholm en utstilling om Peter Weiss og hans verk (både forfatterskap og billedkunst). Nyere biografier inkluderer i større grad også Weiss’ utvikling som billedkunstner.

• Tysklands litteratur
• Gruppe 47

• Peter Weiss i databasen til LeMO (Lebendiges Museum Online)
• Peter Weiss i Deutsche Biographie
• Internationale Peter-Weiss-Gesellschaft
• Peter Weiss-stiftelsen