helvete

Helvete, de fordømtes pinested. Mange religioner har forestillinger om et mer eller mindre gledesløst oppholdssted for de døde, et dødsrike. Forestillingene om helvete innebærer imidlertid at de døde også utsettes for en pinefull straff som enten kan være tidsbegrenset eller varig evig. Ofte tenker man seg at uhyggelige skikkelser som djevler og demoner holder til i helvete og nyter å pine de døde. Helvete assosieres oftest med et glovarmt sted, der menneskene brennes.

De første kristne helvetsforestillingene ble preget av ideer som oppsto innenfor enkelte jødiske kretser i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse. Ideen om helvete ble knyttet til det gamle offer- og avfallsstedet i Hinnoms dal (Gehenna), en dal syd for Jerusalems murer.

Forestillingen om helvete og ild finnes allerede i mange tekster i Det nye testamente (Matteus 5,22; 10,28; Johannes åpenbaring 15,14–15) og ble viktig i senere kristendom. Kirkefedrene utviklet helvetestroen videre. Innenfor katolisismen har man også forestillingen om et mellomsted, skjærsilden, der den døde blir renset. De ulike kristne samfunnene har i dag et noe ulikt syn på himmel og helvete.

Forestillingene rundt helvete fikk aldri samme betydning innenfor den rabbinske jødedommen, som innenfor kristendommen. Det finnes likevel en forestilling om at de skyldige vil bli renset for sine synder i Gehenna, men det dreier seg om et tidsbegrenset opphold (12 måneder maksimum), ikke om evig fortapelse.

I Islam er helvete en viktig og skremmende forestilling. Det omtales flere steder i Koranen under navnene jahannam (Gehenna) og al-nar ('ilden').

I iransk religion (zoroastrismen, parsismen) må den døde gjennomgå bestemte prøver som skiller de onde fra de gode; de onde må oppholde seg i et slags helvete (Løgnens hus) inntil verdens ende, og alle tings og menneskers gjenopprettelse i deres opprinnelige fullkommenhet.

Buddhistisk helvete, tempelmaleri av burmese XIXth artist. Falt i det fri (Public domain)

På grunn av læren om gjenfødsel og karma er ikke dødsriket et evigvarende oppholdssted for de døde, verken i hinduismen eller i buddhismen. Dødsriket er dels (innen buddhismen) en kortvarig mellomtilstand (bardo) mellom død og gjenfødsel, men forstås også som et sted der de døde pines i lang tid (både innen hinduismen og buddhismen). Samme lære finner vi i hinduismen og i jainismen. I alle indiske religioner plasseres helvete dypt under jorden og er inndelt i ulike avdelinger, både varme og kalde.

I den folkelige forkynnelsen av buddhismen er beskrivelsen av slike pinesteder et svært viktig element. Ofte tenkes det at den døde dømmes av dødsrikets konge, Yama. I buddhismen fremstilles han gjerne med et speil, der den dødes handlinger ubønnhørlig kommer til syne.

I kinesisk buddhisme har forestillingen om et helvete med tidsbegrenset varighet for den preget av mønsteret i det konfusianske statsbyråkratiet. Her er det tilsvarende systematisk organisert, med embetsmenn som fører protokoller og assisteres av sekretærer og tjenere.

Dante Alighieri. Illustrasjon til Divina Commedia. Dante og hans ledsager Vergil lytter til de evig fortapte på vandringen gjennom Inferno.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

Forestillingene om himmel og helvete, og ikke minst pinslene de onde må gjennomgå har gjennom alle tider vært et viktig motiv. Slike bilder finnes innenfor mange ulike religioner. Også innenfor litteraturen har spørsmålene rundt døden, dommen og straffen vært behandlet. Best kjent er kanskje den italienske dikteren Dante Alighieris store verk «Den guddommelige komedie».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.