forfølgelsen av Jehovas vitner under andre verdenskrig

En del av Jehovas vitners lære går ut på å være politisk nøytrale, men også at stater er i strid med Bibelens lære. De stemmer derfor blant annet ikke ved valg, feirer ikke nasjonaldager eller sverger troskap til landet sitt. I et regime som hadde «Ein Volk, Ein Reich, Ein Führer» (ett folk, en stat, en fører) som motto, tok det imidlertid ikke lang tid før organisasjonens virke ble forbudt. Jehovas vitners sterke vektlegging av medlemmers indre lojalitet, egen tro som eneste sannhet og læren om å adlyde Gud og ikke mennesker, kom i konflikt med nazismens krav om total lydighet og ansett som undergravende virksomhet. I tillegg mislikte nazistene at organisasjonen, med hovedsete i New York, var internasjonal av karakter.

Vektleggingen av politisk nøytralitet impliserte at medlemmene av Jehovas vitner ikke var motstandere av det nazistiske regimet i seg selv, noe de tyske lederne av organisasjonen forsøkte å formidle etter maktovertakelsen i 1933. Dette tidlige forsøket på nøytralitet under det nye regimet har blitt kritisert av historikere for ettergivenhet, noe organisasjonen selv er uenige i.

Sentrale deler av Jehovas vitners lære skiller seg markant fra andre kristne kirkesamfunn, og trossamfunnet var derfor omstridt også før nazistenes maktovertakelse. Dette førte til at forfølgelsen av dem ikke alltid ble møtt med protester fra andre kirkesamfunn og ikke-nazister.

Den politiske nøytraliteten medførte også at medlemmene nekter å avtjene verneplikt av samvittighetsgrunner, og da det nazistiske regimet innførte tvungen militærtjeneste for menn i 1935, førte det til ytterligere forfølgelse, arrestasjoner og flere ble sendt til konsentrasjonsleirer. Andre avvisninger av synlige krav på lydighet til regimet, slik som Heil Hitler-hilsen eller det å avlegge lojalitetsed til Adolf Hitler, kunne føre til at de mistet jobben. I tillegg ble publikasjonene deres brent og medlemmer tvunget til å avholde møter og misjonere i skjul. Det var også flere som flyktet fra Nazi-Tyskland.

Barna fikk også merke forfølgelsen. Skolen var et viktig redskap for spredning av nazistisk ideologi, og barna var Det tredje rikets framtid. Fordi Jehovas vitner anså mange av skolens nazistiske seremonier og rituelle praksiser som avgudsdyrkelse, kom de ofte i konflikt med ledelsen og lærerne, som kunne gå til angrep på barna både fysisk og verbalt. Lærerne kunne også oppmuntre andre elever til mishandling. Fra 1936 var medlemskap i Hitlerjugend og Bund Deutscher Mädel obligatorisk. Organisasjonene var to av flere med mål om å forme barn og ungdom til overbeviste nazister, men unge Jehovas vitner nektet å bli medlem av samvittighetsgrunner. Resultatet av det sterke sosiale presset var at mange barn ble marginaliserte, og noen også utviste fra skolen. Det finnes også eksempler på at barn ble tatt fra foreldre som var Jehovas vitner fordi de var ansett som uegnet til å oppdra barna sine. Barna havnet hos fosterforeldre eller på institusjon.

Om lag 25 000 medlemmer av Jehovas vitner bodde i det tredje riket. Av dem ble cirka 10 000 arrestert, og 3000, både menn og kvinner, sendt til konsentrasjonsleirer. Tidvis kunne de utgjøre en betydelig prosentandel av lokale leirer før andre verdenskrig brøt ut. Et tilsynelatende paradoks lå i at mens regimet fengslet og internerte medlemmer av trossamfunnet, og de kunne bli utsatt for brutal behandling, ble de i de samme leirene regnet som pålitelige fordi de av trosmessige årsaker ikke gjorde opprør. Derfor ble de tiltrodd arbeidsoppgaver med tilhørende frihet som andre grupper ikke fikk. Medlemmene kunne utnytte situasjonen til å smugle brev og religiøst materiale inn og ut av leirene.

Til sammen ble omtrent 1400 individer drept, derav 250 tyske borgere som nektet å avtjene verneplikt og 400 medlemmer av Jehovas vitner i tyskokkuperte områder. Et mindretall ble henrettet, men mange døde av underernæring, mishandling og utmattelse.

Fortolkningene av Bibelen medførte at medlemmene av Jehovas vitner ikke gjorde aktivt opprør mot regimet – regimeendringer var ansett som Guds ansvar. Når de likevel nektet å utføre påbud med begrunnelse i at dette var å anse som avgudsdyrkelse, ble det oppfattet av naziregimet som politisk motstand, og dermed også som grunnlag for forfølgelse. Ett eksempel på dette var høsten 1934 hvor naziregimet mottok over 20 000 brev og telegrammer fra Jehovas vitner i inn- og utland hvor de protesterte mot den brutale behandlingen som medlemmene i trossamfunnet ble utsatt for.

Medlemmer av Jehovas vitner kunne ha unngått forfølgelsen dersom de hadde undertegnet et dokument som sa at de forsaket sin tro og underkastet seg statlig autoritet. Dette gjorde imidlertid svært få. I tillegg er gruppen kjent for aktivt å ha fremmet sin tro også da de var arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer ved å fortsette misjonering og å avholde møter i skjul. De som var fanger i Buchenwald etablerte et hemmelig trykkeri og distribuerte traktater til de andre fangene. Det finnes også eksempler på at medlemmer av trossamfunnet nektet å utføre militærrelaterte oppgaver i leirene, for eksempel vedlikehold av våpenanlegg. Samtidig kom leirledelsen etter hvert til at det var mer økonomisk lønnsomt å sette dem til arbeid som ikke kom i konflikt med troen.

Selv om motstanden mot nazistenes virke ikke var basert på politisk eller ideologisk overbevisning, er likevel trossamfunnets handlinger et interessant eksempel på at det å ikke adlyde ordre faktisk fant sted i det nazistiske Tyskland.

• andre verdenskrig
• Det tredje riket
• Jehovas vitner
• Tysklands historie fra 1933 til 1945

• Nazi Persecution of Jehovah's Witnesses | Holocaust Encyclopedia (ushmm.org)

• Garbe, Detlef (2008): Between Resistance & Martyrdom. Jehovah’s Witnesses in the Third Reich. Madison
• Hesse, Hans (red.) (2001): Persecution and Resistance of Jehovah’s Witnesses During the Nazi-Regime 1933–1945. Bremen
• Wrobel, Johannes S. (2006): Jehovah’s Witnesses in National Socialist Concentration Camps, 1933 – 45, i Religion, State & Society, 34, No. 2, June 2006