Japans utenrikspolitikk

Den japansk-amerikanske sikkerhetspakten av 1951, revidert i 1960 og 1996, har vært en hjørnestein i forholdet Tokyo–Washington. Den er ingen gjensidig militærallianse i vanlig forstand, men gir USA rett til baser på japansk territorium; ennå i 2014 var vel 49 000 USA-soldater stasjonert på de japanske øyer, flest på Okinawa. Sikkerhetspakten har ellers vært omstridt i Japan, og tendenser til opprustning har vakt sterke negative reaksjoner hos nabolandene.

Toppmøtet Hashimoto–Clinton i 1996 stadfestet forsvarsalliansen. Japan påtok seg etter amerikansk ønske en utvidet forsvarspolitisk rolle, også regionalt. Med sin pasifistiske grunnlov har Japan siden 1950-årene ansett seg selv som forhindret fra å delta i fredsbevarende operasjoner med væpnede styrker. Lovendringer etter terroristangrepene i USA 11. september 2001 har muliggjort en mer aktiv rolle. En grunnlovsrevisjon har også omfattet den omstridte paragraf 9, der Japan frasa seg retten til å løse internasjonale konflikter ved bruk av trusler eller militær makt.

Handelspolitisk ubalanse har siden midten av 1980-årene ført til gnisninger i forholdet Japan–USA. Tidlig i 1990-årene satte Japans handelsoverskudd rekord på rekord. Toppen ble nådd i 1993 med et løpende handelsoverskudd på 131,3 milliarder dollar; dette utløste massiv internasjonal kritikk og krav om utvidet markedsadgang. USA truet flere ganger med straffetoll, og Japan påla seg selv såkalte frivillige eksportrestriksjoner. Handelsoverskuddet falt markant fra midten av 1990-årene, en følge av at Japan importerer mer og har lagt mye av industriproduksjonen til utlandet.

Etter Mao Zedongs død i 1976 skjedde en rask tilnærming til Kina, stimulert av Kinas raske utvikling mot markedsøkonomi. Japan ble Folkerepublikken Kinas største handelspartner, og en vesentlig del av landets prosessindustri ble særlig i 1990-årene flyttet til Kina. President Jiang Zemin avla i 1998 det første kinesiske statsbesøk i Japan. Møtet ble ingen suksess, da de to lands toppledere ikke ble enige i synet på krigen mellom Kina og Japan (1931–1945). Japanske troppers fremferd under krigen er fortsatt et ømt punkt. Forslag om å gi Japan fast plass i FNs sikkerhetsråd er gjentatte ganger blitt møtt med trusler om kinesisk veto. Forslaget har derimot fått Norges støtte. Japan har i senere år vært opptatt av å styrke sin posisjon innen FN-systemet, og hadde en av de fem rotasjonsplassene i FNs sikkerhetsråd i 2009–2010.

Forholdet til Kina var igjen noe anstrengt under Koizumi, særlig fordi han flere ganger som regjeringssjef besøkte det omstridte Yasukuni-templet, som er viet Japans falne. Forholdet har siden bedret seg. Første besøk av et japansk marinefartøy i en kinesisk havn siden 1945 fant sted i juni 2008: Destroyeren Sazanmi ankret opp i Zhanjiang med nødhjelpforsyninger til ofrene etter jordskjelvet i Sichuan. Samme måned kom de to land frem til en avtale om felles utvinning av et omstridte gassfelt i Østkinahavet. Det har lenge vært strid og diskusjoner omkring delingen av økonomisk sone i Østkinahavet, inkludert de omstridte Senkakuøyene (Diaoyutai på kinesisk).

Den viktigste utenrikspolitiske enkeltsaken for Japan er Nord-Korea. Trusselen fra Nord-Koreas atom- og rakettprogrammer har fått Japan og USA til å drøfte etablering av et rakettskjold over de japanske øyer. Japan har reagert meget skarpt på nordkoreanske rakett- og atomprøver. Det er blitt intensivert debatt i Japan om styrking av forsvaret i lys av en bredere regional opprustning. De mange bortføringene av japanske borgere til Nord-Korea i 1970- og 1980-årene har lenge skapt gnisninger mellom de to land. Pyongyang sa seg i 2008 villig til å foreta nye undersøkelser i saken, etter først å ha innrømmet at nordkoreanske agenter i sin tid bortførte 13 japanske borgere. Fem av dem, angivelig de eneste overlevende, fikk lov til å besøke Japan i 2002, men uten å ta med sine familier. Japan hevder at minst 37 japanere ble bortført til Nord-Korea, og at noen fortsatt kan være i live. Nord-Koreas manglende samarbeidsvilje i denne saken har lenge vært et hinder for normalisering av forholdet.

Forsøkene på å slutte en fredsavtale med Sovjetunionen/Russland har strandet gang på gang på grunn av tvisten om råderetten over fire øyer (Shikotan, Kunashiri, Etorofu og Habomai) nord for Hokkaido. Begge land gjør krav på øygruppen som russerne kaller Sør-Kurilene og japanerne Nordterritoriene, og som ble okkupert og annektert av Sovjetunionen i 1945. I februar 2009 møttes statsminister Aso og Russlands president Dmitrij Medvedev på øya Sakhalin, uten å komme nærmere en løsning.

I perioden 1991–2002 var Japan verdens største bistandsgiver nominelt med årlige bidrag på om lag 10 milliarder dollar, og nest største bidragsyter til FN-systemet med en femdel av FNs budsjett. Kritikere hevder imidlertid at Japans bistandspolitikk styres mer av hensynet til japanske interesser enn mottagernes behov. Siden 2002 har bistanden fra Japan vært nest størst nominelt og utgjort bare vel 0,2 prosent av landets BNP.

Japan er Norges tredje største eksportmarked i Asia (etter Kina og Sør-Korea), dessuten et av de viktigste enkeltmarkedene for norsk sjømat. Japan er Norges nest største marked for skipsfartstjenester. En forsknings- og teknologiavtale med Japan fra 2003 er et viktig element i det bilaterale samarbeidet. Satsingsområder er energi/miljø, material-/nanoteknologi og matvaretrygghet. Norges forskningsråd har ansvaret for avtalen. Rundt 50 norske bedrifter er etablert i Japan. Japans keiserpar besøkte Norge i mai 2005 som gjenvisitt etter det norske kongeparets Japanbesøk i 2001.

Eksport til Norge består i hovedsak av motorkjøretøy, metaller, maskiner og elektroniske produkter. Fisk og sjømat utgjør om lag 40 prosent av eksporten fra Norge; i tillegg kommer råvarer, halvfabrikata og innsatsvarer fra elektrometallurgisk og elektrokjemisk industri.

Det bilaterale forholdet betegnes av norsk UD som godt og uten større problemsaker. Samarbeidet har vært særlig tett under WTO-forhandlingene, med interessefellesskap i landbrukssektoren, og i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC): Norge og Japan arbeider her for å få opphevet moratoriet på kommersiell hvalfangst.

På kultursektoren definerer utenriksdepartementet det som et hovedmål å styrke bildet av Norge som et moderne samfunn. Samtidig er også tradisjonell norsk kunst høyt verdsatt i Japan, fra kulturelle ikoner som Ibsen, Munch og Grieg, til folkekunst. Ibsenåret 2006 ble markert i Japan med en rekke aktiviteter. Griegåret 2007 styrket forholdet mellom norske og japanske musikkmiljøer. Samarbeidet innen musikk er svært mangfoldig, fra folkemusikk via klassisk musikk til jazz og samtidsmusikk. Norsk design (møbler, bruksgjenstander) er et annet satsingsområde.

• Japans historie etter 1945