Etter forfatningen av 1947 er Japan et enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk konstitusjonelt keiserrike. Keiseren spilte tidligere en betydelig politisk rolle, men har nå primært seremonielle funksjoner. Den reelle makt ligger hos parlamentet (Kokkai).
Parlamentet har to kamre; det viktigste er representanthuset (Shugi-in), med 480 medlemmer. 300 av disse velges ved flertallsvalg i enkeltpersonskretser, de øvrige 180 ved forholdstallsvalg i flerpersonskretser; alle velges for fire år. Rådgiverhuset (Sangi-in)har 242 medlemmer (redusert fra 247 i 2004) og velges for seks år. Det fornyes med en halvpart hvert tredje år, og slik at 48 av setene ved hver valgomgang fordeles etter forholdstallsvalg. Stemmerettsalderen på 20 år er høyere enn i de fleste andre land.
Både lov- og budsjettforslag behandles av begge kamre. Ved uenighet har imidlertid representanthuset i siste instans det avgjørende ord. Grunnlovsforslag krever 2/3 flertall i begge kamre og godkjennelse i et etterfølgende referendum. Statsministeren utgår fra parlamentet ved at dette vedtar en resolusjon om det. Statsministeren utnevner de øvrige ministre, halvparten må være valgt til nasjonalforsamlingen.
Japan har et flerpartisystem, men med ett parti, det liberaldemokratiske, som det dominerende. Det har hatt makten nesten hele perioden etter andre verdenskrig. De fleste japanske partier er elitepartier, ikke medlemspartier. De er også løse og til dels oppdelt i halvoffisielle fraksjoner. Personer og personrivaleri spiller en betydelig rolle i japansk politikk.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.