Japans politiske system

Etter forfatningen av 1947 er Japan et enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk konstitusjonelt keiserrike. Keiseren spilte tidligere en betydelig politisk rolle, men har nå primært seremonielle funksjoner. Den reelle makt ligger hos parlamentet (Kokkai).

Parlamentet har to kamre; det viktigste er representanthuset (Shugi-in), med 480 medlemmer. 300 av disse velges ved flertallsvalg i enkeltpersonskretser, de øvrige 180 ved forholdstallsvalg i flerpersonskretser; alle velges for fire år. Rådgiverhuset (Sangi-in)har 242 medlemmer (redusert fra 247 i 2004) og velges for seks år. Det fornyes med en halvpart hvert tredje år, og slik at 48 av setene ved hver valgomgang fordeles etter forholdstallsvalg. Stemmerettsalderen på 20 år er høyere enn i de fleste andre land.

Både lov- og budsjettforslag behandles av begge kamre. Ved uenighet har imidlertid representanthuset i siste instans det avgjørende ord. Grunnlovsforslag krever ²/₃ flertall i begge kamre og godkjennelse i et etterfølgende referendum. Statsministeren utgår fra parlamentet ved at dette vedtar en resolusjon om det. Statsministeren utnevner de øvrige ministre, halvparten må være valgt til nasjonalforsamlingen.

Japan har et flerpartisystem, men med ett parti, det liberaldemokratiske, som det dominerende. Det har hatt makten nesten hele etterkrigstiden. De fleste japanske partier er elitepartier, ikke medlemspartier. De er også løse og til dels oppdelt i halvoffisielle fraksjoner. Personer og personrivaleri spiller en betydelig rolle i japansk politikk.

Administrativt er Japan delt inn i 47 prefekturer (ken) og disse igjen i mindre, lokale enheter, som byer (shi) og landsbyer (son). Hovedstaden Tokyo, som tidligere var én bykommune, ble i 1943 slått sammen med de omkringliggende kommunene til en hovedstadsregion, som fra 1947 er inndelt i 23 spesialdistrikter (tokubetsu-ku). Prefekturene ledes av en valgt guvernør og representative forsamlinger, de mindre lokale enheter av ordførere og representative forsamlinger. Forsamlingene er folkevalgte.

Etter at Japan på 1800-tallet ble åpnet for fremmed innflytelse, har landet trolig mer enn noen annen stat utenfor den europeiske kulturkrets, uformidlet innført vestlig rett; opprinnelig fransk og tysk, etter den annen verdenskrig anglo-amerikansk.

Den øverste instans i rettsvesenet er høyesterett, med en justitiarius og 14 dommere. Høyesterett behandler appeller (jokuko) og klager (kokoku). Den kan også prøve lovers grunnlovsforenlighet. Høyesterett fungerer gjennom den store benk (alle dommere til stede) eller en av tre små benker (fem dommere til stede). Neste ledd omfatter åtte overretter, som vanligvis settes med tre dommere. De behandler appellsaker fra underordnede domstoler og i første instans saker om høyforræderi (fem dommere). Distrikts- og familieretter settes med én til tre dommere, avhengig av sakens betydning. Mindre saker behandles av enedommere ved summariske (lokale) retter. Dommerne i de lavere retter utnevnes, etter innstilling fra Høyesterett, av regjeringen for ti år, med mulighet for nyutnevnelse. Høyesterettsdommere utnevnes av regjeringen. Justitiarius utnevnes av keiseren etter innstilling fra regjeringen.

Domstolenes uavhengighet er sikret i forfatningen. Legfolk deltar i stor utstrekning i rettspleien, bl.a. som medlemmer av forliksnemnder. Rettsapparatet brukes i det hele tatt mindre i Japan, som i Kina, enn i vestlige land. Forlik foretrekkes ofte, av tradisjonelle og religiøse grunner.

• Japans nasjonalsang
• Mynt, mål og vekt i Japan
• Tidsregning i Japan
• Japans internasjonale forbindelser
• Japans forsvar