Økonomi og næringsliv i Israel

Kibbutzen er en spesiell israelsk landsbyform der alt eies og drives kollektivt. Driften har hovedsakelig vært basert på jordbruk, men kombineres også med industri og fiske. Mange kibbutzer ligger ved landets grenser, der de fungerer som forsvarsstøttepunkter. Bildet viser en kibbutz ved Genesaretsjøen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Siden 1948 har Israel gått fra å være et nyopprettet fattig utviklingsland, med enorme sosioøkonomiske utfordringer, til en moderne høyteknologisk stormakt – en utvikling som ofte omtales som en økonomisk mirakelhistorie. De første tiårene var Israel en sentralt styrt økonomi, basert på et sosialistisk tankegods og styresett. Senere har landet utviklet seg i en mer liberalistisk retning.

Dagens moderne Israel kom seg velberget gjennom den globale finanskrisen i 2008, har et stort antall vellykkede oppstartsbedrifter og er medlemsland i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Likevel er det viktige nyanser til suksesshistorien. Israel har en relativt mange fattige innbyggere, store velferdsutgifter og sliter med at raskt voksende befolkningsgrupper står utenfor arbeidsmarkedet.

Økonomisk utvikling

De sionistiske kolonistenes kibbutzer, jordbrukskollektiver, var en viktig del av koloniseringen, både for å sikre territorium og å etablere militære befestninger. Her høstes korn ved Mikveh Israel Agricultural School i 1898.
Av /Library of Congress.

Et av de viktigste satsningsområdene for sionistbevegelsen på slutten av 1800-tallet var å sørge for at det jødiske samfunnet i Palestina – kalt yishuv – kunne dyrke jorda og forsørge seg selv. Dette var viktig både fordi det konkretiserte statsbyggingsprosjektet ved å gi økt kontroll over landområdene, samtidig som det ble sett på som et eksistensielt spørsmål. Men jorda i Palestina var vanskelig å drive landbruk på, vanntilgangen var ikke tilstrekkelig og sionistledelsen slet med at de jødiske innflytterne i all hovedsak kom med teoretisk og akademisk yrkesbakgrunn, og de kunne derfor ikke måle seg med de lokale palestinske arabernes mangeårige erfaring med jordbruksarbeid under denne typen forhold. Men sionistbevegelsen var bestemt på at skulle de lykkes med å etablere en jødisk stat, måtte de dyrke fram en jødisk økonomi, basert på jødisk arbeidskraft. De jobbet målrettet og organiserte tidlig det jødiske nasjonalfondet og fagforeningen Histadrut som ledd i dette arbeidet. Også etter etableringen av staten Israel i 1948 ble dette sentrale elementer i den sterke statsstyringen det israelske lederskapet styrte etter.

Utviklingsland med store utfordringer

Den første perioden etter opprettelsen av staten bød på utfordringer nok til å kunne knekke selv en robust og velutviklet stat: En flere måneder lang krig mot de arabiske nabolandene og en enorm befolkningsvekst gjennom immigranter som oftest kom uten noen verdier og som var totalt avhengige av staten i alt fra helsehjelp til husvære. Israel var på denne tiden dominert av den sosialistiske arbeiderbevegelsen, ledet an av det israelske arbeiderpartiet, som gjerne så at en sterk statsmakt styrte kursen i alle samfunnsspørsmål.

Utover på 1950-tallet ble store statlige landbruk- og infrastrukturprosjekter igangsatt. Dette økte sysselsettingen og bidro til å styrke den økonomiske situasjonen. Samtidig startet samtalene mellom israelske myndigheter og Vest-Tyskland om økonomisk kompensasjon for tapene det jødiske folk hadde lidd under holocaust. Kompensasjonen skulle betales fra tyskerne til det jødiske folk, nå representert ved den jødiske staten. Den kontroversielle Luxembourg-avtalen inngått i 1952 medførte blant annet at Vest-Tyskland årlig skulle overføre varer og tjenester til Israel og økonomiske bidrag gjennom den såkalte Claims Conference. Siden avtalen ble inngått har Vest-Tyskland, og senere Tyskland, overført mer enn 70 milliarder dollar til over 800 000 ofre for holocaust.

Den israelske økonomien utviklet seg deretter positivt fram til 1973, da utviklingen snudde og landet gikk inn i det som blir omtalt som «det forsvunne tiåret».

Økonomiske krisetider

På 1970-tallet stod det israelske arbeiderpartiet i en stadig svakere politisk posisjon. Gradvis ble de erstattet med det høyreorienterte Likud som førte en økonomisk politikk drevet av en sterk tro på for deregulering, entreprenørskap og økt privatisering av næringslivet. For Israel ble ikke dette en vellykket satsing. Den økonomiske veksten sank og inflasjonen økte. Paradoksalt nok rammet den negative økonomiske situasjonen først og fremst de befolkningsgruppen som hadde stemt på Likud, de allerede marginaliserte misrakhim, de («østlige») jødene med bakgrunn i fra Midtøsten og Nord-Afrika.

I 1983 ble det israelske aksjemarkedet og landets banker sendt ut i en krise og den nylig etablerte nasjonale valutaen, israelske shekel, ble devaluert.

En stabilisert, moderne økonomi

Strand utenfor byen Eilat, innerst i Akababukta som er en del av Rødehavet. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Fra midt på 1980-tallet fikk økonomien et oppsving, blant annet på grunn av rause overføringer fra Israels stormaktsallierte, USA. I 1985 underskrev de to landene også en frihandelsavtale. Befolkningsveksten som russiske innvandrere stod for var en annen positiv drivkraft: De russiske jødene økte etterspørsel av varer og tjenester og sørget for økt produktivitet.

Verdensbanken definerer dagens Israel som et moderne, utviklet høyinntektsland. Israel kom seg gjennom finanskrisen i 2008 uten store økonomiske konsekvenser. Bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2018 var ifølge Verdensbanken på 370 US dollar. Justert for innbyggerantall gir det cirka 40, 269 US dollar per innbygger. For 2019 tilsvarte det en økonomisk vekst på 3,3 prosent fra året før, og føyer seg dermed inn i rekken av 15 år med positiv utvikling for den israelske økonomien. Arbeidsledigheten har vært lav og fallende de siste årene. I desember 2019 var den nede i 3,9 prosent, ifølge Israels statistikkbyrå.

Høyteknologisk supermakt

Dødehavet mangler avløp og er meget saltholdig, i gjennomsnitt cirka 30 prosent. Det utvinnes både magnesium-, kalsium- og natriumklorid herfra. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /KF-arkiv ※.

Dødehavet er et populært reisemål, både på grunn av bademulighetene, den ekstraordinære saltholdigheten og tilknytningen til Bibelen; det er her Lots hustru skal ha blitt til en saltstøtte. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005–2007.

Av /KF-arkiv ※.

Siden 1990-tallet har Israel også etablert seg som en av verdens fremste teknologiske supermakter. Israel er det landet i verden med flest høyteknologiske oppstartsbedrifter i forhold til folketallet. Oppstartsbedriftene er blitt en viktig ny motor i den israelske økonomien. Kritikere peker imidlertid på at denne delen av økonomien ikke er tett nok koblet til samfunnet for øvrig, men forblir økonomisk vinning forbeholdt eliten. Ingen av oppstartsbedriftene har greid å vokse seg så store at de utgjør en bærebjelke i den israelske økonomien.

Problemet for Israel er at mens bare én av ti arbeidstakere er ansatt i høyteknologiøkonomien er ni av ti arbeidende israelere ansatt i de øvrige bransjene hvor utviklingen har vært mindre positiv negativ. Dette handler i stor grad om utenforskapet til særlig to store befolkningsgrupper – de jødiske ultraortodokse og de palestinske israelerne.

I statistikken til organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), hvor Israel ble medlem i 2010, figurerer Israel også høyt på listen over land med store fattigdomsproblemer og store ulikheter mellom fattig og rik. Både den lave produktiviteten og fattigdomstallene er problemer som gjelder spesielt to samfunnsgrupper, nemlig de ultraortodokse og Israels palestinske statsborgere. Ingen av de to gruppene er godt nok integrert i det israelske arbeidslivet. Den krevende situasjonen dette setter den israelske økonomien i, understrekes ved at akkurat disse to gruppene vokser raskt på grunn av høye fødselsrater. Ifølge OECDs estimater vil de til sammen utgjøre omtrent femti prosent av Israels befolkning innen 2060.

De to fattigste gruppene i befolkningen er imidlertid ikke alene om å ha sosioøkonomiske problemer. Israel har OECDs høyeste fattigdomsrate. I 2011 vokste den største protestbevegelsen i Israel på flere tiår fram. Kjernen i protestene var et uhåndterlig høyt prisnivå, på alt fra dagligvarer til eiendomsmarkedet.

Internasjonal handel og boikottbevegelsen

Flere steder i verden tar folk til orde for en boikott av israelske varer, på grunn av Israels ulovlige okkupasjon av palestinsk land. Dette har ikke hatt stor negativ påvirkning på Israels økonomi, men myndighetene jobber likevel iherdig for å stanse den internasjonale boikottbevegelsen. Her fra en demonstrasjon i Bergen i Norge i 2013.

Israels viktigste eksportpartnere er USA, Kina, Storbritannia og Hongkong. De viktigste partnerne for landets import er Kina, USA, Tyrkia, Russland og Tyskland.

Israels totale eksport ligger på 61 millioner amerikanske dollar i året, mens landet importerer varer for 76 millioner (2018). I 1999 underskrev Israel en viktig handelsavtale med EU, og i dag er EU et av landets viktigste handelspartnere. De siste årene har forholdet vært mer anstrengt, på grunn av EUs uttalte politikk om å skille mellom handel med israelske varer og handel med varer fra israelske bosettinger utenfor grensene av 4. juni 1967.

Denne såkalte differensieringspolitikken medfører for eksempel at varer og produkter med opphav i bosettingene ikke skal kunne nyte de samme lave tollbarrierene til EU som israelske produkter, og at Israel ikke kan merke bosettingsvarer som «Made in Israel».

Den palestinske BDS-bevegelsen jobber for internasjonal boikott, disinvestering og sanksjoner mot Israel. Israelske myndigheters egne beregninger på hvordan BDS-bevegelsen kan ramme Israel spriker fra beskjedne økonomiske tap til potensiell katastrofe. Kampanjen har så langt hatt liten effekt på den israelske økonomien. Det er først og fremst dersom BDS-bevegelsen får med seg andre lands myndigheter at boikottbevegelsen virkelig kan ramme den israelske økonomien på en slik måte at det blir et reelt finansielt problem.

Turisme til Israel står for rundt tre prosent av landets bruttonasjonalprodukt. En fredsavtale med palestinerne trekkes ofte fram som det fremste Israel kan gjøre for å styrke økonomien. Økende inntekter fra turisme, en ytterligere styrket shekel og en økning i utenlandske investeringer i landet er eksempler på hva økonomer forventer av positiv utvikling i et slikt scenario.

Energi og naturressurser

Israel: Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.

For et land i konflikt med brorparten av sine naboland, har energisikkerhet alltid vært et sårbart punkt for den israelske økonomien. Israel har få egne forekomster av olje og kull, og har vært avhengig av import av begge. Siden 1950-tallet har myndighetene jaktet på naturgass, med det var først på 1990- og 2000-tallet at virkelig betydningsfulle funn ble gjort. I 2009–2010 ble det gjort omfattende funn av naturgass på israelsk sokkel i Middelhavet.

Feltene Tamar og Leviathan var de største, og vil alene kunne gjøre landet energiselvforsynt i opptil 50 år. I desember 2019 startet produksjon fra Leviathan-feltet. Gassen ilandføres i hovedsak til Israel og israelsk forbruk, men selskapene som utvinner feltet har også inngått en avtale om salg av naturgass fra Leviathan-feltet til Egypt – et av kun to naboland som Israel har fredsavtale med (det andre er Jordan). Ilandføringen til Egypt startet i januar 2020.

Israel har to kjernekraftverk, et i Dimona i Negev-ørkenen og et i Nahal Soreq, i utkanten av Tel Aviv. Siden 2010 har Israel også investert stadig mer i infrastruktur for solenergi.

Valuta

I mandatperioden var den lokale valutaen i Palestina palestinske lire, noen ganger referert til som palestinske pund. Det palestinske pundet hadde samme verdi som det britiske pundet (pund sterling). Da britene mister kontrollen over mandatet og Israel ble etablert besluttet Storbritannia at Israel ikke lenger fikk lov til å høre til sterling-området. Israel gikk dermed over til å trykke og bruke israelske lire, fram til 1952, da denne ble erstattet med Eretz Israel lire. Uten å kunne støtte seg til det britiske pundet sank den israelske valutaen betydelig i verdi.

I 1980 ble valutaen igjen byttet, til Israeli Shekel, men denne enheten fikk en vanskelig med den økonomiske krisen som rammet landet samtidig. I 1985 ble New Israeli Shekel (NIS/ILS) innført. Den er fortsatt landets valuta, og omtales bare som Shekel i dagligtale. I årene etter finanskrisen har har shekelen vært blant verdens sterkeste valutaer, og har styrket seg kraftig både mot amerikanske dollar og euroen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg