Israels økonomiske utvikling siden selvstendigheten i 1948 har på mange måter vært bemerkelsesverdig, og har gått i ulike faser. Selv om Israel ble opprettet først i 1948, var et grunnlag for den nye staten lagt i første halvdel av århundreskiftet, da den jødiske innvandringen til Palestina ble organisert og omfanget, særlig i 1920- og 30-årene, økte. Med en fremtidig statsdannelse i tankene, ble jordeiendommer kjøpt opp som ledd i den sionistiske strategien, og grunnlaget for det fremtidige Israels næringsliv ble lagt på en rekke områder, som jordbruk og handel, håndverk og industri. Forutsetningen for en egen stat var kontroll med jord, og jordbruk var fra starten en viktig næringsvei i Israel – og ble lenge høyt prioritert, som ledd i landets behov for størst mulig selvberging. Samtidig ble en industri bygd opp, mye med den samme begrunnelse, samt en moderne økonomis øvrige bestanddeler. På grunn av den overhengende militære trusselen fra arabiske nabostater, ble israelsk økonomi de første tiårene i utstrakt grad rettet inn mot landets sikkerhetsbehov, og også senere har sikkerhetssituasjonen hatt vesentlig innvirkning på de økonomiske resultater.

Nødvendigheten av store offentlige utgifter til å sikre landets eksistens, derunder ikke minst det militære forsvaret, har vært ett særlig kjennetegn ved Israels økonomi. Ikke bare har landet måttet bruke opptil 40 % av sitt statsbudsjett til militære formål, og brukt store valutareserver til anskaffelse av forsvarsmateriell; mye av industri og infrastruktur er også etablert med forsvarsbehovet i tankene. Det israelske forsvaret er også arbeidskraftkrevende, og alle israelske borgere skal i utgangspunktet avtjene verneplikt; tre år for menn og to for kvinner, med påfølgende reservetjeneste som også tar mange ut av sine sivile stillinger. Investeringen i forsvaret har avtatt siden toppen i 1973, og var i 1999 nede i 8,9 % av BNI, før den økte noe igjen som følge av opprøret i de palestinske områdene. Samtidig er størrelsen på forsvaret redusert. Sikkerhetssituasjonen gjør seg også utslag innen et annet for Israel viktig felt: turismen er en viktig inntektskilde, og sårbar for den politiske utviklingen – med lavere besøkstall i år med krig eller uro. F.eks. sank besøket med ca. 50 % i kjølvannet av terroranslagene mot amerikanske mål i 2001, da israelsk økonomi for første gang siden selvstendigheten hadde negativ vekst. Den spente situasjonen i de palestinske områdene har også bidratt til økonomisk nedgang, bl.a. fordi palestinsk arbeidskraft, som er særlig viktig i landbruk og bygningsbransje, til dels har vært hindret fra å komme inn i Israel.

En annen stor utfordring israelsk økonomi har stått overfor i flere perioder, er den store innvandringen til landet – i 1950- og 1960-årene fra arabiske land og Iran, i 1980- og 1990-årene fra det tidligere Sovjetunionen. Siden opprettelsen i 1948 har Israel absorbert 2,8 mill. immigranter. Dette har tilført Israel verdifull arbeidskraft, men har også krevd stor innsats for å skaffe boliger og sosiale tilbud, så vel som å integrere de nye innbyggerne i samfunnet. Bare fra 1990 til 2001 økte arbeidsstokken fra 1,65 mill. til 2,52 mill. Med lavere økonomisk vekst rundt 2000 økte også arbeidsledigheten, til vel 10%. Fundamentene i velferdsstaten, som ble bygd opp under mange års arbeiderpartistyre, er videreført, selv etter flere perioder med høyrestyre, som har søkt å innføre en markedstilpasset økonomi med økt vekt på privatisering som startet allerede på 1970-tallet. Det er også lagt bedre til rette for utenlandske investeringer i israelsk næringsliv, som har utviklet seg til en mer åpen, markedsorientert og konkurransedyktig økonomi.

Staten har likevel fortsatt en utstrakt delaktighet i næringsvirksomhet, mer enn i de fleste andre land. Fra midten av 1980-årene har det vært nasjonal konsensus om å redusere offentlig og privat forbruk for å få bukt med prisstigning og devalueringer. Fra 1990-årene har det lyktes å få bukt med den høye inflasjonen, å etablere landets pengeenhet shekel som en konvertibel valuta, og eliminere utenlandsgjelden – også takket være omfattende økonomisk og militær bistand fra USA, samt bidrag fra jøder verden over.

Israel er et lite land med meget begrensede naturressurser, som stod overfor enorme utfordringer ved selvstendigheten, og som skeptikere ikke levnet store muligheter til å klare seg. Bl.a. mangler Israel vesentlige energikilder, og det er mangel på vann. Israel har imidlertid lyktes i å utvikle en av de mest moderne økonomier noe sted, med betydelig vekst innen høyteknologisk virksomhet siden 1980-årene, både innen militær teknologi og IT, og innen bioteknologi og medisin

Israel er fattig på kommersielt utnyttbare mineraler. Viktige mineralforekomster finnes i Dødehavet, som inneholder kaliumkarbonat (pottaske), bromider, magnesium og andre salter i høye konsentrater. Ellers pågår det i Negev utvinning av fosfatmalm.

Israel er ett av få land i Midtøsten hvor det ikke er påvist større forekomster av olje eller gass. Leting etter olje har pågått i betydelig omfang, og forekomster ble påvist allerede i 1955, men – i likhet med flere senere funn – uten å være drivverdige. Israel hadde i 2002 en utvinning på bare rundt 1000 fat per dag, og må derfor importere praktisk talt hele sitt forbruk på ca. 280 000 fat per dag. Et av leverandørlandene har gjennom mange år vært Norge. Israelske petroleumsmyndigheter mener at landet kan besitte rundt 5 mrd. fat, og letingen ble intensivert tidlig på 2000-tallet. Som følge av fredsavtalen med Egypt 1979, måtte Israel oppgi utvinningen av råolje fra de okkuperte feltene i Sinai og Suezbukta, men har importert olje fra nabolandet etter dette. Israel raffinerer selv sin importerte olje, og har to større raffinerier; ett ved Haifa og et annet ved Ashdod. Israelske interesser gikk inn på eiersiden i et raffineri i Alexandria, Egypt, som åpnet i 2001 – men solgte samme år sin eierdel. Israels beliggenhet ved Middelhavet gjør at landet – gitt en annen politisk situasjon i regionen – kan få en sentral posisjon i distribusjon av olje fra Den persiske gulf til Europa, hvor transport gjennom rørledninger til Israel kan bli billigere enn transport på tankskip gjennom Suez. En slik rørledning, Trans-Arabian Pipeline, ble bygd i 1940-årene, med en kapasitet på 500 000 fat per dag, for å bringe vesentlig saudisk olje til Vesten via Haifa, men av politiske årsaker stanset denne opp. Ledningen endte så opp i Saida, Libanon, men sluttet å funksjonere i 1975. Etter den amerikanske okkupasjonen av Irak, var det i 2003 drøftinger om en mulig reetablering av oljeledningen fra Mosul, Irak, til Haifa, men dette vil kreve svært store investeringer.

Israel har også mindre forekomster av naturgass, som det er gjort nye, og til dels betydelige, funn av utenfor kysten – både utenfor den israelske og den palestinske kysten (Gaza). Forekomstene kan være store nok til å dekke Israels behov i mange år. Et felt utenfor Ashkelon er anslått å inneholde ca. 40 000 m3 gass. Israel importerer rundt 90 % av sitt energiforbruk, men har også utviklet teknologi innen utnyttelse av fornybare energikilder, særlig solkraft. Installert kapasitet for elektrisitetsproduksjonen var på ca. 9,9 GW i 2002, hvorav ca. 70 % ble generert fra kullfyrte kraftverk. Israel mangler selv kullforekomster, og importerer sitt behov, vesentlig fra Sør-Afrika og Colombia. Israels femte kullkraftverk ble åpnet ved Ashkelon i 2002. Det er planer om å bygge et 1200 MW atomkraftverk ved Shivta i Negev; Israel har en kjernefysisk reaktor ved Dimona i Negev. Drøftinger har vært ført med nabolandene Egypt og Jordan for felles tiltak innen energiproduksjon. IKT-industrien var ved inngangen til 2000-tallet Israels raskest voksende, og det var videre betydelig satsing på bioteknologi og medisinsk teknologi.

Israels jordbrukssektor er relativt liten, og sysselsatte i 2003 kun 1,9 % av den yrkesaktive befolkningen. Jordbrukets økonomiske betydning har avtatt etter hvert som andre sektorer er utviklet, men det israelske jordbruket er meget produktivt og av stor strategisk og økonomisk betydning. Grunnlaget for landbrukspolitikken i tiden etter statens etablering i 1948 var selvforsyning av matvarer, sett i et sikkerhetsperspektiv. Derfor ble det iverksatt omfattende nydyrking samt gjendyrking og forbedring av områder som palestinerne hadde flyktet fra, eller blitt tvunget til å forlate. I 1948–49 var det dyrkede arealet 1650 km2. Ti år senere var det utvidet til 4110 km2, en økning på nesten 150 %. Dagens jordbruk er gjennommekanisert, basert på moderne teknologi og en utstrakt grad av kunstig vanning. Dette har ført til høy avkastning, men til sterk tæring på grunnvannreservene – også i de okkuperte områdene. Det er iverksatt en rekke prosjekter for å utvinne ferskvann fra saltvann. Begrensningen i israelsk jordbruk består ikke så mye i mangelen på jord som i mangelen på vann.

De viktigste jordbruksområdene ligger nord i landet, konsentrert om Yizre'eldalen. I Galilea dyrkes særlig korn, oliven og tobakk. På kystslettene drives mangesidig jordbruk med dyrking av grønnsaker, sitrusfrukt, vindruer, bomull og korn. I nordlige Negev dyrkes korn, grønnsaker og frukt. Frukt, grønnsaker og blomster er viktige eksportartikler.

Jordbruksbefolkningen i Israel bor i landsbyer, eller i de spesielt organiserte landsbyene: kibbutzim, moshavim og moshavim shitufiim. Kibbutzim er unikt utviklet i Israel. De er organisert som et kollektivt foretak med felleseiendom og felles arbeidskraft hvor alle inntekter og utgifter behandles som et felles anliggende. Hvert medlem forventes å arbeide etter evne, blir ikke utbetalt lønn, men forsynt av kibbutzim med goder etter behov. Den er økonomisk, og til dels også sosialt ansvarlig for sine medlemmer. Medlemskapet er basert på prinsipper om frivillighet, gjensidighet og like rettigheter. Moshavim shitufiim er også kollektivbruk, men her har hver familie ansvar for eget hus og sin husholdning. En moshavim er en landsby organisert som et kooperativ av individuelle gårder av lik størrelse, hvor gårdbrukerne er individuelt ansvarlig for driften. Deres økonomiske og sosiale sikkerhet ligger i landsbyorganisasjonen som yter eller organiserer ulike former for fellestjenester, slik som salg og markedsføring av produktene, innkjøp, kreditt o.l. Både kibbutzim og moshavim har de senere år hatt store økonomiske problemer. Det er gjennom lengre tid arbeidet for å gjøre inntjeningen mindre avhengig av jordbruket ved å utvikle nye inntektsmuligheter knyttet til turisme, fiskeoppdrett eller industriproduksjon.

Storparten av landets oppfiskede kvantum er fra oppdrett, vesentlig bestående av karpe og ørret. Hovedtyngden av oppdrettsanleggene er lokalisert i Jordandalen, også innenfor okkuperte områder, og langs kyststripen mot Middelhavet. Fangstområdene for israelsk havfiske er Svartehavet, Middelhavet og Indiske hav.

Israel utviklet som del av sin selvbergingsstrategi en bred industribase, som senere er videreutviklet og sterkt modernisert – også gjennom utvikling av nye innsatsområder, framfor alt IT. I utgangspunktet ble det mest satset på industri som kunne erstatte import for å spare utenlandsk valuta, og produksjonen har siden vesentlig vært for innenlandsk konsum. Eksport av industrivarer omfatter særlig slepne diamanter, høyteknologi innen militært materiell og kommunikasjon, samt datavarer, både maskinvare og programvare.

Landet har en allsidig industristruktur med flere sterke bransjer innenfor kjemisk industri og lettindustri, som produksjon av tekstil-, lær-, plast- og glassvarer, legemidler, biler og bildeler, radio- og TV-apparater, kjøleskap m.m. Våpenindustrien er viktig, selv om det israelske forsvaret er noe redusert i omfang siden 1980-årene.

Storparten av landets arbeidsplasser i industrien er lokalisert til det sentrale Israel, mellom Ashqelon i sør og Netanyia i nord, og Jerusalem i øst. Lod utenfor Tel Aviv har fly- og våpenproduksjon, og et av verdens største diamantsliperier ligger i Netanyia. Tungindustrien er lokalisert til Ashqelon, Ashdod og Haifa. Beersheba er sentrum for bearbeiding av mineralutvinningen fra Negevområdet. Viktige deler for industrien har vært i statlig eie, bl.a. bergverksindustrien, mens landsorganisasjonen Histadrut har eid en betydelig andel av bedriftene, særlig innen tekstil-, sko- og gummiindustrien.

Turisme er en betydelig næring. Storparten av turistene kommer fra europeiske land og USA. De viktigste reisemålene er steder som er kjent fra Israels historie og fra bibel- og kirkehistorien. Nesten alle utenlandsturister besøker Jerusalem, og for de kristne er også Betlehem på Vestbredden et betydningsfullt reisemål. I Jerusalem finnes de viktigste helligsteder for både jøder og kristne, men også muslimene har her en av sine sentrale helligdommer, Klippemoskeen. Andre viktige reisemål er Tel Aviv, Gennesaretsjøen og strandområdene ved Middelhavet og Dødehavet. Elat (Eilat) innerst i Akababukta er et populært sted for bading og rekreasjon.

Underskuddet på handelsbalansen med utlandet har tradisjonelt vært stort og bare delvis dekket av utenlandsk bistand, inntekter fra turistnæringen og gaver fra utlandet, hovedsakelig USA. Utenlandsgjelden sank sterkt fra 1980-årene, og i 2003 ble Israel en netto kreditor. USA og EU er viktigste handelspartnere, både for import og eksport; innen EU er handelen størst med Storbritannia, Tyskland og Nederland. Et israelsk-europeisk (EU) handelskammer ble etablert i 1986, og Israel har på mange måter tilnærmet seg EU; landet fikk i 1988 privilegert adgang til EU-markedet. I 1995 ble en frihandelsavtale med EU undertegnet.

Israel har et godt utbygd og moderne veinett, med 16 903 km asfaltert vei (2003). Storparten av person- og godstransporten foregår på vei. Jernbanen går gjennom de folkerikeste områdene langs kysten og knytter sammen byene Haifa, Ashdod og Ashqelon, som har hovedtyngden av landets tungindustri. Hovedlinjenettet er på 684 km, sidelinjer utgjør 260 km. Jernbanen sørover i Negev er planlagt forlenget til Elat. Landets hovedflyplass, Ben Gurion, ligger østenfor Tel Aviv langs hovedveien mot Jerusalem ved byen Lod. Den er også viktig i internasjonal luftfart. Havnene i Ashdod, Elat og Haifa dekker i det vesentligste innenlandske behov. Israels transportforbindelser med dets arabiske naboland var i mange år stengt, men åpnet mot Egypt og Jordan, i tråd med fredsavtalene. Grensen til Libanon var i 2005 fortsatt stengt. Israel har også i perioder stengt forbindelsene til de palestinske selvstyreområdene, både Gazastripen og Vestbredden, og har ført opp en sikkerhetsbarriere – en mur – mot Vestbredden. Til, og mellom, de jødiske bosettingene på den okkuperte Vestbredden er det bygd et nett med forbindelsesveier, som er forbeholdt israelere. Israel har et moderne telekommunikasjonssystem, og i 2000 hadde 97 % av israelske husstander minst en telefonlinje. I 2004 var tre mobile nettverk operative.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.